Lørdag 19. oktober 2019
I ATELIERET: Matias Faldbakken har skapt et slags Frankensteins bygdemonster. FOTO: IVAR KVAAL
Snålere ting
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?

ANMELDELSE

Omslaget på forfatter og billedkunstner Matias Faldbakkens nye roman «Vi er fem» er nærmest den direkte motsatsen til formgivningen på hans forrige: «The Hills» (2017) var utseendemessig en pastisj over de enkle, standardiserte omslagene til det franske prestisjeforlaget Gallimard: lyst, kremgult, med en diskré og elegant ramme rundt forfatternavn og tittel. Eneste utsmykning ellers var en enkel tegning av et tre. «Vi er fem», som i likhet med forrige bok er formgitt av Richard Øiestad, er kølsvart, med et blast fargebilde av en spade i en grøft, der vi tydelig ser ulike lag av jordsmonnet. Forfatter og tittel i store bokstaver – det kunne vært omslaget på en norsk krimroman fra 1980. Bare rammen – denne gangen illrød – er beholdt: Romanen er også denne gang holdt innenfor et avgrenset univers, og det er lett å tolke den som et bilde.

«The Hills» omhandlet en en gang fornem kontinental restaurant i Oslo, der man fikk følelsen av å tre inn i en sentraleuropeisk borgerlig kultur i sakte forfall; i «Vi er fem» er vi på bygda, som ikke først og fremst er preget av det forsofne, men av det vanlige. Vi er «øst i Norge. Passelig orden i hager og langsetter byggefeltene. Ikke rikt, ikke fattig, greit stell på sakene, alt midt på treet».

Fakta

ROMAN

Matias Faldbakken

Vi er fem

Forlaget Oktober 2019, 212 sider

Etter en utsvevende ungdom med fyll og amfetamin slår Tormod seg til ro som snekker og gifter seg med ungdomskjæresten Siv, som er frisør; de får to helt vanlig begavede unger og etter hvert en hund. Så er de fem. Tormod er flink og solid; Siv mister etter hvert noe av ungdommens glød. Ekteskapet knaker kanskje ikke høylytt i sammenføyningene, men de puler ikke lenger «i lange strekk». Så forsvinner bikkja sporløst.

Familieportrettet er ikke psykologiske dybdestudier; Faldbakken risser heller opp former som framstår som typiske, nærmest som om han forsøker å etablere en moderne norsk bygdemytologi. Språkdrakten har et passende snitt: Av og til bikker stilen mot det korthugd sagaaktige – «kjekk var Tormod» – andre steder er normalprosaen farget av ord som ikke tilhører østlandsdialekter eksklusivt, men som i sammenhengen har klang av en østnorsk muntlighet – atal, klein, sjeselong – og ord jeg aldri har hørt: klunten, krækete.

At romanen ser ut til å ville tegne et bilde av det norske, forsterkes blant annet av en utflukt familien planlegger til Eidsvoll, etterfulgt av kjøtt­kaker på Nebbenes kro. Om Eidsvollsbygningen er det norske demokratiets vugge, er denne veikroa ved E6 den norske folkelighetens hvilestue.

Spørsmålet er selvsagt hvor hunden er begravd, og svaret er at den er begravd i rotnorsk jordsmonn, nærmere bestemt på familiens tomt, og at jorda som denne historien er plantet i, er saftig og næringsrik, skyldes selvsagt at noe er råttent. Ungene fortaper seg i dataspill og mobiltelefoner, og de voksne er ikke helt voksne; de snakker ikke alvorlig sammen og tar ikke ordentlig grep om livet. Siv synker tidsriktig nok inn i fjernsynsunderholdningen, mens Tormod mer gammelmodig flykter ut til verkstedet.

Med sine latente ingeniør­evner begynner han å eksperimentere med leire, plantegjødsel og andre materialer, og romanen tar en ny retning. Den liksom-vitenskapelige utviklingen av leirblandingen er svært detaljert, til dels langtekkelig og utgjør store deler av romanen; kjapt oppsummert kliner Tormod i hop en plastisk klump som etter hvert begynner å anta livaktige egenskaper, om-trent som en golem i jødisk mytologi, eller et uformelig, lite Frankensteins monster. Igjen er de fem.

Dermed forlater romanen enhver bygderealisme, og vi er over i et landskap mer beslektet med det 80-talls popkulturelle horroruniverset som for et par år siden fikk nytt liv i tv-serien «Stranger Things». Kladden kan bevege seg for egen maskin og utvikler, om ikke en vilje, så en drift. Da den i tillegg utsettes for wifi-stråling, blir «den et rasshøl […] Man skulle tro det var internettet sjøl som var ute og fløy på bygda». Klumpen sliter seg og går løs på folk og fe.

Å utlede et budskap av dette kan fort bli like anstrengt som når man forsøker å tolke nettopp populærkulturelle fantasier som sci-fi og horror som allegorier over kulturens kollektive angst og traumer. Likevel, kladden er et produkt av moderne «smart» teknologi og internett, og når den etter hvert tar bolig i Tormods barn og er til fare for omgivelsene, er det fristende å tolke Faldbakkens siste bedrift som en god, gammeldags advarende pekefinger. Det kan vi sikkert ha godt av, men som bilde av det norske er romanen like uhåndterlig som den vrantne materien i hovedrollen.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Lørdag 7. desember 2019
WHO: Holths bok gir innsyn og innsikt i den kompliserte Syria-krigen.
Lørdag 23. november 2019
Kan og skal man skille litteraturen fra livet og kunstneren fra verket? Sånne diskusjoner kan være interessante og lærerike, som med Knut Hamsun og Det tredje riket, eller Peter Handke og Milosevic-regimet. Andre ganger er det mindre å lære, og...
Lørdag 16. november 2019
Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt...
Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.