Denne samtalen starter slik: Torgeir Rebolledo Pedersen kommer inn på Fru Burums, et av de få mer avslappete utestedene på Frogner i Oslo, og for øvrig et sted som kan få enhver interiørinteressert til å sperre øynene forsiktig opp. «Lenge leve eklektismen», som den tidligere arkitekten Rebolledo Pedersen sier, idet han setter seg ned ved mitt lille og ustøe bord, plassert på et slags galleri – med godt utsyn til det som kan minne om en engelsk pub. Før ankomst har han så vidt rukket hjemom for å skifte etter å ha blitt tatt av høstregnet, syklende på vei mot sentrum vest fra Universitetsbiblioteket på Blindern, der jeg selv flere ganger har sett ham sitte fordypet i egne notater eller en eller annen bok. Det var også der, i kjellermagasinene på UB, jeg i sin tid oppdaget forfatterskapet. Jeg hadde fått diktsamlingen «Blåveisfra» (1998) i gave, og tok meg stadig i å tenke på noen linjer fra den: «Å leve for det jeg vet / Å falle for det jeg tror på»; uten at jeg, som fersk student, hadde klart for meg hva dét innebar. Den gang tenkte jeg heller ikke noe særlig over ordspillgleden, som formuleringen kan sies å være et uttrykk for, og som vi nå, på Fru Burums, raskt kommer i prat om som et av forfatterskapets kjennetegn:
