Mandag 21. oktober 2019
LANGSOMT MOT SPOR: Fram mot nye «Occulting Disk» har Helge Sten sakte, men sikkert nærmet seg selv.
Begivenheter: Deathprod slipper nå sitt fjerde album siden starten i 1991, med materiale som fredag kan høres på Ekko Festival i Bergen, og om noen uker i Den Norske Opera.
Et antifascistisk ritual
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.

Intervju

«Occulting Disk» begynner med dype, knitrende støt. Det er som om selve lyden betraktes gjennom et mikroskop, samtidig som veldige landskap rulles opp.

– Dette er materiale jeg har spilt inn mellom 2012 og 2019. Det meste er lagd fra scratch – det er ikke sånn at jeg har et stort arkiv med skisser og ideer jeg kan hente frem. Det er sjelden at jeg spiller inn musikk, med mindre jeg føler at jeg virkelig er inne på noe solid. Jeg liker ikke å sitte igjen med for mange løse tråder, sier Helge Sten, aka Deathprod.

– På mange måter har jeg gått tilbake til en eldre måte å jobbe på. Litt primitivt, uten så mye sofistikert utstyr. Det betyr samtidig at jeg har måttet avlære en del ting og teknikker, for å nærme meg der jeg var med Deathprod i starten. Jeg har prøvd å finne frem til de fundamentale byggeklossene. I starten jobbet jeg jo med kassetter og veldig enkel teknikk, som jeg prøvde å anvende meg av på min egen måte. Mange av sporene på «Occulting Disk» er rene live-takes, uten hjelp av multispor. Det har vært en lang og ugjestmild prosess, der jeg har jobbet mye med å forenkle ting, og ta bort elementer. Jeg måtte rett og slett veldig sakte nærme meg selv igjen.

Helge Sten har satt betydelige spor etter seg i norsk musikk. Som avantgardist i Deathprod. Som assosiert medlem i Motorpsycho. Som improviserende musiker i Supersilent. Som samarbeidspartner med John Paul Jones fra Led Zeppelin – og som fortolker av Arne Nordheim. «Occulting Disk» er det første soloalbumet siden 2004.

Fakta

Helge Sten/Deathprod

• Helge Sten er født på Tynset i 1971, og vokste opp på Røros. Han begynte å eksperimentere med studioarbeid og forskjellige lydkilder på slutten av 80-tallet, som han ga ut på sin egen kassett-etikett. Som Deathprod har han gitt ut albumene «Treetop Drive» (1994), «Imaginary Songs from Tristan da Cunha» (1996) og «Morals and Dogma» (2004).

• Han var med i Motorpsycho i første halvdel av 90-årene, og har også senere vært assosiert med dem. Fra 1997 har han vært medlem i Supersilent, som til nå har gitt ut et drøyt dusin plater. Han har ellers samarbeidet med en rekke artister, og har lagd musikk til bl.a. danseforestillinger, teater og bestillingsverk.

• 10. november inntar Sten hovedscenen på Operaen i Oslo, der han har med seg Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho. Dette blir en konsert med visuelle innslag. Det nye Deathprod-albumet, «Occulting Disk», kommer ut på Smalltown Supersound 25. oktober.

– Tittelen er en metafor for en måte å oppleve livet på. Innen astronomi kan man formørke et lyst objekt, for å se hva som egentlig befinner seg rundt det. Det er en teknikk og et verktøy som man tar i bruk, for å se ting tydeligere. Det ligger et politisk fundament i bunnen her, men det er samtidig ikke det eneste det handler om.

Folk tenker kanskje at du lager ganske mørk musikk i utgangspunktet?

– Jo, men det handler jo ikke bare om det, heller. Det dreier seg like mye om å ta grep, og gjøre noe for å betrakte verden klarere enn før. I dag har vi jo mer tilgjengelig kunnskap enn noen gang, og flere måter å kommunisere på enn tidligere i historien. Og likevel får vi det motsatte resultatet.

