Månedens poet

En fotball i entreen

MÅNEDENS POET

CECILIE COTTIS ØSTRENG

Hver måned kårer Diktkammeret en månedens poet som blir intervjuet og trykket (se side 8) i Bokmagasinet. Østreng ble vinner for juli–august kombinert, siden Bokmagasinet ikke utkommer i juli.

– Gratulerer som sensommerens poet. Kan du fortelle litt om tilblivelsen av dette diktet?

– Tusen takk, det er innmari stas! Diktet er hentet rett ut av øyeblikket tankene oppsto i, en søvnløs natt der tankene hoppet fra det ene til det andre, slik de gjerne gjør i ørska. Jeg sto opp for å lage meg kaffe og så fotballen noen hadde glemt i entreen, kjente at den ga en egen dimensjon til stillheten min, og at jeg måtte skrive den ned.

– Byen Berlin setter stemningen for diktet – hvilken plass har stedet i diktningen din?

– Jeg var i Berlin for å skrive, i leiligheten til Forfatterforeningen, veldig varm og full av inntrykk. Lesning av reisebøker, den fremmede byens nattlyder, forventningene, virkeligheten hjemme, stillheten i leiligheten og min egen søvnløshet nært inntil kjæresten min sin søvn, formet diktet av seg selv. Og jeg postet det på Diktkammeret uten redigering, for å teste ut øyeblikksformen som egentlig er ukjent for meg.

– Du har gitt ut to diktsamlinger, «Mingvasevann» (2015) og «Om hvor langt det er til Ullern» (2014) – begge på Tiden Norsk Forlag. Jobber du med en ny samling, og kan du i så fall fortelle om det?

Juryens kommentar

Sensommarens dikt opnar med den vakre linja «Jeg går gjennom stillheten» og avsluttar med lyden av trillekoffertar som rullar over brusteinar. Ein lyd som vert hengjande i lesaren sitt indre gaterom i lang tid etter at lesinga er over. Når det står «jeg skriver / vi har alltid leget oss forskjellig» kan ein òg tenkje på boka «Gjennom ordene» av Marie Cardinal, som skildrar nettopp korleis språket kan verka frigjerande og lækjande.

Her er dette understreka på forunderleg vis ved at ein «genser med blomster» blir satt opp mot brutal historie og død. I diktet klarer faktisk desse orda om blomar på ein genser å få den dystre og svevnlause teksten til å livna til. Konkrete observasjonar og informasjonar om kva som finst i byen gir teksten ein romleg og sanseleg kvalitet. Me kan kjenna lukta av fotballen i entreen, og me kan sjå for oss knoklane i dei underjordiske katakombane, huda til levande nudistar og ein som søv i eit rom like ved fotballen som ligg så stille i stillheita. Sivilisasjonen menneska har skapt og dei ulike romma me kan vera i. Gjennom stillheita og orda kjem den svevnlause verda nærare oss i dette diktet.

– Ja, jeg jobber med å virkeliggjøre en diktsamling om å være pårørende, en livssituasjon som berører meg og utallige andre dypt. Derfor har jeg mye på hjertet om den, om det å leve tett på alvorlig sykdom, møtene med hjelpeapparatet, å miste fotfestet og prøve så godt man kan å finne tilbake til det igjen.

Både kronisk syke og deres pårørende er nesten usynlige grupper i samfunnet, og jeg vil vise et av disse ansiktene, gi et innblikk i hvordan det er å kjempe for livet, både sitt eget og det til de kjære som er syke.

Før vi blir rammet selv har vi gjerne litt romantiske forestillinger om velferds­staten, men alvorlig syke mennesker er prisgitt å ha noen nær som kjemper for seg.

– Hva gir deg inspirasjon til å skrive et dikt?

– Det jeg opplever og som til enhver tid brenner i meg.

– Hva er forholdet ditt til Diktkammeret?

– Diktkammeret er jordbærstedet. Det er der jeg begynte å skrive, fant frem til min egen stemme og har fått utvikle den i det rause, trygge fellesskapet det er. Der har jeg lært og levd og funnet umistelige mennesker og meninger med livet.

Så jeg vender alltid tilbake og vet jeg ikke hadde greid å skrive diktsamlinger uten dette fundamentet. Jeg begynte å skrive for ni år siden, og begynte der. Så Diktkammeret er hjemme.

SBF

Månedens dikt

Insomnia Berlin

Jeg går gjennom stillheten

til en gjenglemt fotball i entreen

Nudisme er fremdeles utbredt her øst i byen

Huden er en skjør utvei

Du sover, jeg skriver

vi har alltid leget oss forskjellig

skal ikke oppsøke historien

ikke gravene, tunnelene under jorden

Du kommer ikke til å våkne

jeg har genser med blomster

Menn med trillekofferter triller seg unna

med besluttsomme steg over brosteinen

Det er noe dypt menneskelig over det hele

Cecilie C. Østreng

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.