Mandag 23. september 2019
KJEMI: Mariss Jansons (født 1943 i Riga) dirigerte Oslo-Filharmonien første gang i 1975, fra 1979 var han sjefdirigent. FOTO: OFO-ARKIVET
Alt skal med: Beretningen om Oslo-Filharmonien 1919-2019 er blitt en grundig bok, der forfatteren gjør konfliktene hørbare.
Freser avgårde
Alfred Fidjestøl. Foto: Tom Henning Bratlie/Klassekampen
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.

Jubileumsbok

Lyden av Oslo, tenker jeg. Hva slags lyder er det? Er det Oslo-Filharmonien som frambringer dem? Eventuelt gjennom hvilke verker? Når jeg tenker på repertoaret, primært det norske, burde ikke heller tittelen ha vært «Lyden av Norge»? For verken Griegs eller Svendsens orkesterverker assosieres med Oslo, selv om jo Svendsen er født der og sammen med Grieg virket der i flere år. Nå finnes det et verk kalt «Oslobilder» av komponisten Fritz Austin, men dette er ikke musikk som assosieres med Oslo-Filharmonien, så vidt jeg vet er det et verk de aldri har spilt. Heller ikke det utenlandske repertoaret orkesteret framfører kan klanglig koples til Oslo. Dreier det seg derfor utelukkende om at Filharmonien har sin base i Oslo? Eller er det slik at orkesteret har en Oslo-klang på samme måte som Wienerfilharmonikerne har en wienersk? Riktignok snakket anmelderne om et eget «tonefall» som minnet om en «nordlig» dialekt, da Filharmonien hadde sin første Europa-turné i 1962, som det står i boka «Fra munkekor til symfoniorkester», skrevet til 50-årsjubileet. Men hørte de det, eller bare trodde de at de hørte det? Oslo-klang snakket de i hvert fall ikke om. Men alle og enhver av oss kan være døvhørte, om ikke hele tida.

Fakta

Oslo-Filharmonien 1919-2019

• 27. september 1919 er datoen for den første konserten med det som den gang het Filharmonisk Selskaps Orkester.

• Senere ble navnet Oslo Filharmoniske Orkester, og når de nå feirer 100 år er det som Oslo-Filharmonien – et orkester der inntektene som i hovedsak kommer fra statlig tilskudd samt billettsalg gir rom for 108 fast ansatte musikere og en administrasjon på 20.

• 100-årsmarkeringen består av en storslått jubileumssesong som allerede er påbegynt og en «uavhengig, selvstendig og kritisk gjennomgang av orkesterets hundreårige historie» gitt ut av Cappelen Damm. Boka «Lyden av Oslo» er skrevet av Alfred Fidjestøl (født 1973), som blant annet også har gitt ut bøker om historien til Norsk kulturråd og Det Norske Teatret.

Det ovenstående er skrevet før jeg i det hele tatt åpnet boka til Alfred Fidjestøl – «Lyden av Oslo» – med undertittel «Oslo-Filharmonien 1919-2019». Jeg har åpenbart noen forventninger her, forventninger som har noe med musikk å gjøre. Men så må jeg også orientere meg i forhold til det som skrevet står. I forordet står det at dette er en bok om orkesterets offentlige rolle, noe som litt senere utdypes slik: «Tilnærmingen er bevisst konfliktorientert ut fra tesen om at hva som står på spill kommer tydeligst fram når noe står på spill. Emnet for boka er rommet mellom myndighetene, orkesterledelsen og den allmenne offentligheten.» Mens det i etterordet heter at boka skal «skrive [orkesteret] inn i en allmennhistorisk ramme».

Så når jeg kaster meg over boka med store forventninger lurer jeg på om forfatterens ambisjoner innfris. (Hvordan var forresten lyden av Kristiania i 1919, som Oslo het da orkesteret ble dannet?)

Dette er en bok som freser. Den går inn i konflikter, gjør dem synlige, eller metaforisk talt, gjør dem hørbare. Dissonansene får klinge ut så det holder. Fidjestøl er en slags skrivende Schönberg, altså før Schönberg ble regelstyrt tolvtonekomponist, men komponerte «fritt». Han skriver seg inn i, eller klarere sagt, framstiller historien om et orkester som ikke bare spiller Beethoven og Grieg, men som også består av mennesker som har en jobb der de skal gjøre lytterne, enten de nå sitter i konsertsalen, eller foran stereoanlegget, følsomme. På en måte er historien om Oslo-Filharmonien mer dissonerende enn all den musikken de spilte og fremdeles spiller. Og det er en styrke ved boka.

