Mandag 14. oktober 2019
MANNEN, VEIEN OG HAVET: Nick Cave prøver å samle selve essensen av livet på vidunderlig vakre «Ghosteen». FOTO: MATTHEW THORNE/PRESSE
Trilogi avsluttes: Nick Cave går til verket uten sine tradisjonelt sett beste kort.
Vakre ekko av savn

Dobbeltalbum

Nick Cave and The Bad Seeds

«Ghosteen»

Ghosteen/Bad Seed Ltd.

HHHHHH

Det er interessant å høre hvordan Nick Cave velger å kaste flere av sine beste kort på denne platen. Den mørke, snerrende stemmen er ofte flyttet opp i et høyere leie. Den pumpende rock’n’roll-energien til The Bad Seeds er borte. De umiddelbart fengende temaene og melodiene glimrer stort sett med sitt fravær. Og de bloddryppende, gotiske historiene om sjalusi, kjærlighet og hevn er i all hovedsak et minne. Samtidig er det ingen mangel på lidenskap på denne utgivelsen, det første dobbeltalbumet Nick Cave og The Bad Seeds har gitt ut siden «Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus» fra 2004.

«Ghosteen» er på mange måter en pasjonshistorie, i ordets doble betydning. Uttrykket pasjon viser i utgangspunktet til beretningen om Jesu lidelse, som selve pasjonshistorien. Men kan også brukes om de sterke følelsene som vil ri ethvert menneskeliv, om vi bare får leve lenge nok. Og for å holde oss til dette bildet: «Ghosteen» starter på nærmest liturgisk vis, der orgelfløytene til Warren Ellis danner et preludium til det som skal følge. Forspillet går i rundt førti sekunder, før Cave inntar rollen som prest og forretter. Og som den sørgende ved graven til sin egen sønn.

Treet er et gjennomgående tema i kristen mytologi. Det er sentralt i syndefallet, men også i historien om oppstandelsen – de to ytterpunktene som gjenoppretter pakten mellom menneskene og Gud. «Ghosteen» er den tredje i en serie med plater som begynte med «Push the Sky Away» i 2013, der omslaget tilsynelatende viser Cave som viser bort sin nakne kone fra værelset, slik Adam og Eva ble bortvist fra Paradiset. I virkeligheten slipper han inn lyset. De første linjene på det nå seks år gamle albumet lyder: The tree don’t care what the little bird sings / We go down with the dew in the morning light.

Det neste albumet i det som nå fortoner seg som en trilogi, et triptyk, het «Skeleton Tree», og ble utgitt i 2016, kort tid etter at sønnen Arthur hadde falt i døden. Og på «Ghosteen» er treet igjen tilbake, nok en gang i den aller første sangen: The garden tree was a stairway, it was 16 branches high / On the top branch was a nest, sing the high cloudy nest / In the nest was a bird, the bird had a wing / The wing had a feather, spin the feather and sing the wind.

Treet er altså en trapp til Himmelen. Slik korset er det, for den som tror. Og mens både treet, redet og fuglen synker ned i jorden, virvler en enslig fjær videre, oppover og oppover. Også korset var en gang et tre.

Vi lar det tekstlige ligge litt, og går tilbake igjen til «Push the Sky Away». Det var det første Bad Seeds-albumet uten Mick Harvey, multi-musikeren og komponisten som Cave hadde samarbeidet med helt siden The Boys Next Door startet opp i Melbourne i 1976. Det innebar en retningsendring i musikken, som nå ble mer omgivende og flytende, meditativ og melankolsk, ofte drevet av instrumentparken til Warren Ellis. Denne utviklingen var enda tydeligere på oppfølgeren, og tas nå enda et skritt videre. Om «Skeleton Tree» i praksis ble en dødsmesse for sønnen, handler «Ghosteen» om sorgen og sorgarbeidet som de etterlatte sitter igjen med. Tenåringen er nå blitt et spøkelse, et minne som gjennomsyrer hele tilværelsen. Slik låter også mange av melodiene på «Ghosteen», som gjenklang og gjenferd. Sorgvakre ekko som går som skjelv gjennom hele tilværelsen.

Det er ofte pianoet som driver materialet her, forsterket med svevende synth-tepper og kor, ambiente lydbilder og loops. Og det er akkurat som om tilværelsen går i loop også. Cave har på mange måter gått fra å være en dødsromantiker til å bli en skribent som skriver rystende nakent om hva døden gjør med dem som står igjen. Samtidig er melodiene uendelig vakre, i all sin langsomme hudløshet.

