Mandag 14. oktober 2019
FORMASJON: Big Thief i samtale med Musikkmagasinet før photo shoot-en under Øyafestivalen i Tøyenparken i august, der de framførte mye av nye «Two Hands».
Kollektivister: Dedikasjon, glede og forelskelse i hverandre og prosjekt, slik begrunner Big Thief bandets genuine sound.
Gruppe­­dynamitt
Undersak

LENKER: I sin tid eneste jenta på gitarlinja på prestisjefylte Berklee College of Music i Boston, Massachusetts.

Skulder ved skulder

Album

Big Thief

«Two Hands»

4AD/Playground

HHHHHJ

Makan. Med sitt andre nesten-mesterverk av året, melder Big Thief seg inn i en eksklusiv klubb det sannsynligvis neppe er viktig for dem å være medlem av: Som et av ytterst få folk-inspirerte amerikanske rockeband med to karrieredefinerende knallplater i samme kalenderår, som Creedence Clearwater Revival i 1969 og Grateful Dead i 1970. Men det er verken CCR eller The Dead de kanaliserer gjennom sine merkverdig hypersensitive låt-byggverk.

Av klassikerne, ligger de nærmere Neil Young. Uten Neils sildrende melodiøsitet, ingen i den kantete indien driver det dit, men med deler av den bevrende fintfølelsen fra Neil anno «I Believe in You» (1970) – samt den kløktig forknytte rastløsheten fra Neil anno «Eldorado» (1989), der undertrykt agg uunngåelig må til overflaten og en gitar eksploderer like før femminuttersmerket. En effekt Big Thief utnytta på mai-utgitte «U.F.O.F.». Mens på «Not» – første superbe singel fra nye «Two Hands» – freser vokalist Adrianne Lenker som et sultent rovdyr midt i fjerde vers, i sterk kontrast til hvordan hun ellers ter seg som blyg-dog-intens leder for en kvartett av ledere.

Svakt og sterkt på samme tid, tynt og tykt, mykt og hardt; typiske Neil Young-kontraster som ikke er typiske for så veldig mange andre, men som lekende lett lar seg overføre til Big Thief. Med gitar-gitar-bass-trommer viklet inn i Lenkers lyse, forsiktige og akk så skjøre stemme henter de kraft i den lille improvisasjonen, i å la de knoklete sangene halte og bortimot falle fra hverandre, med elegante små forsinkelser og variasjoner der få forventer å finne dem. Som er det store, ruvende plusset ved å spille og synge inn et album som dette live i studio, med et brennhett band omgitt av et knusktørt og goldt texansk ørkenlandskap som har strødd små sandkorn inn i den endelige albummiksen.

Mer elektrisk og råere enn på «U.F.O.F.», er dette fortsatt en form for leirbåls-rock & roll som alluderer blikkontakt mellom fire musikere vendt mot hverandre, selv om vi som har fulgt denne gjengen siden «Masterpiece» (2016) vet at Lenker liker å knipe øynene igjen, for å klemme ut hvert velfunderte ord. Og nettopp denne evnen hennes til å uttrykke poengtert sangpoesi har vel alltid vært Big Thiefs største styrke, med en brodd såpass kvass at deres vennlige ytre ikke skal forveksles med hippie-fjas. De er mer som en venn som sier deg midt imot når du faktisk trenger det, i stand til å åpne den døra som skjuler sannhet.

Så vidt meg bekjent, har ikke Lenkers far drept Lenkers mor, selv om det unektelig høres sånn ut – han var bare en eksentrisk famler som splitta familien, ga henne en gitar og en alternativ oppvekst. Samtidig som det jo er hva hun synger om her, filter fjernet og metaforer tilsidesatt: The blood of the man who killed my mother with his hands / Is in me / It’s in me / In my veins. Framført så overbevisende at du som lytter kjenner på både smerten, skammen og identitetskrisa dette utløser, dessuten framført med en empati for alle involverte som den transcenderende Lenker gjør til kvintessensen i sitt kunstnerskap.

