Mandag 16. september 2019
VINDEN HAR VENDT: Den evige outsideren er blitt en folkekjær figur, det hender til og med Petter Baarli møter musikerkolleger, folk han har truffet på jevnt og trutt på veien, som sier ting som «Du kan jo virkelig spille gitar.» Hva er det de har trodd han har gjort disse femogtredve årene, bare harva løs og spilt pønk? Nei, man må nesten bare ta sånt med et smil.
Backstreet’s back: Med Dr. Baarli og Dr. Müller klare for kamp, mot konformitetsepidemien som har kringsatt kongeriket.
Mot normalt
Undersak

Petter Baarlis evige favorittriff

1. Den klassiske Chuck Berry-åpningen

– Kommer ikke utenom den, den som er på «Johnny B. Goode», som er på «Little Queenie», den som er på alle. Det er den perfekte starten på en låt. Det sier seg sjøl for meg.

2. AC/DC: «Riff Raff»

(fra «Powerage», 1978)

– Det sier seg sjøl det også, egentlig. Riff. Raff. Når du hører den så ... hvis ikke folk står opp da, eller våkner? Det er boogie woogie, men det er så cleant og har så mye driv, det riffet. Jeg blir aldri lei. Jeg husker jeg hørte det første gang og ble helt satt ut. Jeg ble helt blåst ... og lærte meg det med en gang. Og så er det litt gammal storband i det også. Jeg har alltid digga Louis Armstrong og sånt. Målet mitt er egentlig å spelle gitar sånn som han speller trompet. Han speller så bra! Den fraseringa der ... det er noen toner der som nesten ikke kan skrives ned, trur jeg. Litt sånn halvskeivt. Jeg blir rett og slett i godt humør av det.

3. AC/DC: «Back in Black»

(fra «Back in Black», 1980)

– Det er så simpelt som det kan få blitt, og så er det så dunderhardt. Det er kanskje det hardeste riffet som er lagd, synes jeg. Det er liksom ... DÆH – deh deh dæt – a-ah-aah ... veldig hardt, og enkelt!

BONUS – Baarlis beste Backstreet-riff 2019: «Goat»

(fra «Normal Is Dangerous», 2019)

– Jeg har hatt det riffet liggende lenge, og den teksten også. Du har sett sånne programmer med fjellgeiter, de som står helt øverst og ser rett ned? I det riffet hører du nesten geita stå der oppe, mens alle revene og sånt prøver å dra den ned. Det er liksom litt anthem, og så er det første låt på side to, åpningen på side to av vinylen. Det er et veldig mektig riff, og det er ikke så lett å spelle den. Det er to strenger og picking, sånn som Angus Young gjør det også, men det er ganske vanskelig å spelle, det er både moll og dur og en tier der også. Det er litt norsk folkemusikk der også. Litt ­forskjellig!

GUTTA KRUTT: På vei til øving med 2019-utgaven av Backstreet Girls, på øvingshotellet på Grünerløkka i Oslo.
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.

INTERVJU

– Første gang jeg så en naken dame, lærte jeg meg «Down the Dustpipe» med Status Quo. Det var katastrofe, og jeg tenker på det enda innimellom – mareritt! Jeg var på familieferie oppi Danmark, jeg var vel seks-sju år. Så havna vi på nudiststrand, de voksne gikk feil – trur jeg, da!

Som gitarist er (Hans) Petter Baarli på mange måter stødigheten selv, ingen dikkedarer verken sonisk eller musikalsk, strake veien frem i kjente landskap, om enn med små nikk hit og dit som kjennere av sideveiene nok kan sette pris på, i den grad slike oppsøker skivene til bandet hans, Backstreet Girls. Men som intervjuobjekt, samtalepartner og verbalkunstner? Det er en annen sak, noe stadig flere veit etter hvert, etter hvert som den levende levemannslegenden og rakrygga riffrock-overleveren har gjort profilerte innhopp på store og små skjermer. Som del av Jarle Andøys sydpolekspedisjon, i gjestestolen hos Seltzers Trygdekontor, eller i 2015-dokumentaren «Tilbake til Muotathal», med sin usminka skildring av livet på landeveien med boogiebeistet Backstreet Girls, og bakgrunnen til Baarli og broren Bjørn Terje, eller «Terte» (Backstreet-trommis frem til 2006).

