Mandag 28. oktober 2019
HJEMMESTUDIONERD: Lenge ble det null alenejobbing med materialet, selv om nettopp det var Bendiks motivasjon for å gå på musikkteknologistudiet. Nå har hun tatt tak og for første gang har hun kunnet sende låtene direkte fra egen stue til studio.
Lov å være blid: Å være mindre streng med seg selv har gjort Bendik mindre nervøs, og til en bedre samarbeidspartner.
På et godt sted
Undersak

Et avdempet løft

MINIALBUM

Bendik

«Det går bra»

Petroleum Records

HHHHII

De sju sporene på «Det går bra» av Bodø-bergenseren Bendik aka Silje Halstensen kretser rundt fortvilelse og håp, med mest fokus på det sistnevnte. Artisten har vært åpenhjertig om angst og tungsinn, og tematisk er det i dette sporet hun befinner seg på fjerdealbumet. Som også tittelen indikerer – ja, det er som de fire titlene i katalogen hennes snakker sammen: fra «Drømmen gjør meg ingenting» og «No går det over», til «Fortid» og til den nå oppløftende «Det går bra».

Det betyr ikke at vi her får mye dansende eufori, for det er et ganske dempet lydbilde som presenteres. Platen er en åpenhjertig monolog, og musikalsk sett en avbalansert opplevelse. På åpningssporet, over en helt enkel melodi på tangenter og med baktung beat, synger hun Det går bra nå! av hjertens lyst, som om hun prøver å overbevise både seg selv og lytteren. Samtidig som Kaja Fjellberg Pettersen på cello og Madeleine Ossum på fiolin bidrar med et sakralt anslag.

«Det går bra» er en tidvis alvorlig plate, gjerne om å være lei seg når man heller skulle vært glad, dynket i massive synther. På albumets beste låt, singelen «Bror» tar Bendik et oppgjør med egen tro og religion. Kem e du som e Gud / Mens du skriker pust siste mulige / Ka e hevn når din venn aldri gjorde feil / Eg tror du misforsto troen.

Som tekstforfatter er hun direkte. Budskapet pakkes ikke inn, det kommer uten filter. Dette passer til hennes tilbakelente snakkesynging, også på «Din hånd», der Bendiks klartekst ligger over en enkel og rytmisk melodi. Sånn understreker hun platens mektige tematikk.

Å både skrive og produsere musikk har alltid vært viktig for Bendik, og denne gang har hun også fått hjelpende hender av Eirik Kiil Saga, Omar Mohammed, Thomas Kongshavn, Daniel Løberg, Bård Mathias Bonsaksen og Kristoffer Bonsaksen og Andreas Söderlund. Eg e ikkje redd lengre, synger hun og nærmest konkluderer på «Ikke redd» og forsterker også dermed platens terapeutiske selvhjelpspreg. Men mange av låtene forblir litt for anonyme, de virkelige musikalske høydepunktene er for få og «wow»-øyeblikkene uteblir.

Gevinsten er Bendiks distinkte og glassklare stemme, den som gjør at hun for alvor stikker seg ut i sjangeren.

musikk@klassekampen.no

Det er som de fire titlene i katalogen hennes snakker sammen.

Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.

Intervju

Silje Halstensen, bedre kjent som sangeren, låtskriveren og produsenten Bendik, sitter tilsynelatende tilbakelent i sofaen på stua, i etasjen over hjemmestudioet. Men avslappetheten er bare på utsiden.

– DER kom utgivelsesangsten, er det aller første hun sier når Musikkmagasinet møter henne en knapp uke før hun slipper fjerdeskiva oppløftende nok kalt «Det går bra».

– Plutselig skjønner jeg at noen andre skal høre albumet. Det er jo skikkelig stress når noe du har jobbet med i timer, uker, ja år, faktisk, skal høres av andre. Det blir så virkelig.

Du tenker altså ikke på lytteren underveis?

– Joda. Det gjør jeg. På dette albumet har jeg også tenkt helt bevisst på det. Jeg vil at noen av låtene skal motivere mer enn å deprimere, om det går an å si, ler hun, og hinter om at det var mye tristesse i de tidlige låtene.

– Jeg har aldri tenkt tekst som konsept. Men tekstene mine var naturlig nok preget av de nære relasjonene jeg hadde den siste måneden før et album ble ferdig. Denne gangen har jeg jobbet mye friere. Jeg har likevel kunnet føle at dette er helt meg, fra mitt hjerte, men det er ikke lenger alle låtene som er noe jeg blir deprimert av å synge.

Hun vil derfor minne både seg selv, og lytterne, på at det kan, og vil helst, gå bra. En oppløftet stemning kan til og med være å foretrekke framfor å grave seg ned i sorgen. Ikke at det er det hun selv har hatt for vane å gjøre. Men hun holdt på å slite seg ut av å framføre sine egne låter. Slike som den nå syv år gamle gjennombruddssingelen «Jeg tror det blir bra igjen» og «Kriger», som beseiret hitlistene i forkant av tredjeskiva «Fortid» (2016).