Her er sensualitet, nakne kropper og tunger brukt til mer enn prat, her er et hallo til morgen-månen og et natta til sjalusien, og her er tekstlinjer som: The wound has no direction / Everybody needs a home and deserves protection. Og ja ja, her er nevnte «Not», som handler om hva dette ikke er: Not what you really wanted / Nor the mess in your purse / Nor the bed that is haunted, with a blanket of thirst. Men hva er det, da? Dette er den musikalske ekvivalenten av å grave to hender dypt ned i jorda, for å kjenne på hva man en dag blir til. En væren planta i virkelighet.

eirikb@klassekampen.no

Den musikalske ekvivalenten av å grave to hender dypt ned i jorda.

VANDRERE OG BYFOLK: Meek og Krivchenia har flyttet fra New York til L.A., mens Lenker og Oleartchik – han på enhjørningen – faktisk er uten fast bopel.
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.

Intervju

De står hverandre nær, de fire følsomme indiefolkrockerne i Big Thief. Det er noe i måten de lener seg mot hverandre på, i de tette akkordene, i hvordan de konsentrerte blikkene søker mer mot makkeren til siden enn ut mot publikum. Den amerikanske kvartetten spiller seg tett på hverandre og tett på sangene sine der de står på Øyafestivalens nest største scene. De ferske låtene, de som den gang ennå ikke var utgitt, går raskt inn under huden, inn til beinet. Både rent låtteknisk og i møte med oss som står i gressbakken denne tidlige fredagsettermiddagen midt i august, med Oslo-sommeren på hell.

Scenen er like strippet for unødig staffasje som låtarrangementene er fri for overflødigheter. Det er bare bandet og deres uhyre presise omgang med instrumentene. Og når de framfører låter fra vårens plateslipp «U.F.O.F.», med strukturer hvor luften slipper inn og ut av det organiske lydbildet, er det en sammenheng med det som utspiller seg på scenen. Lydbildene speiles i det store åpne scenerommet rundt dem. Helhet, kan det kalles.

– Jeg kommer med tekstene og akkordene. Men det er bare ett bidrag blant flere. For alle bidrar med sitt, ens spesialiteter som kommer bandet til gode. Dessuten arrangerer vi alt sammen sammen, sier låtskriver og frontkvinne Adrianne Lenker noen timer tidligere, backstage i Tøyenparken, like før en hvit, oppblåsbar enhjørning med regnbuefarger og gullhorn seiler skeivt inn i kulp-kanten der vi befinner oss.

Fakta

Big Thief

• Amerikansk indiefolkrockband som ble dannet i Brooklyn i 2015 og som ble en snakkis med debutplata «Masterpiece» (2016) og oppfølgeren «Capacity» (2017).

• Slapp tidligere i år «U.F.O.F.» på 4AD, anmeldt til 5,5 stjerner her i avisa og nylig nummer 33 på Pitchfork-lista over 2010-tallets beste album (nest høyeste 2019-plassering).

• På fredag kom bandets andre sterke utgivelse av året, tvillingplata «Two Hands» (anmeldt på neste side), med sanger omtalt av Big Thief-låtskriver Adrianne Lenker som «the songs that I’m the most proud of; I can imagine myself singing them when I’m old».

Stående ved siden av plastikk-fabeldyret, skal Lenker legge til at hun vil bryte med omverdenens blikk på bandet som en gruppe bak vokalisten. Hun vil få fram kollektivet Big Thief. Passende derfor at Big Thief-bassist Max Oleartchik bestiger nevnte badeleke for å posere for Klassekampens fotograf, i front for resten av band. En fin illustrasjon av bandets selvbilde, og et ekko fra da Musikkmagasinet satt seg ned på en benk med gitarist Buck Meek, trommis James Krivchenia og altså bassist Oleartchik og «frontkvinne» Lenker, som for øvrig også er gitarist.