Uansett, før vi havner langt utpå digresjonsavveier selv her – det er umulig å helt forutsi hvor man havner når Baarli først blir litt varm i snakketøyet, og det er stort sett bare å hive på en femtiøring, det. Kan hende man spør om gitaristens favorittriff gjennom tidene (se sidesak på side 6!), og så er man med ett på en nudiststrand i Danmark, tidlig syttitall en gang.

Fakta

BACKSTREET GIRLS

• Band dannet i Oslo 1984 av brødrene Pål og Tom Christensen, som raskt fikk med seg brødreparet Baarli fra Skedsmokorset og bandet Riff Raff på laget.

• Besetningen har variert gjennom 35 år og 14 studioalbum (pluss en live og en samler), men med Petter Baarli på gitar (trommeslagerbroren Bjørn Terje ga seg i 2007) og Bjørn Müller (vokalist fra 1987, med noen års pause på nittitallet) som en solid kjerne.

• Femtende studioalbum «Normal Is Dangerous» kom på fredag, med fersk trommis Frank Albin Tostrup, og eks-bassist Morten Mormone (på albumet). Fortsatte sin evige turné, med en ny runde i anledning slippet, på John Dee i Oslo lørdag som var.

– Så kommer det en dame med rødt hår ned til hit – naken. Og hun hadde en sønn med seg, som fikk ereksjon. Jeg blei jo helt livredd. «Hva faen er dette her, jeg må få det bort og ut av huet mitt?!» Løp rett tilbake til campingvogna og satt på «Down the Dustpipe» og lærte meg den på kassegitaren, som jeg hadde med. På en måte var det jo bra, for da lærte jeg meg den låta.

– Haha, det var en litt annen vri på sex-delen av sex’n’drugs’n’rock’n’roll-pakka! Men de ti tusen timene det sies skal til før man blir ordentlig god på noe, var vel alt godt i gang der, og vel gjennomført før Backstreet Girls så dagens lys i 1984?

– Ja ja ja! Jeg måtte jo flytte til Hønefoss da mutter’n og fatter’n skilte seg, jeg måtte flytte opp dit med nye typen til mutter’n! Jeg gikk ikke på skole en eneste dag der, jeg satt bare og spilte gitar, hele tida. Det var da jeg lærte grunnlaget. Jeg lærte meg sjøl, begynte med blues og alt mulig annet som bror min kom med. Så kom pønken, da ble det bare enda mer. Jeg blei pønker da jeg hørte Pistols på radio’n, de spelte b-sida i ‘76 da jeg var elleve. Pønken elska jeg med en gang, jeg kløpte av meg håret og ble mobba på skolen med juling og sånn, men det var bare sånn det var, for SÅNN ville jeg være. Og så kom AC/DC med Angus Young, og så sa bror min «Han der er bare 16 år gammal, og det han speller klarer ikke du!» Ingen må trigge meg på den måten, vet du. Sier noen «du klarer ikke det der» går det en liten faen i meg. Og så gjør jeg det, så godt jeg kan.

Pistols og AC/DC, boogie og Bolan, sentrale stikkord på blokka, Baarli har alltid digga både pønk og glamrock. Mott the Hoople og Slade, Marc Bolan, T. Rex og ikke minst Roxy Music og Bryan Ferry, han er en av de store favorittene gjennom tidene. Da brødrene Baarli møtte brødrene Christensen, Tom og Pål, og bandet Backstreet Girls ble til, var den aller første låta de spilte sammen «Get It On» med T. Rex. Så ble det noen greier av The Boys, med Casino Steel (som Baarli akkurat kom hjem fra en konsertrunde i London med). Og så kom jo den hårete bølgen med engelske og amerikanske band, The Lords of the New Church og Hanoi Rocks og sånt.

– Vi var jo hypp på å se ut som et band også, Rolling Stones så alltid så kule ut. Så da blei det svart hår og alle de greiene der.

Og om Baarli i dag møter en versjon av seg selv som sekstenåring, noe han av og til faktisk gjør, på veien eller i øvingslokaler, er det ikke noen tvil om rådet.