Fakta

Bendik

• Artistnavnet til Silje Halstensen, født 1990 i Bergen, vokst opp i Bodø.

• Har en bacheleor i musikkteknolgi fra NTNU, daglig leder i AKKS fra 2014-2016.

• Har gitt ut albumene «Drømmen gjør meg ingenting» (2012), «No går det over» (2014) og «Fortid» (2016) – Spellemannnominert for de to siste. Slapp «Det går bra» på fredag.

Det var noe med linjer som Eg kveles av deg / Av det som en gang var som ble noe ganske annet enn den egenterapien de var ment som når hun tok dem fram på scene etter scene. I et tempo hun i ettertid kaller for tett.

– Kombinasjonen av å synge mine egne tekster og å være sliten. Den ble litt tøff en periode. Det ble litt for mye for meg. Jeg trengte å få litt ro.

Tematikken er alvorlig og reell så det holder, en av de virkelig store utfordringene for unge musikere. Det å si ja til alt, og mere til. Det var det hun fikk kjenne på. Likevel er det latter når det omtales. Mest for å ufarliggjøre en tung periode som faktisk er tilbakelagt. En periode det i ettertid er lett å omtale som en tid der hun skulle gjort mye annerledes. Men ikke kunne ha gjort det, for hun manglet erfaringene til å ta andre valg når overbevisningen var at artister alltid stiller opp. Hun har snakket med mange andre artister, som har opplevd å ha sagt ja når svaret burde vært nei. Et delmål framover er derfor å lage et forum for artister, der de kan dele erfaringer og gi hverandre råd. Selv har hun utforsket nye metoder.

– Det siste året har jeg gjort få konserter. Jeg har også forsøkt meg på et eksperiment. Jeg har testet å smile mer. Før var jeg veldig streng med meg selv. Jeg tenkte at det ville virke uærlig om jeg smilte på en konsert. Dermed ble jeg mer nervøs, og oftere sint av bare én eneste feil. Men etter at jeg begynte å smile har jeg fått bedre tilbakemeldinger, jeg er mindre nervøs og det er mye mer gøy. Dessuten blir jeg en mye bedre person å jobbe med, når jeg gir blanke i om jeg gjør feil.

En annen forandring er at hun har aldri har hatt så god tid til å lage låtene.

– Jeg har hatt tid til å jobbe med tekstene, melodiene, og å bli god på å produsere. Ingen av delene har jeg hatt tid til før. Men det tar tid å bli god i noe. Målet var å ikke gi ut noe før jeg var fornøyd.

Har du pleid å gi ut låter du ikke har vært fornøyd med?

– Jeg har alltid vært fornøyd med helheten. Men det har alltid vært noe jeg ville ha gjort annerledes. Det var evalueringen jeg tok med inn i arbeidet med dette albumet. Jeg har innsett hvor effektiv jeg kan være. Det er jo lett å skrive veldig mange låter på kort tid. Men vanskeligere å synes samtlige er bra. Før gikk vi rett fra demo til ferdig.

Dette har i grunn endret hele låtskriverprosessen. Tidligere kom tekstene til henne som en slags utvidet versjon av dagboknotater. Ordene lå tett inn på livet. Et liv som var mer turbulent enn det hun lever nå, i egen leilighet, med samboer, på Grünerløkka i Oslo. Det var til og med en stund der, i begynnelsen av stabiliteten, at hun lurte på hvordan det skulle gå med tekstene nå som livet smiler mer. Løsningen lå blant annet i engasjementet skapt av andres utfordringer delt på 140 tegn.

– Det er jo helt feil å si. Men det har faktisk vært veldig inspirerende. Twitter har virkelig vist meg hvor mye tro kan skade, når det egentlig er ment som noe som skal hjelpe og gi mening, sier artisten og kirkekorentusiasten som på nettet skulle finne egen ateisme.

Singelen «Bror» er en direkte konsekvens av denne åpenbaringen. Den skulle for øvrig egentlig ikke vært med på skiva. Den var tiltenkt det andre albumet. Det som også, allerede, er så nær som klart, men først skal komme ut senere. Men låten hadde så mye mening at hun måtte ha den med nå.

– Jeg kjenner litt på at jeg synes det er skummelt å mene noe offentlig. Jeg tror tilbakemeldingene vil gå inn på meg. I musikken er det likevel enklere. Jeg har en slags kontroll. Og jeg har aldri opplevd at det har blitt noen sosiale medier-storm mot innholdet i sanger jeg har gjort. Det nærmeste var da noen mente låten «Kriger» liknet på Margaret Bergers Melodi Grand Prix-låt. Ikke akkurat veldig politisk, hehe.

