Lørdag 9. november 2019
OPPFINNSOM: Axel Jensen har laget seg et steinbord i ørkenen ved Thaza i Algerie. FOTO: FRA CAPPELENS FORLAGSARKIV/NASJONALBIBLIOTEKET
Et liv i bevegelse
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.

ANMELDELSE

Torgrim Eggen kaller fotografiet «det mest ikoniske bildet av en norsk forfatter som noensinne er tatt». Tidspunktet er en januardag i 1954. Den unge Axel Jensen (1932–2003) befinner seg imidlertid langt unna hjemlandets vinterkulde. Med sandaler på bena og penn i hånden sitter han og stirrer intenst på papiret under seg. Det ligger på et improvisert skrivebord av stein, skapt av materialene nordmannen har funnet rundt seg i den nordafrikanske ørkenen.

Bildet av den kommende stjernen i ensomhet under Afrikas sol er ganske riktig vanskelig å glemme. Det fanger mye av den selvbevisstheten, romantikken og mytomanien som preget livet til den avbildede. Nå har Eggen, etter ni års arbeid, samlet det på et anselig antall boksider. «Fra smokken til Ovnen», som undertittelen lyder, er et sitat fra «Lul», en av de mange tekstene Jensen preget med vendinger få andre har brukt.

Selv om «Axel» formmessig er blitt en heller tradisjonell «fra-vugge-til-grav»-biografi, er da også innholdet i boken alt annet enn konvensjonelt. Den dokumenterer et liv i stadig bevegelse, både intellektuelt og geografisk, og er usedvanlig rik på morsomme, megetsigende detaljer. Jeg kan knapt huske sist jeg leste en norsk biografi som var så vanskelig å legge fra seg.

Fakta

SAKPROSA

Torgrim Eggen

Axel. Fra smokken til Ovnen – storyen om Axel Jensen

Cappelen Damm 2019, 624 sider

Også Jensens barndom, som «pølseprins», var mer fargerik enn de flestes. Likevel begynner «Axel», som så mange biografier, med det kjedeligste materialet. Først da hovedpersonen beveger seg ut i verden, kvikner Eggens tekst virkelig til. Derfra er den imidlertid en stor glede å lese.

Jensen var stadig på flyttefot. Mest sagnomsust er trolig oppholdet hans på den greske øya Hydra, hvor han levde sammen med Marianne Ihlen, som siden ble kjæreste med Leonard Cohen. Både Cohen og en ung Göran Tunström hørte til i parets bohemske omgangskrets.

Eggens skildring av de skiftende miljøene Jensen var del av, og det outrerte tankegodset de dyrket, er sterkt engasjerende. Som han selv er inne på, er «Axel» ikke bare en bok om et enkeltmenneskes liv, men en bok om en tid og en tidsånd. «Axel» byr på alternativ kultur- og idéhistorie om etterkrigs-årene, både de norske og de internasjonale. Den gir artige øyeblikksbilder fra mindre kjente deler av så vel Oslos som Fredrikstads kulturliv, og demonstrerer hvordan først jazzen og deretter esoteriske og psykedeliske forestillinger fikk fargerike nedslag også her til lands. Ifølge Eggen var Jensen «på John Lennon-nivå» når det gjaldt syretripper. Jensens interesse for kjendispsykiateren R.D. Laing, og forfatterens egne psykiske lidelser, gjør dessuten «Axel» til en bok om den gryende antipsykiatribevegelsen.

Da Jensen bodde på Laings utradisjonelle psykiatriske sykehus i London, møtte han en virkelig syk pasient som han fant det for godt å ta med seg tilbake til Fredrikstad – ifølge Eggen «som en slags suvenir». I østfoldbyen bosatte briten seg i et pæretre i forfatterens hage.

Kynismen som ligger bak en slik avgjørelse, er et av mange personlighetstrekk som bidrar til at «Axel», underholdningsverdi og sjarm til tross, er blitt en mørk bok. Bildet Eggen tegner av forfatteren, viser frem et menneske som nærmer seg parodien på det mannlige kunstneregoet – fullstendig oppslukt av seg selv, blottet for empati så sant det ikke plutselig skulle passe ham å være noe annet. Eggen er opptatt av Jensens renommé som det biografen kaller «ladykiller», og de tallrike kjærestene og konene hans får plass i bokens romslige billedutvalg. Uttrykket har imidlertid en dyster biklang: Ifølge Eggen prøver han å drepe en av dem. Våre dagers diskusjon om kjønnsroller – og foreldreroller – gir slik sett «Axel» en særlig aktualitet som skrekkeksempel.

Eggen er imidlertid ingen moraliserende forfatter, og selv om han ikke går av veien for å kommentere både dette og hint i Jensens liv, overlater han til leseren å trekke slutninger. Som biografer flest er han derimot utrettelig på jakt etter livet i litteraturen. Han er i det hele tatt en ivrig leser av Jensens kompliserte publiseringshistorie – bøkene får god plass i fremstillingen.

Det bidrar til at den legendariske Cappelen-forleggeren Henrik Groth spiller en sentral rolle. Han er en av de uvanlig mange eksentriske bipersonene som er med på å gjøre boken så overskuddspreget: Med på sitt motkulturelle lag har Jensen alle fra «ananasprofeten» John Starr Cooke til den kommende kunststjernen Pushwagner. Groth er en av de mange som stadig må forholde seg til Jensens pengemas. Også når det gjelder økonomi, skildrer Eggen en grenseløs uansvarlighet hos sitt objekt.

Den tragiske delen av «Axel» reiser vanskelige problemstillinger om hva man bør skrive og ikke om individer i kjente menneskers nærhet som i motsetning til dem ikke har søkt offentlighetens lys. Partiet om hvordan det har gått med flere av Jensens barn, som han hadde minimal kontakt med, er hjerteskjærende lesning: Eggen har valgt å utlevere også deres skjebner.

Nå og da stusser jeg på forfatterens valg av ord – homseri og konkubine, for eksempel. Siden det er tale om et så omfattende og langvarig arbeid, skulle jeg også gjerne ha sett ham redegjøre grundigere for kildebruken sin. Forlaget har dessuten gjort en for dårlig jobb med bokens finpuss: Eggen er en sikrere tegnsetter når han skriver i avisen. «Axel» er uansett blitt den typen utgivelse som minner en leser på hvorfor han har brukt så mye av livet sitt på bøker.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...