– Ikke hør på noen. «Lær deg å telle til fire og ikke hør på noen.» Så gir jeg dem et plekter og sier «stå på». Er du bra nok, så går detta bra, og det er et jævla fett liv! Mange nedturer må du regne med, masse panting av flasker, låne penger og dritt. Men om du er bra nok, så ... folk vil ha kultur og se livemusikk, ass. Og det viktigste er faktisk rytmen. Det gjelder alt. Kan du telle til fire? Alle gitarister burde gjort det i tre-fire dager. Bare telle til fire døgnet rundt, for å få rytmen. Du må ha den, få groovet og rytmen. Fats Domino, James Brown og alle de der, vet du. Det er veldig viktig, det er viktigere enn nesten alt annet. Og så må folk spelle med de henda dem har, ikke bruk alle disse effektboksa, da låter du som ti tusen andre. De er helt unike, disse henda.

Nylig ble Baarli intervjuet av det relativt musikkteknisk orienterte magasinet Musikkpraksis, og selv om det gikk bra («Journalisten digga Stray Cats!»), skjønte han ikke helt poenget sånn i utgangspunktet. Han som kun bruker henda sine, de som ingen andre i verden har? Og så en gitar, en ledning og en forsterker. Det er alt, det blir fire linjer, det. Det ferske albumet «Normal Is Dangerous» følger i grunn samme nedstrippa estetikk hele veien, mot en slags logisk og relativt radikal riffrock-konklusjon. Resultatet av en uke med tjuefire timers rock’n’roll i en ombygd mølle, en halvtimes kjøring fra Berlin over grensa til Polen. De fikk en god pris, var der en uke og spilte inn tretten låter, hvorav tolv havnet på albumet. Omtrent ikke noe effekter, bare masse mikker i hele rommet. Første take på nesten alle låtene, én øving i forkant, og rett i studio. Med den rutinerte produsenten Stamos Koliousis, fra før mest kjent for metalproduksjoner med blant annet Djerv, Carpathian Forest og Keep of Kalessin. Det høres i grunnen godt, særlig på vokallyden, der Bjørn Müllers karakteristiske kauking oser av så mye levd liv at det tidvis blir rene dødsrallingen.

– Vi har ikke hatt produsent før. Eller, vi har jo hatt produsent før, men dem forsvinner alltid, dem blir slitne! Stamos hadde alt så klart for seg, han er liksom litt psykolog, og dro fram det beste både hos meg og hos alle gutta. Vi har fått en jævlig god ny trommis, bandet låter jævlig kult akkurat nå, og jeg er jævlig fornøyd med skiva. Jeg sendte jo hundreogfire låter til gutta først. Så endte vi på seksten, og spelte inn tretten.

For det er riffingen som er utgangspunkt, Baarli legger ned rundt tre av dem som skisser i løpet av en vanlig arbeidsdag. Og en vanlig arbeidsdag for ham går cirka sånn her: Opp en gang i åtte-ni-tida, tidligere og tidligere jo eldre han blir. Så får han en kopp te av kona, Fofo («Jeg hadde ikke stått her i dag uten henne, hun er virkelig alt, og det må du få med her altså!»). Så setter han på tv-en mens han spiser en liten brødskive, henter seg en kald en, øl, morraøl. Så får spurvene noen peanøtter på verandaen, så går han på do – og plutselig kommer en idé.

Kanskje mens han er ute en tur på butikken også. «Å faen, sånn kan du gjøre det annerledes, det riffet fra den låta der.» For alle stjæler jo. Så kommer rytmen, og så spiller han det inn. Før var det rett inn i firespors kassettspiller, nå om dagen med telefonen, for den kan han bruke overalt. Hjemme står det en trommemaskin og en forsterker, det er alt han trenger, rett inn.

Så tar han seg en sigg og slapper av, går en tur ut, til neste idé dukker opp. Og på mange måter er dette albumet direkte inspirert av nabolaget den gamle Skedsmokorset-gutten har kalt hjem de tjue siste årene av sine femtifem – Torshov på Oslo, det gamle arbeiderstrøket i sentrum øst som har gått gjennom merkbare forandringer, særlig i løpet av nettopp det tidsstrekket der.

– Jeg har bodd her i tjue år, vært gift i nitten av dem. Alle de brune pubba er borte. Men jeg kjenner de brune folka, de som er igjen! Der kommer det et par av dem, forresten!

