Mandag 7. oktober 2019
SE PÅ NEIL, DER ER INGEN TVIL: Når verden brenner er Neil Young den som taler ut. FOTO: LUCIANO VITI/GETTY IMAGES
30 år med «Rockin’ in the Free World»: Noe er råttent i hjertet av Den frie verden og Neil Young er lydsporet – da som nå.
Tre grep og et ul
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.

Essay

November 1989, fredag kveld rett før Dagsrevyen. I kontrast til de foregående innslagene på «det grenseløse popprogrammet» Panorama, som det om Stage Dolls i California eller videoene til Roxette, Jive Bunny og Franklin, starter siste låt med et monotont overstyrt riff. På en scene av gamle tv-apparater og defekt elektronikk står en langhåret skikkelse kledd i slitte jeans og svart skinnjakke. Med huggende bevegelser hamres agg ut av en sort Gibson Les Paul, satt i relieff mot hurtig skiftende bilder av flammende gateopptøyer, hissig politibrutalitet, hjemløse trillende rundt på handlevogner fulle av skrap, og, ikke minst, klippet av den unge mannen som med en plastpose i hånden på Den himmelske freds plass i Beijing står i veien for en kolonne med tanks.

Beskjeden fra mannen med den sorte gitaren var klar: Noe er råttent i hjertet av Den frie verden. Det var på tide å ta farvel med 80-tallets ubekymrede midtstrømskultur og gå 90-tallets angstridde fatalisme i møte. Hallo «Rockin’ in the Free World». Hallo Neil Young!

Gitarist Frank «Poncho» Sampedro, i Neil Youngs backingband Crazy Horse, var den som kom opp med linja. De satt i turnébussen og så på tv, skriver Young i biografien «Waging Heavy Peace» (2012). Dette var i februar 1989, ikke lenge etter at Ronald Reagan hadde gått av og George H.W. Bush hadde tatt over som president for enda en periode med republikansk administrasjon. På tv flimret bilder fra verdens uroligheter: protestene mot kommunistregimet i Østblokken, studentdemonstrasjonene i Beijing, kampene mellom USA og Russland i Afghanistan. «Keep on rockin’ in the free world», mumlet Sampedro lakonisk, like mye en kommentar til det de så på tv som et apropos til sin egen situasjon der de ubekymret reiste omkring og spilte rock. Og det var ikke bare ute i verden det brant. Reagans offensive opprustning av militæret hadde gått på bekostning av andre nasjonale oppgaver. Velferd var overgitt velviljen til familie og frivillighetsorganisasjoner. Forskjellen mellom fattig og rik økte kraftig. Det amerikanske samfunnet var skakkjørt. Samme natt skrev Neil Young sangen. En rettfram, desillusjonert, no-nonsense punkrockprotest med et slagord til refreng.

Fakta

Neil Young

• 73 år gammel kanadisk sanger, gitarist og låtskriver som fikk sitt gjennombrudd på L.A.s musikkscene og som solodebuterte i 1969.

• På 70-tallet slapp han den ene folky rockeklassikeren etter den andre, fra «After the Gold Rush» (1970) til «Rust Never Sleeps» (1979).

• Gjorde noe av et kunstnerisk og kommersielt comeback med albumet «Freedom» og singelen «Rockin’ in the Free World» i henholdsvis oktober og november 1989.

• Youngs støygitar og den harde, kompromissløse backingen fra Crazy Horse gjorde ham til et forbilde for grunge-generasjonen på 90-tallet.

• 25. oktober slipper Neil Young sitt 39. studioalbum «Colorado», med Crazy Horse.

• Artikkelforfatter Tore Stavlund (f. 1976) er litteraturviter, forlagsmann, skribent og forfatter av boka «Melk. En romodyssé» (Cappelen Damm, 2016). Dette essayet er en forkortet versjon fra et bokprosjekt under arbeid.

Keep on rockin’ in the free world, synger Young med en referanse til hvordan Bush ble omtalt som lederen av den frie verden, et begrep som oppsto i forbindelse med de alliertes propaganda under den andre verdenskrig og som i fortsettelsen, under den kalde krigen, betegnet liberale stater med ytrings-, presse-, forsamlings- og organiseringsfrihet. Men ikke la deg lure. Young er ikke imponert. Tekstlinjene We got a thousand points of light / For the homeless man siterer en lovnad Bush brukte om at han, gjennom støtte til frivillige og idealistiske samfunnsorganisasjoner, skulle gjøre USA til «a kinder, gentler nation» for de fattige og de hjemløse. Hos Young vridd til a kinder, gentler, machine gun hand, som en referanse til den eskalerende politivolden mot samme målgruppe. There’s colours in the street, red white and blue / People shuffelin’ their feet, people sleepin’ in their shoes, er Youngs raljerende åpningslinjer. Før han har kommet seg til andre vers, om den narkomane moren som setter bort ungen sin for å dø, er det som alt håp allerede er ute.

