Mandag 23. september 2019
PÅ ECM: Om Mette Henriettes platedebut skrev vår anmelder dette: «Selv når vi spaserer rolig i Mette Henriettes åpne lydlandskap, begynner veien plutselig å svikte under føttene våre. Her er en uro i det fredelige.» FOTO: ANTON CORBIJN/ECM
Jubileumshilsen: Mette Henriette debuterte på Manfred Eichers plateselskap i 2015. Det endret landskapet rundt henne.
Tiden før og etter
METTE HENRIETTE LIVE: Med band. FOTO: ZIGA KORITNIK
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.

ECM 50 År

En kveld i november. Lufta var skarp. Ingen av oss visste stort om den andre, så det var vel tilfeldigheter som gjorde at vi kom i prat. Eller meningen. Uansett hva det var, så skjedde det. Vi utvekslet noen ord mens bandoneonisten Dino Saluzzi framme ved scenen forberedte seg til andre sett. Bakerst i konsertlokalet skjønte vi fort at vi delte mer enn en interesse for dette instrumentet, som på 1800-tallet reiste med tyske sjøfolk over til et land hvor tangoen var i oppblomstring.

Innledning. Jeg vokste opp på østsida i Trondheim mellom et gartneri og en sjokoladefabrikk. På vei til korpsøving, med saksofonkassa spent fast i en tralle med en turkis strikk, slentret jeg hver mandag gjennom duften av sukker og kakao. Torsdager gikk jeg samme strekning på vei til time med en av studentene fra jazzlinja. I den lave ettermiddagssola hoppet jeg over skygger fra forbipasserende biler. Etter hvert som jeg ble eldre ble radiusen gradvis større, og i tenårene begynte jeg å vanke litt i gangene på musikkonservatoriet og byens konsertscener.

I min virkelighet var jazz en holdning, en tilnærming, en måte å lytte på. Som professoren ved jazzlinja i Trondheim var kjent for å si: «Æ hørre at du hørre.» I mine ører var dette en setning som gjorde inntrykk. En diffus bekreftelse på at man er på sporet av noe, men at man alltid må arbeide aktivt for å høre hva man hører. For så å finne en måte å uttrykke det på. Jeg ville oppdage hva jeg hørte til enhver tid, som en slags søken etter sannhet, etter en kjerne som eksisterte på andre siden av stil, sosiale forventninger og ego. Innerst inne håpet jeg på å bli i Trondheim hvor jeg hadde alle mine venner og medmusikere, men jeg kom aldri inn på Jazzlinja. En venn som var i samme situasjon var trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø. Vi hadde spilt sammen siden niårsalderen og nå endte vi begge to opp med å flytte fra byen for å utvikle oss videre. Ved juletider hvert år møttes vi for å jamme, skravle og utveksle eventyr fra turnélivet.

Fakta

ECM RECORDS

• Tysk plateselskap grunnlagt av Manfred Eicher i München i 1969. Er spesielt kjent for jazzutgivelsene sine, av blant andre nordmenn som Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Nils Petter Molvær.

• Den norske lydteknikeren Jan Erik Kongshaug har bidratt på cirka 500 ECM-plater.

• Artikkelforfatteren Mette Henriette (født 1990) har gitt ut ett album på ECM, et kritikerrost dobbeltalbum fra 2015 med musikk for trio og stort ensemble – hvor side én heter «o» og side to «Ø».

Da jeg møtte Manfred Eicher studerte jeg utøvende jazz ved Norges musikkhøgskole og i samtalene våre spurte han hvordan min virkelighet så ut. Da, som nå, var de fleste i min omgangskrets kunstnere av ulike slag. Mennesker som fant hverandre i musikken, scenerommet, litteraturen og billedkunsten på tvers av alder, fag og kulturell bakgrunn. Jeg spilte i et improvisasjonsensemble med dansere, hadde en frijazztrio i New York, var med på å etablere studentfestivalen Serendip og ledet et orkester med kontrabassister som en student ved KHiO hadde sydd kostymer til. Vi var en fargerik gjeng som hang ut i studioer, parker, kafeer, backstage og på svette dansegulv etter midnatt. Slikt kom det nye konstellasjoner ut av. For ikke å snakke om vennskap for livet.

De to bandene. Trioen o, med Katrine Schiøtt og Johan Lindvall, er et godt eksempel på det. Sett utenifra var vi antakeligvis et uventet trekløver, men mellom oss oppstod en lyd ingen av oss hadde hørt før. I to år jammet vi for oss selv før jeg fikk spart opp til en session i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug. Samtidig som at o tok form, hadde jeg over en tiårsperiode skrevet på musikk for et udefinert ensemble som jeg kalte Ø. Lenge var o og Ø to usynlige prosesser. Usynlige, og med sin egen tid.

Det skulle ta om lag to år å finne musikerne til Ø. Andreas Rokseth på bandoneon, Johan Lindvall på piano, Henrik Nørstebø på trombone, Eivind Lønning på trompet, Per Zanussi på bass, Per Oddvar Johansen på trommer og Cikada Strykekvartett. De kom inn i livet mitt til ulike tider fra forskjellige hold. Jeg har stor respekt for dem som enkeltindivider, og musikaliteten til hver eneste en var avgjørende for å forme klangen til ensemblet. De spilte mine komposisjoner, men musikken ble tilpasset deres egenskaper. Et album er tross alt synergien mellom en bandleder, utøverne, teknikeren, produsenten og rommet man er i. Få ting inspirerer meg mer enn når mennesker forenes og har hver sin funksjon i en større helhet.

I studio med Manfred Eicher. Med raushet nærmet Manfred Eicher seg musikken min. Hans største prioritet var at autonomien og den kunstneriske prosessen skulle vise vei. Han gav meg frihet, kom med bekreftende nikk og gode innspill. Mellom oss var det rom for stillhet og undring, men også latter og sterke meninger. Et spontant øyeblikk i studio førte til at han spilte piano noen sekunder på et av stykkene før han danset tilbake inn i kontrollrommet, hvor Jan Erik Kongshaug satt stoisk ved miksebordet. Da tiden kom for å mikse, var det enighet om hvordan vi skulle forme musikkens arkitektur og dramaturgi. Vi var begge opptatt av å se de lange linjene og mikroskopiske detaljene i helheten. Densitet, dynamikk, intensjon, repetisjon, frekvens. Estetikk var ingen av oss spesielt opptatt av. Noe sier meg at han er den eneste produsenten jeg kunne laget dette albumet med.

Usynlighet. Jeg husker at jeg aller helst ville at tittelen til albumet skulle være transparent og at coveret skulle være usynlig, slik at musikken ville møte lytteren uten at ord og bilde kom den i forkjøpet. Det var ikke så enkelt å få til.

Vi innledet samarbeidet med fotograf Anton Corbijn. Han tok en analog fotoserie i sorthvitt og vi ble enige om at det doble albumet ville være utitulert, mens de to sidene skulle hete henholdsvis «o» og «Ø».

Forventninger. I november 2015 var musikken ute. Det varmet meg, musikerne og Manfred Eicher at ører verden over lyttet til albumet. Det var samtidig underlig å se landskapet omkring meg endre seg over natten.

Jeg innså at det å gi ut et album på ECM Records ble oppfattet som et kvalitetsstempel, men det førte også med seg forventninger om hvem jeg var og hvor jeg skulle, som jeg ikke kjente meg helt igjen i. For meg var utgivelsen en fasett av en større helhet. Jeg var jo akkurat begynt og likevel snakket mange til meg som om jeg var kommet i mål. I denne tiden var Manfred Eicher til stor støtte og oppmuntret meg til å følge mitt indre kompass og ta tiden jeg trengte til å utforske akkurat de tingene jeg graviterte mot. Vi er begge interessert i et bredt kunstfelt, så vi anbefalte hverandre ting som vi trodde den andre ville like.

Min prosess etter plateslippet. Like etter lanseringen gav jeg bort møblene mine, sa opp leiekontrakten og dro til Paris. Det var begynnelsen på fire nomadiske år med turnéer, kunstneropphold og bestillingsverk. Jeg prioriterte nøye og satte av tid til fordypning innen arkitektur, scenekunst, billedkunst og det som handler om luktesansen, olfaksjon. Disse nye perspektivene fikk jeg nytte av under utviklingen av produksjoner for blant annet documenta14, Berliner Festspiele og Riddu Riddu. For meg så er det iblant slik at når jeg hører en lyd inni meg, så ser jeg gjerne noe annet samtidig.

Det kan være en bevegelse av en viss kvalitet, en duft, noe billedlig eller konturene av en lysdesign. Det er en slags smørje av abstrakte tegn som jeg forsøker å fange og formidle i en overordnet dramaturgi sammen med de jeg arbeider med. Denne jakten etter kjerne, kontekst og metoder vil nok være en inspirerende drivkraft for meg uansett hvilke formater og roller som i framtiden kommer min vei. Og med det sagt, gleden er også stor når jeg får bli med i et band hvor jeg kun skal spille saksofon.

Vinyl. I fjor vinter bodde jeg på Svalbard i forbindelse med et langt kunstneropphold. Etter en måned omgitt av konstant mørke i arktisk landskap, var det som om tiden forsvant. Det ble tydelig hvor forsvinnende liten jeg var i verden og hvor forsvinnende liten resten av verden var for meg. Den eneste kontakten jeg hadde med kontinentet var sporadiske telefonsamtaler med plateselskapet i München. Vi snakket om hvordan musikken fra albumet fortsatt dvelte og vokste i oss.

En ting som alltid har fascinert meg med den utgivelsen, er hvordan prosessen hadde sin egen tid og sitt eget tempo. Musikken kom med en indre rytme som dikterte når ting skulle skje og hvor langt albumet skulle bli. Før musikken kom ut visste jeg at den skulle få tid til å passere før jeg kunne tenke på en ny innspilling. Ikke fordi jeg ville glemme utgivelsen, men fordi det var noe ved dens natur som gjorde at jeg ville la den finne en plass i massene som ikke var foran i midten, men et sted lengre vekk hvor kun enkelte spor skimtet igjennom. Litt som da jeg begynte prosessen og med varsomhet begynte å tilnærme meg denne lyden som var så abstrakt inne i meg.

Nå er vi kommet omtrent dit. Som en slags manifestering av dette øyeblikket, gis det i høst ut en vinyl med fragmenter av musikken som først så dagens lys i 2015. De som har hørt albumet vil nok kjenne igjen mye, men legge merke til at narrativet er noe annerledes.

Tilhørighet. Over de siste årene har ECM gitt meg en opplevelse av tilhørighet. Manfred Eichers verdier og sisu er sjelden vare i en verden som spinner stadig raskere. At han har formet katalogen med stødig hånd og sensibilitet siden 1969, gjør meg full av ærbødighet. Mitt debutalbum har helt klart sin egen autonomi og integritet, men jeg liker også å se det som en del av et ytterligere kunstverk, nemlig én manns livsverk: ECM Records.

musikk@klassekampen.no

Onsdag til lørdag feires ECMs 50-årsjubileum på Nasjonal Jazzscene i Oslo med konserter av ECM-tilknyttede musikere. Mette Henriette spiller fredag kveld.

Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 14. oktober 2019
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.
Mandag 7. oktober 2019
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.
Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.