Som på signal vinker Baarli til et par gamle kjenninger som ruller inn mot oss på minicrossere/elrullestoler, mot den gamle Trikkestallen på Torshov der vi sitter. Intervjuet blir midlertidig avbrutt av en bakgårdsmerkantil forespørsel, for kanskje Petter er interessert i å kjøpe en PA-mikser de to traverne har kommet over? Forlagt i en bakgård her et sted visstnok, med femogsekti kanaler. Det synes Petter Baarli høres litt mye ut, han er tross alt vant til å greie seg med fire spor. Tilbake til saken:

– Ellers er det så mange normale folk her, som gjør det samma dag ut og inn, og klager på det samma. Det er så mange som går rundt her og blir gamle så fort, sitter i gjeld og alt det som er normalt. Jeg mener det er livsfarlig å bli så normal. Jeg er jo ikke folk, jeg blir kalt gal av veldig mange, pekt på og sånt. Men da teller jeg til ti, og så går det bra. Jeg mener det er galskap å få unger og styre og ... se på X Factor og alle de rare programmene. Det er «normalt» å sitte hjemme og se på tv-en. Men du må ha kultur, vet du.

Slik kom han på tittelen til det nye albumet. «Normal Is Dangerous».

– Med Dr. Müller og Dr. Baarli på coveret, haha, det er jævlig bra. Vi er kuren. Kuren for at ... folk skal føle seg bra!

– Men ... det er vel en bakside av det der også? Den livsstilen dere representerer som motgift har vel også en pris, for noen i all fall?

– Joda, og det er kjipt å se på noen ganger også. Jeg har sett folk som for eksempel er godt utdanna som maler, og så vil dem starte band. Så har jeg hjulpet dem med låter og sånt, og de blir med på turné og ser hva som foregår. «Oi, detta så gøy ut.» Så fortsetter de, men de klarer ikke begrense seg, og så kommer dét i forgrunnen til slutt. Og da ... er du tross alt først og fremst en maler, så hold deg til det! Bare pass på. Hold deg i form. Og det er veldig bra å spelle i Backstreet. Det er hardt som faen, og holder deg i form. Ikke bare fysisk, men også psykisk.

– Så om du fikk en magisk mulighet til å snakke med seksten år gamle Hans Petter Baarli, ville du gitt ham samme rådet som de sekstenåringene du ser i dag? Bare stå på?

– Jaja! Det er hardt, men bare øv, så går det bra det her. Det koster jo, men da må du bruke medisiner, som trailersjåfører. Innimellom. Må jo det for å holde ut alt kjøret, er du gær’n, du må bare passe på at du ikke havner utpå. Jeg ser mange som har gjort det, så du må passe deg for heroinen. Selv om den er avslappende noen ganger, den ... men jeg har aldri vært noen sånn ned-mann, jeg. Jeg liker alkohol og Ramones og sånn. Ser ikke noe gær’nt i det, så lenge du bruker det som medisin går det fint. Jeg liker Jerry Lee Lewis, jeg liker at folk har det gøy, jo færre korder jo bedre. Gi meg en pub i England og så speller vi Dr. Feelgood. Med svette og øl og pisseflekker på buksa. Det er tross alt folk som jobber hele uka, da vil dem gå på konsert og slippe å tenke på gjeld og sjefen, i et par timers tid. Det er der vi kommer inn, vettu, og underholder dem. Uten at man må kunne noter for å høre på!

– Men utover medisin og sånt, hva er det som holder deg gående? Er det musikken i seg selv?

– Det er den stjerna jeg skal til, det. Jeg er nesten der framme nå, den stjerna på himmer’n. Da jeg var liten, så jeg inn i forsterker’n, så på de røde lysene og dynamoen og sånt. Det var scenen, liksom, og det klarte jeg, jeg kom meg opp på scenen. Men så har jeg en stjerne, og jeg SKAL dit. Jeg er ikke så langt fra nå. Men jeg ække framme ennå. Sånn som den lp-en her, den er så bra at ingen kan ta oss på den. Det er et lite steg videre. Men jeg kan alltid bli bedre. Det finnes masse nye låter, masse kule konserter å spille og fortsatt er det masse kule steder å dra. Jeg gir meg ikke, du blir ikke kvitt meg, vettu. «Er du her ennå Baarli?» Ja. Her er jeg!

martinb@klassekampen.no

27. september spiller Backstreet Girls i Skien, i oktober er de innom Horten, Raufoss, Bergen, Stord, Fredrikstad og Steinkjer. 4. juledag er de «tilbake» i Oslo, på Rockefeller.

Jeg liker alkohol og ­Ramones og sånn.

Artikkelen er oppdatert: 23. september 2019 kl. 12.10
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 14. oktober 2019
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.
Mandag 7. oktober 2019
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.
Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.