Mandag 4. november 2019
BERGPREKENEN: Kanye West sikter mot skyene under sin såkalte Sunday Service under årets Coachella-festival i april. Fra messiaskompleks til å underkaste seg Jesus – eller er det bare to sider av samme sak for ham? FOTO: RICH FURY/GETTY/AFP
Gospelevangelisten: Nyfrelst Kanye er ferdig med sekulær rapping – kan sekulære rapfans dermed si seg ferdig med ham?
Ye vil bli som Jesus
Tro i brøstet, kor i ryggen og fortsatt tett i panna. Kanye West presterer helt opp mot gamle musikalske bragder på sitt første rene kristenalbum. Men hvor ble det av desperasjonen?

ALBUMESSAY

Kanye West

«Jesus Is King»

GOOD Music/Def Jam/Universal

HHHHHI

Tenk om Miles Davis hadde hatt Twitter, for å parafrasere noe en fyr som faktisk kjente Miles sa til en bekjent av undertegnede, på tomannshånd en gang. Det er et utsagn som har slått meg mange ganger, i forbindelse med all virak og (selvforskyldt) oppstyr rundt Kanye West de siste par årene. Og nei, poenget er ikke på noe vis å sammenlikne disse to som musikere, ei heller å antyde politisk slektskap, selv om bare jazzgudene vet mot hvilke avkroker den grunnleggende kontrærimpulsen de to utvilsomt deler, ville ledet Miles i dagens internettpolitiske ordskifteklima.

Slike avveininger er sidespor man ikke kommer utenom når man snakker om Kanye West i 2019, hvor strevsomt det enn blir å snirkle seg forbi. Det er på den ene siden åpenbart at et Kanye-album fortjener å behandles på egne premisser, ikke som et vedlegg til fotografier av et Kanye-glis med MAGA-cap på, under besøk i Det hvite hus. Samtidig som Kanye konsekvent gjør det vanskelig for seg selv. Ikke før man hadde rukket å kjenne ordentlig på lettelsen over hvor forsvinnende liten plass MAGA-messing om mentalt slaveri tar på ferske «Jesus Is King», hadde Kanye gjort en serie radiointervjuer hvor han eksplisitt satte opp søkte sammenhenger mellom sin nyfrelste kristentro og ... noe piss om Demokratenes arbeid for å utrydde afro-Amerika gjennom angrepiller og abortlovgivning. Sukk. Det beste argumentet for å se bort fra den særdeles uspiselige offentlige opptredenen til Kanye og de reelle skadevirkningene av alliansen med ytre høyre-krefter, uavhengig av hvor mye mental helse og generell politisk ignoranse måtte spille inn, blir rett og slett ... tenk om Miles Davis hadde hatt Twitter.

Samt det snikende ubehag ved hvordan motresponsen fyrer opp under kulturkrigerske narrativer. Særlig når man leser enkelte litt vel lettvinte, litt vel gjennomsiktig politisk motiverte forsøk på å avfeie musikalsk relevans i særlig amerikanske medier, i kjølvannet av både det offentlige sammenbruddet for åpen scene under den ufullførte «Pablo»-turneen i 2016, fjorårets bisarre inntredenen på den politiske arenaen, og årets religiøse omvendelse, med de ukentlige Sunday Service-konsertritualene og altså dette ferske evangelistrapalbumet «Jesus Is King» – for øvrig særs vrient å operere med klare skiller mellom mental helse, politikk og religion/åndelighet når det kommer til den offentlige personen Kanye West.

Men det burde være enklere å operere med klare skillelinjer mellom alt dette og selve musikken. Eller kanskje ikke, om man skal tyde på særlig den hjemlige responsen på «Jesus Is King», der det overdådig overtydelige kristne budskapet har vist seg som sterk kost å svelge, både i kritikerkretser og blant fans og tilfeldige lyttere. Ingen bombe at norsk sekularisme har nådd et nivå der store lyttergrupper konsekvent frasverger seg musikk med religiøst budskap, men like fullt problematisk for enhver som er opptatt av musikkhistorisk kontekst. Hvordan skal man engang forsøke å forstå noe særlig av hiphop og dens røtter, om man stryker hele gospeltradisjonen fra pensum og lytteliste?