Også måten hun arbeider med lyd på er nå en annen. Det var en stund hun kunne si at den eneste musikken hun hørte var sin egen. Uten at det var en spøk. Nå hører hun på andres sanger. Hun trekker først fram den britiske produsenten Jon Hopkins, samt kanadiske Lennon Stella. Senere skal det komme fram at hennes store forbilde er Aurora. Bergensartisten er den hun har spilt mest de siste to årene. Det er derfor ikke så rart at det kan anes et visst slektskap i lydbildet. I tillegg er det flere urbane drag å spore. Det siste tilskriver hun samarbeidet med låtskriverne Kastell, Thomas Kongshavn, Daniel Løberg, Bonsaksen-brødrene, samt bandet hennes.

– Det har vært en lang prosess å komme dit hvor jeg klarer å gi fra meg kontroll. Jeg er heller ikke så glad i å be om hjelp, men jeg har skjønt at jeg sitter igjen med vanvittig mye av å jobbe med andre. Jeg tror det har blitt enklere å jobbe med meg nå.

Var du vanskelig før?

– Ja. Det aller viktigste var å være original, og ikke gjøre noe som hadde blitt gjort før. På første albumet var det for eksempel ikke akseptert om man snakket om vers og refreng. Det skulle hete del a, del b og del c. Da ble det veldig forvirrende om det dukket opp en del d. Fra andrealbumet begynte jeg å nærme meg at det kunne være greit å bruke «vers og refreng». Nå er det helt greit. Dette tror jeg egentlig er noe mange kan kjenne seg igjen i, særlig fra begynnelsen av karrieren. Man skal klare alt selv, og ikke likne på noe annet.

Men de fleste likner jo på noen andre. Som hun elegant påpeker i neste setning – de for henne formative lydene fra tusenårsskiftet kom gjerne fra de samme synthene som var i bruk på 80-tallet. Og akkurat dette har blitt enda tydeligere for henne i bigeskjeften som booker for Øyafestivalen. En jobb som tar henne til bransjefestivaler der det er de enda yngre håpefulle som viser seg fram. Det gir innsikt både estetisk og profesjonelt. Hun får føle alderen. Hun er i slutten av tyveårene, noe som bare er ungt utenfor musikkbransjen. Samtidig ser hun fordelene i å trekke på erfaringene fra å hele tiden ha jobbet på flere sider av det såkalte bordet.

– Men det at jeg har vært så glad i å gjøre det administrative har jo også vært noe av utfordringen for meg. I hvert fall fram til jeg fikk den manageren jeg har nå.

Forhistorien til managerbyttet var et foredrag der hun skulle snakke om sitt artistvirke. Hun hadde laget en hel punktliste over alt hun gjorde. Alle administrative ting, søknadsskriving, promotering, øving. Men på listen sto ikke låtskriving.

– Jeg skjønte det under foredraget, at jeg hadde glemt det. Og jeg tenkte; det er kanskje litt dumt at jeg glemmer det som skal være hovedoppgaven min. Så da kontaktet jeg manageren til Sondre (Justad red.anm.), som jeg har kjent siden jeg var 15. Vi tre gikk på videregående sammen. Vi var litt usikre på hvordan det ville være å jobbe sammen siden vi var venner. Men det har virkelig funket. Det siste året har jeg nesten ikke gjort annet enn å være i studio.

Neste år er det tid for neste turné. Den første lange konsertserien siden 2016. Hun gleder seg. Særlig til den første konserten i Oslo på det som da blir fire år, med unntak av fjorårets Øya. Hun krysser fingre for at det blir med strykere på scenen. Låten «Borte», som også er den mest gitardrevne på skiva, var også den som gjorde det klart for henne at strykere er kommet for å bli i hennes lydbilde. Det samme med piano.

– Jeg har spilt piano siden jeg var seks, men latt være å benytte meg av det i låter fordi jeg ikke kunne ha det med på konsert. På fjorårssingelen «Perfekt» prøvde og prøvde jeg med synther. Nerven kom imidlertid ikke før jeg gikk til pianoet. Så nå blir det flere pianolåter framover.

Denne nye Bendik er også åpen for å produsere andre enn seg selv. Produksjon er tross alt veldig morsomt. Nå som hun er trygg på det.

– En av grunnene til at jeg kalte meg Bendik til å begynne med, var den følelsen av at jeg i kraft av å være jente måtte overbevise. Det gjelder nok alle ting jeg driver med. Jeg ble nok litt skadet av det. Jeg har alltid slitt med å tenke at ting blir bra nok. Men nå har jeg selvtillit, endelig.

musikk@klassekampen.no

«Det går bra» er anmeldt på side 14.

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2019 kl. 14.50
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 14. oktober 2019
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.
Mandag 7. oktober 2019
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.