Da «Freedom», Neil Youngs syttende studioalbum i rekken, ble lansert i oktober 1989 med «Rockin’ in the Free World» som både første og siste spor ut, tok det ikke lang tid før tv-bilder fra Berlin som viste scener der østtyskerne brøt seg gjennom muren, det ytterste symbol på skillet mellom den frie og den ufrie verden, ble knyttet til albumets aura.

Verken album- eller låttittel kunne separeres fra hendelsesforløpet som deretter utspilte seg. I Sovjetunionen løsrev den ene staten etter den andre seg med unionens kollaps som uunngåelig resultat. Men hvor mye bedre var det egentlig i den såkalte frie verden?

«Rockin’ in the Free World» står i en tradisjon som gjør bruk av rockelåten som politisk kommentar. Da Young kom rullende inn på Sunset Strip i Los Angeles i 1966, i sin svarte Pontiac Hearse, kjørt ned fra hjembyen Toronto, Canada, var det for å tre inn på en musikkscene som ikke sto tilbake for verken protest mot etablissementet eller bruk av musikk som sosial kommentar. Med Buffalo Springfield fikk han en hit våren 1967 med Stephen Stills’ «For What It’s Worth», i Peter Doggets bok «There’s a Riot Going On» omtalt som den første protestsangen i den psykedeliske musikkens æra. Bakgrunnen var politiovergrep mot ungdommer som frekventerte klubbscenen på Sunset Strip, men i effekt framsto låten som en hymne til tidsånden der borgerrettighetsbevegelsen og protestene mot Vietnamkrigen var definerende kampsaker. Kulturrevolusjon lå i lufta og Young ble knyttet til protestkulturen. Og i mai 1970, da en studentstreik mot Nixon-administrasjonens krigspolitikk spredte seg til universiteter over hele USA, inspirerte et fatalt utkomme ham til å skrive en av sine mest politiske låter.

Bakteppet var Richard Nixons valgtriumf i 1968, blant annet basert på et løfte om å avslutte Vietnamkrigen. Men i stedet for å trappe ned de militære operasjonene, satte presidenten i gang en offensiv mot Vietcong som påførte amerikanerne store tap. Da det brøt ut opptøyer i universitetsbyen Kent, Ohio, erklærte byens ordfører unntakstilstand. Presidenten sendte 200 mann fra nasjonalgarden for å få kontroll over studentene. Utstyrt med gassmasker og geværer gjorde de derimot lite annet enn å fyre opp massene. Da studenter kastet stein mot dem, svarte noen av soldatene med å åpne ild mot menneskemengden. Etter 61 avfyrte skudd lå fire døde kropper igjen på marken. Sjokkert av bildene fra campus skrev Young «Ohio». Et par uker senere var den spilt inn med Crosby, Stills og Nash og ute i butikkene. Resultat: en av tidenes skarpeste antikrigshymner. Four dead in Ohio, messer bandet, som et uforsonlig og nådeløst faktum. What if you knew her and found her dead on the ground. Situasjonen var fortvilt, og Young og folkene hans var klar på hvem de stilte til ansvar: Richard Nixon.

I de kommende årene fulgte Young opp med flere politiske pamfletter, som de sørstatskritiske «Southern Man» og «Alabama» og de tidsåndmediterende «Campaigner» og «Revolution Blues». Men troen på at musikken kunne utfordre etablissementet, knuse kapitalismen og få en slutt på krigen, svant hen. Et par år ut på 70-tallet var det lite annet enn fornemmelsen av impotens igjen. Å skrive en sang var ikke lenger et svaralternativ på aktivistens Hva må gjøres, og da Nixon ble gjenvalgt i 1972, og Vietnamkrigen fortsatte med uforminsket styrke, må det ha vært med en følelse av å ikke ha fått til noe som helst. Tilbake sto en desillusjonert Neil Young. Gjennom resten av 70-tallet ofret han kommersiell gjennomslagskraft til fordel for den musikken han til enhver tid følte for.

Og slik holdt han det gående til langt ut på 80-tallet, en periode der han ikke bare uttalte seg i favør av Reagans konservative familiepolitikk og offensive opprustningspolitikk, men også bedrev en musikalsk eksperimentering som tok ham langt unna den rufsete og sjelfulle rocken han var kjent for – like gjerne inspirert av elektronisk musikk som Nashville-country og rockabilly. Han var i det paranoide Amerikas vold. Som en karakter i en Thomas Pynchon-roman.