I tillegg til at det unektelig er litt pussig, om nettopp litt gudfryktig prat blir selve dråpen her, med tanke på hva Kanye West selv har lirt av seg gjennom diskografien, og hva man ellers har hørt gjennom fingrene med som gjennomsnittlig hiphoplytter de siste tretti-førti årene. Men samme hvor godt eller dårlig, rasjonelt eller emosjonelt underbygd eventuelle aversjoner skulle være, er det fair nok med en liten trigger warning: om forkynnende kristent budskap er en deal breaker, skal du styre unna «Jesus Is King».

Og med det mest presserende utenommusikalske unnagjort, er det dermed tid for noen ord om selve musikken. «Jesus Is King» er en knapp skive, med elleve korte spor på til sammen under halvtimen, godt egnet for kronologisk gjennomgang spor for spor.

«Every Hour» slår an tonen med fullt Sunday Service-kor, tematisk passende og tilsynelatende ydmykt nok et helt spor uten vokal fra West selv. Men samtidig megalomant nok – finnes det noe mer oppskriftsmessig selvfokusert enn å la et massivt kor sette tonen før man selv tar ordet? Kombinasjonen av akustisk storslått stemmeklang, elpiano og synthbass er okke som svært effektiv, et umiddelbart stemningssettende lydteppe. Selv om det neppe kan kalles gospelfornyende, for lyttere som er kjent med visse deler av åttitallsgospel, som gjerne innbefatter egenutgitte liveopptak fra afroamerikanske kirker, slike skiver som Kanye selv i mange år effektivt har funnet fram og benyttet for samples.

Derimot er den organiske og løse musikaliteten her noe nytt for et Kanye-album, og noe helt annet enn de flotte, men nitide akustiske arrangementene som tidligere samarbeidspartnere som Jon Brion pleide å pynte lydbildet med. Hammondorgelakkorder tar oss opp på prekestolen på første «ordentlige» spor, «Selah». Der fullt halleluja-kor, bokstavelig talt, sammen med bibelsk paukete stortrommer gradvis leder inn i en effektiv fusjon av gospelknep finpusset gjennom ett år med Sunday Service, og gamle studiotriks, med spisst prosessert perkusjon påført «Yeezus»-vreng.

Før den første av flere venstresvinger kommer i form av den nedstrippede sampleminimale «Follow God», et skamløst lite nikk til det såkalt «old Kanye»-segmentet, de som aldri gir opp håpet om en dogmatisk «College Dropout»-oppfølger, men aldri får mer enn en kokett lillefinger. For påfølgende «Closed on Sunday» har bredere relevans enn som bevisførsel på at også kristen-Kanye klarer å komme opp med så klamme metaforer at de i sin sitatvennlighet i praksis fungerer som innsalg (her med en referanse til fastfoodkjeden «Chick-fil-A» som er så kulturspesifikk at det ikke er plass eller ork til å nøste opp doble og triple bunner i en uansett grunnleggende idiotisk punchline). Det er den mest merkbare markøren så langt på noe som gradvis blir noe av albumets viktigste særpreg – Kanyes åpenbare idé om at det religiøse innholdet krever en ny vokal tilnærming.

Som krever mer av selve sangstemmen, den som vi alle vet har sine soleklare begrensninger. Begrensninger han har blitt langt flinkere til å finne veier rundt i løpet av årets korsamlinger, godt hjulpet av særs effektive vokalarrangement, som dog må kjempe mot en ... diskutabel lead vocal-estetikk, merkverdig overkomprimert i mester Mike Deans miks. Den stikker selvsagt ekstra ut når også budskapet gnisser slik det gjør på det mest åpenbart «problematiske» kuttet her, «On God», hvor rikmannsboblen til ekteparet Kardashian/West for alvor blåses opp til bristepunktet med ulidelig sutring om utsultende skattenivå.

Strekket som deretter følger, og som føles som selve kjernen av skiva, er derimot tilsvarende vanskelig å argumentere mot. Først forenes kontemporær R&B-modernisme med djupe gospelrøtter på «Everything We Need» og «Water», med vokale løft fra Ty Dolla $ign og særlig Ant Clemons, med et briljant frittstående vers på sistnevnte. Og det er sjelden samplenostalgi og laptopfuturisme finner såpass symbiotisk sameksistens som Kanye makter å skape med slike stykker crowdsourcet studiomagi (med fem krediterte bare på produsentsiden) som «God Is».