Den trekker oss lesere inn i det som ligger bak all følsomheten. Eller bedre sagt: Selv de som skal få oss til å gråte i en langsom strykerbasert sats, trenger også en lønn å leve av. Som de fleste av oss. De har en jobb der de skal gjøre lytterne følsomme. Samtidig er det en forskjell på å spille fiolin i Oslo Konserthus i Beethovens Niende under Mariss Jansons enn å selge en baguette til fiolinisten som har øvd hele livet for å bli en del av dette unike fellesskapet. Eller for min del å si at Honnegers tredje symfoni med Oslo-Filharmonien og Jansons er langt bedre enn Karajans med sine Berlinfilharmonikere. Det kan jeg si til kunder der jeg står bak disken, uten baguette, fordi jeg vet at den nå bare ligger på Spotify.

For det er også ett poeng her: Filharmoniens suksess på platemarkedet før strømmetjenestene ble den sentrale formidleren av musikk.

Og når jeg skriver slik, så er jeg formet av Fidjestøls bok. Og det er fint. Hans styrke er nettopp at han skriver boka, sett utenifra. Eller historisk, som det også heter. Ei heller kommer det fram om han foretrekker Beethoven framfor Ole Ivars. Men det skinner igjennom i et tvisyn. Og det er bra.

Han stiller spørsmålet om hvorfor vi i det hele tatt skal ha et så dyrt drevet orkester som pleier den øvre middelklassens smak. Han refererer, sent i boka, til en undersøkelse der over førti prosent av konsertgjengerne svarer at de kommer fra Asker og Bærum og fra Oslo 2 og 3. Altså folk som tjener godt og har god smak og er godt oppe i årene. Noe som vi alle ser godt der vi benker oss i Konserthuset for enda en Brahms-symfoni. Og alle vi gamlinger ser jo også at det ikke er et eneste menneske under femti i salen hvis det ikke urframføres et verk av en nålevende komponist der alle vennene stiller opp og selvsagt går før pause da det ifølge konserthuskulturens uskrevne regler følger Brahms, eller Brahms, eller Brahms.

Alle vet jo at i Konserthuset er det mange former for musikk. Også politiske konflikter kan av og til klinge ut i salen. I hvert fall indirekte. Det er ikke alltid like morsomt. Heller ikke for Mariss Jansons, dirigenten som gjorde Filharmonien til et orkester å regne med. Han var opptatt av å gjøre disse flinke folka i orkesteret enda flinkere. Han kunne gå og undersøke om de hadde øvd på stemmene sine. Han gjentok og gjentok også poenget om at dersom Oslo-Filharmonien skal bli et godt orkester, må de perfeksjonere seg i standardrepertoaret. Det nytter ikke å dra utenlands å spille verker av norske komponister under femti, som til og med de færreste har hørt om i Norge. Nei, det må spilles Beethoven, Brahms og Tsjajkovskij.

Så var det da også med sistnevnte at Filharmonien erobret hitlistene. Ikke så rart siden Jansons mer eller mindre ble opplært av Jevgenij Mravinskij, dirigenten for Leningradfilharmonien som hadde en nerve og stramhet i sin musisering, som vi kjenner igjen hos Jansons.

Men så våknet Jansons opp en dag og skjønte plutselig at han befant seg i Norge. Jo da, han visste veldig godt at han ikke kunne musisere med eksilrussere som Vladimir Askenazy, en av de mest berømte dirigentene og pianistene som hadde hoppet av. Heller ikke kunne han stå på podiet sammen med cellisten Rostropovitsj. Så ble det da også hevdet at Jansons’ repertoar og valg av solister ble styrt fra Moskva. Det er nok vanskelig for oss norskinger å ta innover oss at det ikke er mulig å si, eventuelt spille alt til enhver tid. Noe Jansons visste altfor godt. Han var ikke vokst opp på Frogner. Men i et diktatur.

Men han skjønte ikke at i det demokratiske Norge er alt like viktig. Fidjestøl er inne på dette. Han skriver om det utvidede kulturbegrep der alt er like bra. Og det skjønte ikke Jansons. Han skjønte ikke at i Norge er det like gjevt å spille «Finne meg sjæl» på ustemt gitar som å framføre en Mahler-symfoni på høyt nivå. Jansons kom fra et regime der musikk kunne være farlig. I Norge møtte han folk som ikke hadde troen på at kunst er noe mer enn en beklagelig post på budsjettet. Han sa at akustikken i Konserthuset er dårlig. Han hadde rett, men kom ikke videre. Vi tar det slik: Jansons ble etter hvert en for stor dirigent for Oslo. Han bygget opp en karriere via dette symfoniorkesteret. Akkurat som Simon Rattle gjorde i Birmingham. Rattle endte i Berlin uten bitterhet. Jansons endte i Amsterdam og kommer aldri tilbake til konserthuset i Oslo.