Moderne teknologi kan som kjent også brukes til å manipulere, spre frykt og fordommer. Til å påvirke valg, prosesser og vår egen oppfatning av virkeligheten. Og dermed forgifte selve grunnvannet. Det er slike ting «Occulting Disk» blant annet handler om.

– Denne utgivelsen er et politisk prosjekt, ja. Men samtidig vil jeg ikke si for mye i klartekst. Deathprod er ikke et prosjekt som passer inn i infrastrukturen til musikkbransjen. Jeg trenger ikke forholde meg til syklusene med stadig nye plater og turneer, sier Sten som aldri har hatt noen annen jobb enn som musiker, komponist og musikkprodusent.

– Jeg har jobbet med eksperimentelle lydarbeider siden 80-tallet. Mye av det falt inn under det man gjerne kaller performance og kunstprosjekter. Det ble ikke nødvendigvis definert som musikk, noe jeg syntes var veldig frigjørende.

Betyr det at du overlater mye av tolkningen og opplevelsen til folkene som vil høre på?

– Jeg liker i alle fall tanken på at lytterne tar med seg en av mine plater, og hører på den i en situasjon som de bestemmer selv. Om du for eksempel lytter til et stykke musikk i et kunstgalleri, synes jeg fort hele situasjonen kan bli for distansert og frakoblet. Om lytterne kan sette sine egne premisser, og lytte i sitt eget tempo, tror jeg det er det beste.

Selv vokste han opp med to musikkinteresserte brødre, og har vært omgitt av musikk det meste av livet. I begynnelsen gikk det mest i metal og hardrock, som Iron Maiden, AC/DC og Motörhead.

– Jeg har alltid vært interessert i et bredt spekter av musikk og lydteknikk. Samtidig hadde jeg aldri den store dragningen mot å lære meg et tradisjonelt instrument. Jeg ser i utgangspunktet på lytterne mine som smarte og oppvakte folk, som ikke vil synes at musikken min er for komplisert eller utilgjengelig.

Du har hele veien hatt et veldig karakteristisk lydbilde. I hvilken grad har du bygd dine egne instrumenter underveis?

– Jeg har gjort en del modifikasjoner på utstyr, særlig i starten av Deathprod. Den gang kunne teknologien være vanskelig å få fatt i, rent praktisk. I dag er mye mer veldig åpent, noe som gir utøverne mer frihet til å gå sine egne veier. Jeg vil jobbe med lyd som en fri ting.

Regner du deg selv som støymusiker?

– Jeg har holdt på så lenge at jeg lever fint med enhver kategori folk må ha lyst til å plassere meg i. Jeg har jo brukt en del støykilder, men synes selv ikke at jeg lager støymusikk. For meg er dét en helt spesifikk sjanger, slik for eksempel bebop er – en merkelapp som definerer ting litt vel tydelig. Men jeg blir som sagt ikke satt ut av det, heller.

Har det vært viktig for deg som komponist og utøver å sette deg inn i musikkhistorien – å gå til røttene på den elektroakustiske musikken og sånn?

– Jeg er brukbart pragmatisk. Når jeg føler at jeg trenger noe, at jeg har behov for å implementere et spesifikt tonespråk, kan jeg bruke tid på historien. Det er kanskje litt som med den amerikanske komponisten Harry Partch, som måtte finne opp sine egne instrumenter, fordi han ikke fant det han trengte i det tradisjonelle klassiske orkesteret.

Han har selv jobbet med Partch sin unike instrumentpark, i forbindelse med et prosjekt med Ensemble Musikfabrik i Köln i 2015.

