Mandag 11. november 2019
LUKTER SOM TEAM SPIRIT: Med Benedicte Brænden, Signe Marie Rustad, Stine «The Northern Belle» Andreassen, Live Miranda «Louien» Solberg, Kristine Marie «Dreamwalker» Aasvang, Unnveig Aas og Malin Pettersen. FOTO: JULIA MARIE NAGLESTAD
Felles løft: En ny generasjon norske americana-artister begynner å gjøre seg gjeldende, også ute – i Nashville inkludert.
Rause røster
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.

TENDENS

– For ti år siden gadd folk i bransjen knapt å åpne e-postene vi i Lucky Lips sendte ut. De visste jo at vi spilte country.

Vi sitter bak scenen på Kampen Bistro i Oslo. Musikkmagasinet snakker med Malin Pettersen, som denne oktoberkvelden har slippfest for sitt nye minialbum «Alonesome». Til stede er også Alex Beckstead fra San Francisco, som sammen med Joelle Jaffe lager en dokumentarfilm om den blomstrende nordicana-scenen her hjemme.

Nordicana er en samlebetegnelse for norske og skandinaviske utøvere, som i forskjellig grad er inspirert av nordamerikansk roots- og countrymusikk. Dette miljøet har vokst betydelig de siste par årene, der flere av musikerne har høstet mye ros, både her hjemme og utenlands. Vi snakker om et sterkt knippe med i hovedsak kvinnelige solister, der Malin Pettersen, Janne Hea, Unnveig Aas, Benedicte Brænden, Tone Bringsdal, Signe Marie Rustad og Louien bare er noen av navnene som markerer seg.

Men også grupper som Darling West, Sweetheart, Silver Lining, The Secret Sound of Dreamwalkers, Hollow Hearts, The Northern Belle og Lucky Lips, i tillegg til sterke veteraner som Claudia Scott. Det finnes dessuten en rekke mindre plateselskaper, som er med på å spre all den solide musikken. Det er denne scenen som amerikanerne nå ønsker å feste til film. Det siste året har de fulgt Malin Pettersen både i Nashville og Norge, og dokumentert det norske americana-miljøet i Oslo-området, med alt fra rundebordssamtaler til DJ-kvelder.

Fakta

Nordicana

• Samlebetegnelse for et voksende miljø her hjemme, der stadig flere artister og band roses for sin americana-inspirerte musikk. Mange av utøverne om dagen er yngre, kvinnelige artister.

• Et viktig arnested for den nye bølgen har vært Die with Your Boots On-kollektivet i Oslo, som siden 2012 har vært drevet av Geir Ramstad Sletvold, Christoffer Nyegaard Mollestad og Eivind Eide Skaufjord.

• De har nylig også startet et plateselskap med samme navn, som er et underbruk av Jansen Records. Målet til DWYBO er å formidle norsk kvalitetsmusikk i spennet mellom folk, country og americana. Og å utvide folks begrepsforståelse av hva dette kan være.

Denne ettermiddagen er det en oppstemt Malin Pettersen amerikanerne får filmet. 31-åringen har akkurat fått de første av mange lovord for den lavmælte og stemningsfulle «Alonesome». Etter snart et tiår som vokalist og låtskriver i bandet Lucky Lips, er det nå bare noen få timer før venner, medmusikanter og kolleger skal være med og feire det som er hennes andre soloplate. Og om noen få måneder skal hun opptre på SXSW i Austin – verdens største møteplass for internasjonal musikkbransje. Det har alt kommet større oppslag i Billboard, og nominasjoner til musikkpriser i USA.

– Det er sprøtt, men sant. Snart halve livet har jeg jobbet som musiker og låtskriver. Jeg ble gravid for første gang for snart seks år siden, og tenkte at det var nå eller aldri. Jeg måtte bare prøve å satse for fullt på musikken, uten studier eller jobb ved siden av. Soloalbumet tok fire år fra idéstadiet til slipp, og var første gang jeg bega meg ut på et stort musikalsk prosjekt på egen hånd. Og så opplevde jeg å få Spellemannpris for det. Da var det vanskelig å vite om jeg var våken eller drømte.

I september i fjor tok Malin Pettersen den første av flere turer til Nashville, der hun tidligere i høst også vakte oppsikt på AmericanaFest, både som solist, og i samspill med Lucky Lips og Amund Maarud. Fjorårets besøk inspirerte henne til å lage en litt annen plate enn oppfølgeren hun først hadde tenkt seg.

– Jeg var på en konsert med Andrew Combs og Charlie Whitten, som pekte ut mye av den retningen jeg nå har tatt med det nye mini-albumet, det å våge å være helt alene. Mitt virke som låtskriver og utøver handler om lange linjer. Hver plate skal stå for seg selv, og vise hvor jeg er akkurat nå. Samtidig prøver jeg å utvide perspektivet også, og se på verden fra forskjellige sider. Jeg har ikke hatt kjærlighetssorg på ti år, og det er jo supert. Men da blir det også viktig å se om jeg kan hente opp igjen de følelsene, og minnes hvordan det kjentes.

Det ligger mange øvingstimer bak den uanstrengte musikken hennes. Gjennom mange år – også lenge før hun først dukket opp i talentkonkurransen Idol i 2005.

– Da jeg var yngre, øvde jeg med utgangspunkt i alt fra Ella Fitzgerald til Céline Dion, bare for å utvide spekteret av hva jeg kunne gjøre med stemmen. Jeg var nok mest opptatt av jazz, country og svensk visesang, og ble tidlig interessert i vokalteknikken i en del country-låter, som et mysterium jeg fikk lyst til å knekke. Det er viktig for meg å uttrykke meg på den måten jeg vil, så jeg gir meg ikke før jeg får det til.

