Lørdag 2. november 2019
DIGER: Statoils Åsgård B var verdens største flytende gassplattform da den sto ferdig i 2000. FOTO: HEIKO JUNGE, NTB SCANPIX
Den femte statsmakt
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.

ANMELDELSE

Det nærmer seg et halvt århundre siden Statoil ble opprettet som et redskap for å sikre fellesskapet utbytte av den gryende oljevirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Nå heter selskapet Equinor, og er «et bredt energiselskap» med virksomhet i mer enn 30 land – selv om størstedelen av produksjonen riktignok fortsatt er norsk olje og gass.

Mange historier er fortalt og myter etablert om Norges viktigste selskap, men med femtiårsjubileet i 2022 rundt hjørnet er det gode grunner til å se på Statoils historie fra nye vinkler. Det er dette Aage Storm Borchgrevink ønsker med boka «Giganten». Ambisjonen er tydelig fra første side, som plasserer leseren «så langt du kommer fra Nordsjøens grå dønninger»: I Sahara, midt under terroranslaget mot gassanlegget i In Amenas. Hvordan havnet den norske stats oljeselskap i skuddlinjen for islamistiske terrorister i den algeriske ørkenen i 2013? Spørsmålet setter tonen for en fortelling som forsøker å finne nye måter å forstå Statoils historie på, og dermed også stille nye spørsmål om selskapets framtid.

Med over 400 sider er «Giganten» i seg selv en gigant. Stilsikre journalistiske skildringer av konkrete episoder og portretter av en håndfull sentrale personer i selskapets historie driver boka framover og flettes sammen med sentrale utviklingstrekk i norsk oljepolitikk, internasjonal storpolitikk og olje- og gassindustriens teknologiske utvikling.

Fakta

SAKPROSA

Aage Storm Borchgrevink

Giganten. Fra Statoil til Equinor. Historien om selskapet som forandret Norge

Kagge forlag 2019, 466 sider

Borchgrevinks viktigste grep for å samle den nærmest uhåndterlig brede tematikken er å fortelle historien i fire akter: Først gründerfasen på 1970-tallet, norsk oljepolitikks spede begynnelse og arbeidet med å etablere et selskap som kunne sikre statens interesser etter hvert som olje- og gassfunnene begynte å dukke opp på norsk sokkel. Etter etableringsfasen kommer 1980-årene, som preges av høye ambisjoner og tilsvarende høy sigarføring, men også av sterke politiske konflikter om Statoils rolle og forholdet mellom statlige og private aktører. Så følger perioden på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet, med økende internasjonalisering og nye engasjement i en rekke land, men også en gradvis avpolitisering som leder fram mot delprivatisering og børsnotering i 2001.

I siste akt er Statoil blitt en internasjonal gigant, som både absorberer sin norske konkurrent Hydro og bruker milliardene fra norsk sokkel til å reise verden rundt på oppkjøpstokt. Samtidig rystes selskapet av korrupsjonsskandaler, terrorangrep og milliardtap.

Periodiseringen er selvsagt forenklende, men den sitter. Ikke minst tegner den en slående kontrast mellom selskapets sterkt politiserte opphav, med viktige ideologiske dragkamper, og den etter hvert nærmest totale mangelen på politisk styringsvilje: «Lik en enorm ubåt med [daværende konsernsjef Harald] Norvik til rors, gled Statoil lydløst under overflaten og forsvant ut Boknafjorden på vei mot internasjonalt farvann.»

Det er særlig i beskrivelsen av den internasjonale satsingen at Borchgrevink overbeviser. I kapittel etter kapittel tegner han et bilde av manglende bevissthet om dilemmaene et norsk sosialdemokratisk selskap møter når det går inn i land som Aserbajdsjan, Angola og Nigeria.

På den måten viser boka hvordan Statoil gradvis har flyttet seg fra utgangspunktet – å sikre Norge inntekter og motmakt overfor de internasjonale oljegigantene – til selv å bli «akkurat det internasjonale selskapet som det i sin tid ble opprettet for å verne Norge mot».

Også klimautfordringen er et gjennomgangstema i boka. Her mangler imidlertid viktige deler av den historiske konteksten. Selv om boka bruker mye plass på norsk oljepolitikk, er det for eksempel få spor etter flere tiår med politisk debatt om «tempoet» i oljevirksomheten eller konfliktene omkring åpningen av nordlige områder for leting. Og Statoils aktive engasjement for å ta i bruk gass til kraftproduksjon på land er knapt nevnt, selv om denne striden felte en regjering i 2000 og var nær ved å felle enda en i 2006.

Direkte underlig er den korte beskrivelsen av det såkalte «månelandingsprosjektet» for CO2-rensing av gasskraftverket på Mongstad, som gir inntrykk av at Statoil ivret for rensing, men ikke klarte å kontrollere kostnadene. Denne framstillingen underslår at det var en regjeringskrise og et vaklende politisk kompromiss – tvunget fram av Statoils steile motstand mot å forplikte seg til rensing – som formet «månelandingen» og de påfølgende milliardoverskridelsene.

Manglene i omtalen av Statoils historiske rolle i norsk klimapolitikk er overraskende, ettersom dette stoffet kunne bidratt til å underbygge flere av de sentrale påstandene i bokas avsluttende kapittel: At selskapet er blitt en «femte statsmakt» som bidrar til å definere norske interesser og norsk politikk, samtidig som det delvis unndrar seg offentlig debatt.

Historien viser at Statoil alltid har vært et grunnleggende politisk prosjekt, og at levende debatt med klare skillelinjer trolig tjente selskapet godt i historiens første to akter. Nå står vi overfor viktige nye strategiske valg i en verden som skal styres mot netto null utslipp av klimagasser. «Gigantens» avsluttende diskusjon av veien videre er et interessant oppspark til debatt, og ikke minst et kraftfullt argument for mer aktiv styring av selskapet og en repolitisering av Equinors rolle i det norske samfunnet.

bokmagasinet@klassekampen.no

Bård Lahn er forsker ved Cicero.

Lørdag 16. november 2019
Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt...
Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.