– De hadde lagd veldig gode kopier av originalinstrumentene, uten å falle for fristelsen til å modernisere dem. Problemet med å skrive musikk for instrumentene til Partch, er jo at hans egen musikk er den eneste referansen som finnes. Men jeg lagde et stykke med en halvtimes varighet, som kanskje kommer til å bli utgitt en gang. For øvrig oppdaget jeg jo Partch gjennom The Residents, som var veldig inspirert av ham gjennom alt de gjorde på 70-tallet. Jeg var vel 10-11 år, og så et bilde av The Residents i NME eller Sounds. Da var det bare å snappe opp den første og beste platen med dem som dukket opp i den lokale platebutikken.

Stens formelle utdannelse er fra Kunstakademiet i Trondheim, som han beskriver som et sted han var veldig glad for å ha endt opp på.

– De viste oss elever så mye støtte og interesse. Det var en masse avdelinger, for skulpturer, malerier og videokunst, der vi kunne utveksle prosesser, metoder og erfaringer. Dét var en veldig positiv erfaring å ta med seg.

Jeg har inntrykk av deg som en litt ensom ulv, som følger sine egne kunstneriske instinkter. Men du har også samarbeidet mye med andre musikere?

– Jeg startet jo som soloartist. Jeg tok på en måte med meg Deathprod inn i Motorpsycho, den gangen på 90-tallet. Det var et bra tidspunkt for begge parter, der de også søkte noe litt utenfor den vanlige bandsammenhengen. Jeg jobber mye langsomt og alene, og bruker altså femten år på et nytt album.

Nettopp derfor synes han det er så bra å kunne spille i og med Supersilent.

– De er noen av de mest enestående musikerne jeg vet om. Det er helt annen arbeidsmåte, en mye mer direkte interaksjon mellom musikerne. Vi går i studio én gang i året, og kommer nok med en ny plate til neste år også. Deathprod er mye mer komplisert og ugjestmildt.

Det er andre gang du bruker det uttrykket – «ugjestmildt». Hva legger du egentlig i det?

– Jeg opplever Deathprod som en vanskelig prosess. Det ligger noe i bunnen som er vrient å finne ut av, selv når jeg stripper det ned til de mest essensielle elementene.

Jeg har lyst til å gå innom et annet samarbeidsprosjekt også – da du og Geir Jenssen lagde deres versjoner av musikken til Arne Nordheim på «Nordheim Transformed».

– Det var vel jeg som foreslo det prosjektet for Rune Grammofon. Mange oppfattet det som et slags remiksalbum, men vi fikk tilgang til originalmaterialet, og lagde våre egne ting ut fra det. Vi møtte Nordheim noen ganger i løpet av arbeidet. Han lot oss få frie tøyler, og la aldri noen begrensninger på oss.

Når verden nå for første gang på 15 år får presentert et nytt album fra Deathprod, er det med materiale som hadde Will Oldham, aka Bonnie «Prince» Billy, som aller første lytter.

– Jeg ønsket at han skulle skrive en tekst som kunne følge med utgivelsen. Han visste at jeg så på dette som et antifascistisk prosjekt, samtidig som jeg ville at han skulle skrive helt fritt. Han har lagd en tekst som jeg ser på som en viktig del av albumet. Det er ord som du kanskje må lese noen ganger, og tenke litt over.

Du kaller dette albumet et antifascistisk ritual – hva legger du i det?

– For første gang i mitt liv føler jeg fascismen som en fysisk tilstedeværelse, som en rent kroppslig følelse. Vi er inne i et skifte som det er vanskelig å dechiffrere. Det gjelder også her hos oss, der vi liker å tro at vi lever i et åpent og demokratisk samfunn. Jeg har lagd dette albumet som et verktøy for å hanskes med disse tingene. Om man ikke sier ifra, og klarer å gå videre, blir man selv en del av strukturen.

musikk@klassekampen.no

Fredag 25. oktober spiller Deathprod på Østre i Bergen, som del av Ekko Festival. 10. november inntar han Operaen i Oslo.

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2019 kl. 14.52
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 14. oktober 2019
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.
Mandag 7. oktober 2019
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.