Fidjestøl har skrevet en grundig bok. Vi får vite om budsjetter, hvem som satt i styrene til enhver tid, hva de forskjellige dirigentene tjente og stridighetene dem imellom. Og ikke minst krangelen om hva som bør spilles. Burde ikke Filharmonien spille mer norsk musikk? Han er også inne på hvor få kvinner som spilte i orkesteret. Alt skal med. Og alt kommer med. Derfor kan boka av og til bli litt langtekkelig. Jeg får av og til fornemmelsen av å drukne i et faktahelvete.

Samtidig er det disse faktaene og objektiviteten, tør jeg vel påstå, som er med på å skape denne bokas kvaliteter. Deler av boka må nødvendigvis bære preg av oppramsing. Hvilke dirigenter som besøkte Filharmonien til enhver tid og hva de dirigerte. Og det er ganske imponerende å lese om hvem som besøkte dette unge symfoniorkesteret. Stravinskij kom. Furtwängler kom. Og ikke minst Berlinfilharmoniens sjefsdirigent Nikisch, dirigenten som gjorde den første innspillingen av Beethovens femte symfoni i 1913.

Fidjestøl er også morsom, eller kanskje rett og slett stygg. Han skriver i forbindelsen med åpningen av Oslo Konserthus i 1977, direktesendt på tv, der det første verket var av Oddvar S. Kvam som på denne tida satt i Filharmoniens styre. Jeg siterer: «Om kvelden var det tid for den historiske åpningskonserten der man fra hele verdensmusikkens uendelige skattekister hadde valgt å plukke opp et verk av den norske høyesterettsadvokaten Oddvar S. Kvam.» Han får ikke engang lov til å være komponist denne kvelden. I det hele tatt var det krangel om repertoaret på en kveld som skulle være en fest for at Filharmonien endelig hadde fått et eget hus å spille i.

I forkant av konserten ble det offentlig skittentøyvask. Konsertens dirigent, den nyansatte Okko Kamu, som skulle føre «orkesteret ut av Egypt og inn i Konserthuset», som Fidjestøl så vittig formulerer det, kritiserte repertoaret. Det var også allerede en konflikt mellom styret for Konserthuset og Filharmonien, som ikke var representert. Full dissonans helt fra begynnelsen av, altså.

Siden jeg skriver i avis, må jeg begrense meg, noe som er vanskelig overfor en så rik bok. Jeg skriver også litt på utpust, så det er flere fakta jeg ikke har hatt tid til å undersøke nærmere. Men ett poeng er viktig å få med sånn helt til slutt: Fidjestøl går i kapittel 11 i rette med den siste norske musikkhistorien og Hampus Huldt-Nystrøms «Fra munkekor til symfoniorkester», bøker som han mener glatter over Filharmoniens samarbeid med okkupasjonsmakten. Filharmonien spilte seg gjennom de fem krigsårene, enten de nå framsto som seg selv eller som «Das grosse Rundfunkorkester». Altså som husorkester for det nazifiserte NRK. Åpenbart har denne konflikten vært vanskelig å skrive om for musikkhistorikerne. Denne koplingen mellom den høyverdige symfoniske kunst og den skitne politikken, var åpenbart for tøff.

Etter endt lesning blir jeg sittende igjen å tenke: Hvordan går det an å framføre musikk på et så høyt nivå som Filharmonien gjør med så mange konflikter i bånn? Det vet vi alt om når vi har lest denne grundige boka. Uten dissonanser, ingen spenningsladet musikk. Heller ikke spennende bøker, tør jeg vel legge til. Men lyden av Oslo utformet gjennom et symfoniorkester, den har jeg ennå ikke hørt.

musikk@klassekampen.no

Torsdag kl. 18 er det boklansering i Orkestersofaen på Sentralen i Oslo, der skal forfatter Alfred Fidjestøl samtale med Erling Sandmo. Fredag kveld feires Oslo-Filharmoniens 100-årsdag med stor bursdagskonsert i Oslo Konserthus, der Lise Davidsen, Truls Mørk og Leif Ove Andsnes er solister.

Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.
Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.
Mandag 12. august 2019
Tre kvelder i en av klassiskverdenens ypperste storstuer, med Lise Davidsen i «Tannhäuser» som høydepunktet.
Mandag 5. august 2019
En fantastisk blackout på Glastonbury er festivalsommerens foreløpige høydepunkt. Nå skal Sigrid prøve å få Øya-publikummet til å ta av.