Den inkluderende og folky indierocken til kvartetten som møttes i Brooklyn, New York, for drøye fire år siden har fra og med albumdebuten «Masterpiece» i 2016 fått fortjent økende oppmerksomhet, plate for plate. Også takket være tre intensive år på veien, blant annet som oppvarmere for delvis sjangerbeslektede Here We Go Magic. Andreskiva «Capacity» kom året etter. I vår kom kritikerroste «U.F.O.F.», og nå på fredag slapp de jammen meg enda et album, «Two Hands». Førstnevnte av årets to utgivelser ble spilt inn i en hytte på landsbygda i staten Washington. De tok en friuke da den var ferdig, for så å forflytte seg til El Paso, Texas for å spille inn den andre skiva.

– Vi ser på dem som tvillingplater, sier Meek, for å understreke slektskapet utgivelsene imellom.

Etter to år med låtskriving satt de på 50 sanger. For ikke å miste for mange av dem underveis, måtte det to album til, forklarer Lenker, som er den som har skrevet samtlige spor.

– Vi ville at platene skulle være motsatser. Den ene skulle være utforskende og søkende, plassert i et dust malt landskap med en kosmisk, nesten utenomjordisk følelse. Da passet det å gjøre innspillingen i den tempererte regnskogen på nordvestkysten. Sånn ble «U.F.O.F.» til.

Til sammenlikning skulle lyden på oppfølgeren «Two Hands» låte som om alt var skåret inn til beinet, helt uten på- og tillegg. Alle låtene ble spilt inn i ett og samme rom. Den er veldig tørr, uten mange lag, samtidig som den skulle reflektere de varme omgivelsene og fellesskapet bandet opplevde under innspillingen, forteller Max Oleartchik.

– Følelsene på den skiva er mye mer menneskelige. Å være på et sted med stikkende insekter, stekende sol og slanger var intenst, men også helt nydelig. I ørkenen, under stjernene, får du virkelig føle på menneskenes plass i universet. Jeg synes det ga sangene det de trengte.

Albumene ble til under deres seks måneder lange avbrekk fra turneringen. En pause som var både planlagt og nødvendig. Det er Lenker som snakker, men de andre nikker når det uttrykkes at verken døgnet har mange nok timer, ukene nok dager, eller året mange nok måneder til alt de vil gjøre. I bandet, og utenfor det.

– Det er en evig samtale vi har gående. Vi vil lage album, vi vil spille konserter, men vi vil også slappe av og ha litt fritid. Samtidig vil vi kunne spille og utforske musikken vår, uten at det vi spiller nødvendigvis skal eller må bli til noe. Det er så mange ulike årer av kreativitet som trenger næring at vi konstant må forhandle om hvordan vi setter det hele sammen.

Det blir etter hvert mange ord om vennskap. For det er samholdet som er basisen for hvor samspilt de er, og grunnen til at det å se dem live eller høre «U.F.O.F.» eller «Two Hands» føles som å overvære et enhetlig gruppearbeid. For mer enn bandkamerater er de venner, nære venner. Oleartchik beskriver en sjelden medmenneskelig åpenhet bandmedlemmene imellom. Det handler om å se hverandre, og legge til rette for at alle skal ha det bra, så mye som mulig.

– Vi har aldri opplevd noe som dette. Det er veldig ekstremt. Vi sier det høyt, alle sammen, hele tiden at det her, det er helt sprøtt. Samtidig er det så nydelig, og vi er alle så dedikerte, og glade, forelsket, både i prosjektet vårt og i hverandre, at jeg føler vi er en bra gruppe fordi vi søker det som er rått og viktig og farlig å komme nær, fordi det er det som gir styrke til vennskapet.

Meek følger opp med å si at de nesten er som et fire-persons-ekteskap. Der partnerskapets suksessformel hviler på deres felles evne til å gi hverandre rom til egenpleie.

Alle i bandet har sine særegne ritualer de gis rom til å følge. Krivchenia leser. Meek går rundt og tar bybilder. Mens Oleartchik bruker en drone for å forevige og oppdage det gitte turnéstedets omland. Hva Lenker bruker tiden på? Hun skriver.

– Vi er veldig nysgjerrige. Og forsøker å finne ting vi kan like. Når vi finner noe, så deler vi det med et barns entusiasme, sier Krivchenia.