Det finnes partier her som sender tankene til andresiden av David Bowies banebrytende «Low»-plate fra 1977. Og for den saks skyld Brian Enos øvelser i nesten-stillhet enda tidligere på 70-tallet, rett før Nick Cave sang inn sine første primalskrik i mikrofonen.

«Ghosteen» er en sånn plate som får den interesserte lytter til å slå opp hvordan fotoner egentlig fungerer (de er lyspartikler som fortsetter inntil de krasjer mot noe, hvorpå de øyeblikkelig blir tilintetgjort). Om Brighton virkelig har et Grand Hotel, der Cave og familien bodde (hotellet finnes). Og om Elvis Presley noen gang spilte inn en sang kalt «The Spinning Song» (nei, men han ga ut «Spinout» i 1966, om en bil som interessant nok er ute av kontroll).

Spinn er også et sentralt begrep innen kvantefysikken, uten at vi skal gå for mye inn på dét. Men det er mulig at avansert teologi og avansert fysikk kan nærme seg hverandre. I Caves tekst-univers heter det: Jesus lying in his mother’s arms / Is a photon released from a dying star. Igjen har vi å gjøre med et dobbelteksponert bilde, på den ene side familien til Cave samlet på et hotellrom i Brighton, i rom 33, og på den annen side den hellige jomfruen og barnet. År 33 er tradisjonelt sett på som året Jesus dør på korset.

Cave selv har sagt dette om den nye måten å skrive tekster og musikk på: «The idea that we live life in a straight line, like a story, seems to me to be increasingly absurd and, more than anything, a kind of intellectual convenience.» Det er kanskje derfor «Ghosteen» er full av symboler, sitater, referanser, observasjoner, hverdagslig hellighet og hellig hverdagslighet.

Om du husker treet i hagen, det med de 16 grenene, minner det oss om antall år Nick Caves sønn Arthur levde på Jorden. Gjennom de nærmere 70 minuttene albumet varer, er den døde sønnen et fravær og et nærvær. Et sår som skal gro igjen, og kanskje også en mulighet for forening senere på veien. I sangen «Ghosteen Speaks» sier spøkelset selv: I am beside you, you are beside me / You are beside me, look for me. Vi er ildfluer som en kort stund lyser i mørket, også etter at vi er borte.

Ellers på platen møter vi det vanlige rollegalleriet i Caves verden, med Jesus og Elvis i ledende roller som mannen fra Nasaret og mannen fra Tupelo. Åpningskuttet handler åpenbart om rockekongen, men er et av mange doble bilder, der også Cave passer inn i framstillingen av a young prince with his black jelly hair, crashing onto a stage.

Utgivelsen er todelt, der de åtte kuttene på første plate utgjør «The Children», og de tre øvrige sporene er «The Parents». De sistnevnte er også albumets definitive høydepunkt, der både tittelkuttet og «Hollywood» er blant de lengste sangene han har spilt inn. Særlig er den siste et klimaks i Cave-katalogen, der den fletter inn en buddhistisk legende om tapet av et barn, mens sangeren selv kjører bil gjennom natten, helt til han ankommer vestkysten av USA: Now I’m standing on the shore / All the animals roam the beaches / Sea creatures rise out of the sea.

Disse linjene speiler også en av de andre sangene, «Leviathan», som er et monster fra Jobs bok i Bibelen, der Job selv blir fratatt sine barn og alt han eier her i verden av Gud. I Caves versjon mister barnet spaden og bøtten sin, og klatrer inn i solen. Underveis har sangeren selv et sted mistet troen på troen og kraften i sin egen poesi. Hestene brenner ikke, stjernene henger i tråder på himmelen og slukner én for én, inntil «Ghosteen» til slutt sier:

I am beside you

I am within

In the sunshine, in the sun.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2019 kl. 14.54
Mandag 4. november 2019
Tro i brøstet, kor i ryggen og fortsatt tett i panna. Kanye West presterer helt opp mot gamle musikalske bragder på sitt første rene kristenalbum. Men hvor ble det av desperasjonen?
Mandag 28. oktober 2019
AlbumNeil Young & Crazy Horse«Colorado»Reprise Records/Warner MusicHHHHJIYou might say I’m an old white guy
Mandag 14. oktober 2019
DobbeltalbumNick Cave and The Bad Seeds«Ghosteen»Ghosteen/Bad Seed Ltd.HHHHHHDet er interessant å...
Mandag 30. september 2019
AlbumGabrielle«Snart, Gabby»Snill Pike/Universal MusicHHHHHIJeg lurer på hvor mye Gud bestemmer / Hvis han passer på i det hele...