For om tekstuniverset når Ayn Randske høyder i troen på det singulære skapende (over)selvet, en tro som for øvrig fremstår fastere enn gudstro eller troen på Jesus annet enn som en slags avatar for selvet, blir selve musikken et tilsvarende sterkt vitnesbyrd på det kollektives seier over individualismen.

Ikke minst på selve høydepunktet her, trommeløse «Hands On», konstruert rundt lag på lag av vokalspor, både nær naturalistisk og akkordarbeidende prosessert. Det er også det ene sporet her som gir følelse av innblikk i en inderlig tros- og ikke minst tvilsprosess, inkluderte bitende poengtert kritikk av kristelig hykleri, som selv med begrenset bibelkunnskap fremstår langt mer i Jesu ånd enn det meste annet på skiva.

Samtidig som det også er det nærmeste albumet kommer reell nyskapning, der møtet mellom gospel og hiphop går opp i en høyere enhet, godt hjulpet av et velutnyttet gjestespill fra veteran Fred Hammond (sist hørt på Snoop Doggs underkjente «Bible of Love» i fjor, som for øvrig anbefales varmt til alle som måtte tro at møtet mellom hiphop og gospel, rap og gudstro representerer noe revolusjonerende i seg selv). Selv et gjenforent The Clipse toppet med kokette saksofontoner fra Kenny G (mer et mellomspill enn en egentlig solo, og det er nok også et korrekt valg av Kanye), blir et lite pusterom til sammenligning. Og så er det altså over, med det lille omkvedet «Jesus Is Lord» som biter introen elegant i halen.

Kortfattet, konsist og koherent på et vis verken «Ye» eller noen av de andre fire slippene fra Wyoming i fjor var i nærheten av. Og ja, det gir mersmak, men ikke slik at man setter albumet på endeløs repeat. På et tidspunkt, midt i en personlig krise og et kulturelt klima som har vært et være eller ikke være for artisten Kanye West, er det som om han har funnet en slags midlertidig utsettelse i ren guddommelig nåde. «Jesus Is King» er definitivt ikke siste spikeren i kista, men med enkeltsporsunntak er den nesten like langt unna følelsen av popkulturelt vannskille som samtlige album frem til og med «The Life of Pablo» på hvert sitt distinkte vis ga lytteren.

Det er «bare» et mesterlig produsert album som kun innimellom virkelig toucher skyene. Det som savnes er følelsen av noe dypt menneskelig som alltid lå der, sårbart og eksponert, midt i all megalomanien. Rett og slett desperasjonen som drivkraften, den altoppslukende hungeren etter å bli elsket og å bli sett. Men det føles som den stadig ulmer, like under den nyfrelste overflaten. Det blir neppe pent når det blusser opp igjen for fullt. Men kan hende blir det titanisk popmusikk ut av det, igjen.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2019 kl. 14.47
Mandag 4. november 2019
Tro i brøstet, kor i ryggen og fortsatt tett i panna. Kanye West presterer helt opp mot gamle musikalske bragder på sitt første rene kristenalbum. Men hvor ble det av desperasjonen?
Mandag 28. oktober 2019
AlbumNeil Young & Crazy Horse«Colorado»Reprise Records/Warner MusicHHHHJIYou might say I’m an old white guy
Mandag 14. oktober 2019
DobbeltalbumNick Cave and The Bad Seeds«Ghosteen»Ghosteen/Bad Seed Ltd.HHHHHHDet er interessant å...
Mandag 30. september 2019
AlbumGabrielle«Snart, Gabby»Snill Pike/Universal MusicHHHHHIJeg lurer på hvor mye Gud bestemmer / Hvis han passer på i det hele...
Mandag 26. august 2019
konsertJubileumssesongåpningOslo-Filharmonien, Vasily Petrenko (dir.)Verk av Øyvind Torvund og Pjotr I. TsjajkovskijOslo Konserthus, 21. august
Mandag 26. august 2019
boksThe Quintet«Events 1998-1999»PNL RecordsI februar i fjor var det 20 år siden utestedet Blå i Oslo åpnet dørene, etter et initiativ av Kjell...