Lenker tilføyer at kunsten bak det fruktbare samholdet er nettopp denne vekslingen mellom fellesskap og egentid. Det er også sånn sangene blir til i bandets favn. Grunnstammen skrives av henne, men det ferdige resultatet jammes ut, i nærmest telepatisk enighet. Det være seg om det skjer i studioøyeblikket, eller i prosessene mellom øvinger.

– Det å være et band handler om å lære hvordan man blir venner og beholder vennskap. Det er øving og praksis. Musikken kommer ut av dette samspillet.

Det er stor enighet i solskinnet på benken om at musikken ikke bare kommer ut av vennskapet, men at musikken er selve fellesskapet. Et fellesskap der de kan prøve og feile, og gi hverandre motstand om de skulle bli høye på egne ideer. Og denne motstanden er noe av kjernen, ifølge Krivchenia, til det som gjør livet i bandet så skjønt, nemlig det å kunne gi slipp på seg selv til beste for den større helheten.

Gitarist Buck Meek tror det er den distinkte lyden av dem som gruppe som er grunnen til at publikum i så stor grad liker musikken. I hvert fall er det forklaringen på hvorfor han selv liker den – sånn i tillegg til gitarlyden, legges det spøkefullt til.

– Det er også sånn vi opptrer på konsert. Vi har ingen sånn greie der vi tar på oss roller for å lage show. Vi er bare oss selv, med våre instrumenter, og vi deler de følelsene som ligger i sangene med publikum, sånn som sårbarhet, sorg eller glede. Det vi gir fra scenen, er også det vi opplever, sammen. Så ingenting av det vi gjør tilhører noen enkelt av oss. Det vi skaper tilhører alle i rommet.

Samtalen dem imellom sklir videre. De kommer inn på konserten kvelden før. Den i Danmark, som ikke hadde vært så enkel. Der de ikke helt følte at de hadde fått det til. De snakker om hvordan de støttet hverandre underveis, sjekket med gester og bevegelser at de andre hadde det bra, tross alt. Årsaken til at det kladdet? Jo, det var fordi de spilte mest av det nye materialet. Ikke de gode, gamle låtene, de låtene de føler seg komfortable med.

– Det er skummelt å spille de nye sangene. Vi vet at vi må pushe oss selv, helt dit hvor det er virkelig skremmende, selv når vi vet at det kanskje kommer til å låte skikkelig dårlig. Vi må gå gjennom den ilden sammen. Men vi kan jo ikke hvile i det trygge, fordi det føles jo ikke godt, heller.

– Hvorfor er de nye sangene skumle?

– Vi har skrevet så mange nye sanger. Men vi har ikke så mye tid til å øve, fordi vi turnerer så mye. Vi har derfor endt opp med å lage sett der vi har utviklet de eldre låtene, fordi de har fått tid til å puste og bli sterke. De nye har vi ikke fått tid til å utvikle på samme måten. Det kjennes derfor som vi driver og lærer dem, i motsetning til de andre som har kommet seg helt under huden vår, sier Meek.

Botemiddelet de har gitt seg selv er, kanskje ikke uventet, å spille det nye materialet så mye de våger. De trøster seg med at de tross alt er seg selv, og det er alt de kan være. Derfor må det også være greit at andre ikke synes det de leverer er på ønsket nivå, iblant. Det er i hvert fall idealet, og hva de er motivert for, når ikke prestasjonsangsten, eller egoet, som Oleartchik kaller det, tar over.

– Det er så mange som tror at publikum vil ha polert perfeksjon. Men jeg tror ikke det er sant. Jeg tror, at selv om det er hva de tror de vil ha, så vil publikum egentlig ha noen som er ærlige, noen som skaper noe og oppdager noe, sammen med dem. Det handler om en grunnleggende nysgjerrighet, mener Meek.

musikk@klassekampen.no

14. mars 2020 spiller Big Thief på Rockefeller i Oslo.

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2019 kl. 14.54
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 14. oktober 2019
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.
Mandag 7. oktober 2019
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.