Hva er det som kjennetegner nordicana-scenen? Og hvorfor har den skutt såpass fart de siste par årene? Vi spør Eivind Eide Skaufjord fra DJ-kollektivet, konsertarrangørene og plateselskapet Die with Your Boots On.

– Det er ambisiøse artister som med noenlunde like referanser skaper svært variert musikk. Når disse i tillegg har begynt å omgås som kolleger og venner, og å opptre med hverandre, snakker vi om et miljø som bidrar til grobunn for kreativitet og inspirasjon, svarer Skaufjord.

– Da vi begynte med Lucky Lips, befant nok folk seg mer på hver sin tue, sier Malin Pettersen.

– Sakte, men sikkert oppdaget vi at det fantes andre som holdt på med noe av det samme. Så startet DWYBO opp kollektivet sitt, blant annet med kveldene på Revolver. De var flinke til å finne frem til folk, samtidig som ryktet begynte å gå.

– Når man ser at noen i en eller annen grad klarer det, som Ida Jenshus, som har vært en slags pioner i denne sjangeren, for ikke å snakke om Darling West som har gått foran i sin USA-satsing, gir det andre troen på at også de kan få til noe liknende, mener Skaufjord.

– Det er det jeg føler vi høster fruktene av nå. Musikk trenger ikke være en konkurranse.

Den nye, norske roots- og country-scenen har ry på seg for å være raus og inkluderende. Det bekrefter Benedicte Brænden, som til neste år kommer med sitt tredje soloalbum, «Raging River».

– Jeg føler at jeg har en gjeng i ryggen, og det gjør alt litt mindre skummelt. Hvis jeg har en dårlig dag og mister motet, kan andres medgang inspirere meg til å jobbe enda litt hardere. Alle har på en måte sitt eget særpreg og sound. Gutta i DWYBO har uten tvil vært med på å skape et miljø og en scene hvor vi kan møtes, spille og inspirere hverandre, mener hun.

– Vi heier definitivt på andre plateselskap som opererer innen noenlunde samme sjangerlandskap, sier Eivind Eide Skaufjord.

– Vestkyst Records har vært viktige, og har oppdaget mange sentrale artister i miljøet. Safe and Sound Recordings, drevet av ildsjelen Alexander Lindbäck, har gitt ut masse bra. Og forholdsvis ferske Mother Likes It Records har mye fint innen vårt segment om dagen. Og så har du Rural Rebel Rock, Snaxville, Drabant og Westergaard Records. Vi har ingen interesse av å ha noen form for enerett på dette markedet.

Hvor stor er interessen her hjemme nå – og hva er signalene fra utlandet?

– Country og americana føles mindre uglesett i offentligheten nå. Og fra utlandet er det definitivt interesse. Vi ser at band og artister som Darling West, Hollow Hearts og Torgeir Waldemar kan spille mye i Sentral-Europa. Vi får smi mens jernet er varmt og man fortsatt synes det er eksotisk med norsk americana. Til neste år skal Darling West og Malin Pettersen spille på AmericanaFest UK i London. I USA virker det som vi oppfattes som en scene med en slags «nordic cool» som appellerer til folk.

– Det er nok en viss melankolsk grunntone i nordicana-miljøet, sier filmmakeren Alex Beckstead.

– Samtidig kan mange av artistene definitivt måle seg med det beste av amerikansk musikk. Vi har nå rundt 100 timer med opptak, før vi filmer konserten med Malin her i kveld. Jeg håper at vi kan få vist filmen i både USA og Europa, og få frem det helt spesielle samholdet i denne scenen.

En annen representant for scenen er Unnveig Aas, albumaktuell med «Young Heart». Også hun ser på nordicana-stempelet som et samlebegrep med rom for mange forskjellige uttrykk.

– Felles for oss i det norske miljøet er vel at vi alle har hentet inspirasjon fra den gamle amerikanske countryscenen, men at vi bruker sjangeren ulikt i låtskrivinga vår. Samtidig anbefaler vi hverandres musikk og går på hverandres konserter – og ikke minst deler vi bandmedlemmer. Det er rom for å eksperimentere. Jeg har både kassegitarbaserte låter, og mer synth-drevne sanger, sier Aas.

Tone Bringsdal, som nylig har debutert med ep-en «Prologue», ser det slik:

– Americana-sjangeren har historiefortellingen som et essensielt element. Kanskje er det nettopp de relasjonelle utfordringene som kommer i kjølvannet av digital distanse som gjør at vi søker tilbake til røttene. Når jeg treffer andre musikere i dette miljøet, finner jeg fellesskap og mellommenneskelig raushet. Kanskje det bunner i storytelling-tradisjonen? Jeg elsker å skrive låter, og det foregår i enerom. Men sangene når ikke sitt fulle potensial før man treffer et lyttende publikum. Det er der musikken lever.

Senere samme kveld begynner konserten på Kampen Bistro å gå mot slutten. Oppe på den blomsterdekkede scenen har Malin Pettersen gjort et intimt og nakent solosett, før det ble tid for en mer feststemt avdeling med Olaf Olsen på trommer, Øyvind Blomstrøm på bass og Nikolai Grasaasen på gitar. Den tettpakkede salen svarer hjertevarmt på hver eneste låt, og jubler også over gjesteartister som Stine Andreassen, Signe Marie Rustad og Live Miranda Solberg, aka Louien.

Bakover i lokalet fester Alex Beckstead & co. øyeblikkene til film. Nordicana-toget har definitivt forlatt stasjonen, og skyter stadig mer fart.

musikk@klassekampen.no

På de neste sidene har vi anmeldt nye plater fra flere av artistene omtalt i saken.

Artikkelen er oppdatert: 12. november 2019 kl. 10.47
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 14. oktober 2019
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.
Mandag 7. oktober 2019
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.