Men så, mot slutten av tiåret, var det som han tok seg sammen, og fant tilbake til sitt protestkulturelle jeg – og fikk rikelig betalt for innsatsen. «Rockin’ in the Free World» reiste lenger enn noe han hadde gjort siden «Heart of Gold» og «Harvest» i 1972. Med tre grep og et ul traff han ikke bare tidsånden, men åpnet også musikken sin for en ny generasjon rockemusikkinteresserte, ungdom med plater av Sonic Youth, Dinosaur Jr. og, etter hvert, Pearl Jam i hylla. Neil Young ble en slags gudfar for grunge-bevegelsen, en bevegelse som tok opp i seg mye av den samme sta motstandsviljen og uforsonlige holdningen han selv hadde framvist. Utover første halvdel av 90-tallet kom det dessuten Young-plater som gjorde ham like mye til en talsmann og forbilde for en ny generasjon rockemusikere som for dem som hadde fulgt ham på 60- og 70-tallet.

Formidable «Ragged Glory» (1990) med Crazy Horse ble fulgt opp av den karrierespennende liveskiva «Weld», også med Crazy Horse, fra en turné der Sonic Youth var oppvarmingsband. Som et velkomment intermesso kom deretter nydelige «Harvest Moon» i 1992, før Crazy Horse-kjøret fortsatte med «Sleeps With Angels» to år etter, et album der han hyller den avdøde Kurt Cobain som selv hadde sitert Neil Young i sitt selvmordsbrev noen måneder tidligere – «it’s better to burn out than to fade away». I 1995 kom «Mirror Ball» laget sammen med Pearl Jam. I 1996 gjorde han lydsporet til Jim Jarmusch-filmen «Dead Man». I 1997 bar det ut på veien igjen med Crazy Horse og albumet «Broken Arrow», fortsatt med «Rockin’ in the Free World» sentralt på spillelisten.

Hvordan skrive en protestsang? Neil Young har en metode. Ikke tenk, bare skriv. Få det ut. Det var slik «Ohio» og «Rockin’ in the Free World» ble til. I «Waging Heavy Peace» forteller han at da han gjorde «Living With War» i 2006, et reindyrket protestalbum mot George W. Bush og krigen i Irak, forsøkte han ikke engang å gjøre godt håndverk. Låtene ble skrevet av en «raving political maniac». Han ville ikke kaste bort tiden på melodi. Ville ikke dekorere. Bare få gjennom et budskap. Albumet ble fulgt opp med The Freedom of Speech Tour, der et gjenforent CSNY sang «Let’s Impeach the President» med oppfordring om å få stilt Bush for riksrett som konsekvens av prosessen fram mot Irak-krigen.

Etter å ha holdt en rekke republikanske presidenter som antagonister i sitt kunstnerskap, kom turen i 2016 til Donald Trump. Det måtte jo bli slik. Da Trump tok i bruk «Rockin’ in the Free World» i sin valgkampanje – med misforstått patriotisk fokus på refrenget – gikk det i svart for Young. «Fuck you, Donald Trump!» ropte han fra scenen. Deretter lot han Bernie Sanders bruke låten i sin nominasjonskamp og demonstrerte med det hvordan den hørte hjemme på motsatt side av det ideologiske spekteret. Uten at dét hjalp nevneverdig på valgresultatet. Med et god-dag-mann-økseskaft-svar på den fremmedgjørende globaliseringen og den elitistiske Washington-sentraliseringen av politikken, valgte amerikanerne seg en ubehøvlet og vulgær demagog.

Neil Young lot seg derimot ikke vippe av pinnen. Med albumet «The Visitor» gikk han i 2017 i rette med absurdismen i hvordan amerikanerne må leve med en egosentrisk «boy king», en selvgod og skrytende «game show host», som landets øverste leder. De trenger ikke, synger han, gjøre landet «great again». Det er «already great». Pris ytringsfriheten! Young kan komme med sin kritikk, sitt nei. No wall / No hate / No fascist USA. Merk ordet: fascisme.

There’s a warning sign on the road ahead, sang Young i 1989. Fareskiltet er ikke mindre gyldig i dag. Den nyliberalistiske kapitalismen som har fått styre utviklingen har ikke bare redusert oss alle til utnyttbare forbrukere, men også framstilt fascisme som et ideologisk alternativ til kriserammede demokratiske systemer. Noe er definitivt råttent i den frie verden. Neil Youngs 30 år gamle hyl etter freedom mot slutten av live-versjonen av «Rockin’ in the Free World» er beklageligvis minst like gyldig i dag.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2019 kl. 14.57
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 14. oktober 2019
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.
Mandag 7. oktober 2019
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.