Lørdag 14. september 2019
UTRYGGE HJEMME: Vegar Torpengen og Tina Fjelddalen flyttet til drømmehjemmet, et lite gårdsbruk i Rollag. En alvorlig hendelse i april har imidlertid satt spor. Nå er det vanskelig å føle seg helt trygg, synes Fjelddalen.
Det fagre løftet om politireformen var at den skulle sikre innbyggernes trygghet der de bor:
Nærfrykt­reformen
SUTREBENK: Liv Tone Haugen ved siden av Einar Kristian Kongsvik på «sutrebenken» ved bensinstasjonen i Rollag. Når politiet er langt unna og man er usikker på om de kommer, ringer man heller noen i bygda etter hjelp om noe skulle skje, er de enige om.
Viel Jaren Heitmann, nyslått ordfører for Senterpartiet i Rollag,
SPOR: Det finnes ikke en eneste fotoboks oppover i Numedal. Innbyggere Klassekampen har snakket med, sier at politiet ikke prioriterer å komme når folk råkjører. Hjemmebesøk fra politiet er erstattet med en telefonoppringning fra sentralen, forteller numedalsfolk.
HJEMME: Hun danket ut hundre andre søkere og fikk fast jobb på politikontoret i hjembygda i Nore og Uvdal. Ingrid Helen Tufto (24) sier at de få politifolkene som er igjen i dalen, gjør så godt de kan – og skulle ønske de kunne gjort mye mer.
UTRYGG: Etter at noen brøt seg inn og endevendte huset til 74 år gamle Sigrid Nørstebø, tok det tre dager før politiet hadde mulighet til å komme. Utryggheten hun føler på, forsterkes av at politiet ikke er tilstede i dalstrøket slik det var før.
LØFTEBRUDD: Politireformen ga løfter som ikke ble holdt. I Numedal kryper utryggheten inn i husene til folk. Frykten er at det som er blitt ødelagt, ikke lar seg reparere.

Politireform

Hvor lang tid er egentlig 30 minutter? Har du noe du skal gjøre, går det sannsynlig vis ganske fort. Har du mye du skulle ha gjort, flyr tida forbi.

Men hva om det står fire personer på utsida av huset ditt, kaster ting mot vinduet, hamrer på døra og vil inn? I huset bor en familie på fire. I overetasjen ligger det en to år gammel jente og sover. Hvor lang tid er 30 minutter da?

Fakta

Politiet og Numedal:

• Sør-Øst politidistrikt er slått samme av fire tidligere distrikter.

• Numedal er et dalføre i Buskerud, fra Dagali til Kongsberg. Det bor drøyt seks tusen innbyggere i dalen.

• Med nesten ti tusen hytter på fjellet mangedobler innbyggertallet seg mange helger i året.

En uønsket hendelse

Lørdag 6. april: Klokka nærmer seg halv tolv på kvelden, og ut fra Veggli vertshus kommer det fire personer. På motsatt side av veien, på bensinstasjonen, står den 45 år gamle drosjesjåføren Vegar Torpengen. Når han litt seinere drar derfra, er det etter at speilet på bilen er slått i stykker. De fire vet hvem han er, han har vitnet i en rettssak. Beskjeden er klar: Han skal tas.

– Jeg fant ut at det ikke var et blivende sted. Jeg reiste derfra, og ringte samtidig til operasjonssentralen og fortalte at jeg hadde hatt en uønsket hendelse med noen folk, og jeg sa jeg ikke var sikker på om de var ferdige, forteller han.

Drømmeplassen

I november i fjor flyttet Torpengen til Rollag i Numedal. Han er gift med Tina Fjelddalen (33) og sammen har de en datter, Tyra, som nå er blitt tre år. Drømmen var en gård. De fant et lite gårdsbruk langs fylkesvei 40, et stykke sør for tettstedet Veggli. Fjelddalens mor, Hilde Markussen (62), bor også med familien. Her har de hus, låve, et gammelt stabbur, bikkjer og tre griser. Over en gammel jordevei bak låven og enda litt til, ligger trelinja der fjellet stiger bratt. Noen småfosser hiver seg utover fjellskrenten mellom trærne. Der ligger utsikten. Og ved et svært vann der Vegglifjell slutter og Blefjell begynner, ligger Sørskje, Fridtjof Nansens rike. Drosjesjåføren med de sterke, tatoverte armene og det lange vikingskjegget blir myk i målet når han beskriver plassen familien fant seg.

Brist og brudd

På vei hjem den sene aprilkvelden blir han oppringt av de fire. De sier at de kommer etter. Han ringer politiet igjen og rekker akkurat å komme hjem og forklare hva som er i ferd med å skje, da en mørk stasjonsvogn ruller inn på tunet. Fortsatt har han operasjonssentralen i Tønsberg i andre av telefonen. Klokka er blitt omtrent kvart på tolv. De på utsida går løs på døra, de kaster ting mot husveggen. Så singler det i kjøkkenruta.

– Det lå glass utover kjøkkengulvet og helt inn i stua innafor, sier han.

– Takk og lov så våknet ikke hun minste som lå og sov, sier hun.

De to sitter i sofaen i stua og forteller om det som skjedde rundt midnatt 6. april i år. Mormor har tatt med seg treåringen opp for å lese. Den vesle jenta er lykkelig uvitende, men mormor kan ikke glemme, forteller hun litt seinere.

Ruta brast fordi en der ute kastet et svært trestykke inn gjennom vinduet og traff 62-åringen i brystet. Sint hadde hun egentlig bestemt seg for å gå ut og jage inntrengerne av gårde. Hun hadde kledd på seg genser, fleecejakke og en tjukk jakke utenpå. Trestykket traff likevel så hardt at hun fikk både brist og brudd langs brystbeinet.

Så forsvant de på utsida. Seks – sju minutter seinere, omtrent en halvtime etter at det uønskede besøket på døra, kom politiet fra Kongsberg. I dag er det eneste sporet i huset etter det som hendte, en plante i vinduskarmen som fikk bladene kuttet opp da vindusglasset regnet inn. Men utryggheten har tatt bolig hos familien.

– Det føles helt jævlig, sier Tina Fjelddalen.

– Føler du deg fortsatt utrygg?

– Ja, konstant. Det tok et par måneder før jeg turte å leke utafor huset med dattera mi. Jeg hadde konstant med meg minst en hund. Det har påvirket oss i stor grad. Det er fortsatt ekstremt belastende å handle på butikken i Veggli. For dette er lokale folk, vi vet hvem to av de fire er. Vi har møtt på dem. Mye av utryggheten bunner i at vi ikke vet om det tas alvorlig av politiet. Vi hører jo ikke noe, sier hun.

Politiet som forsvant

Veldige fjell rammer inn dalføret i Numedal som ligger lengst sørvest av de store dalførene på Østlandet. Noen steder virker dalen å være bare noen få hundre meter brei. Andre steder vider den seg ut, og horisonten langt der framme er et konstant postkortmotiv. Furuskogen står mange steder tett inntil fylkesvei 40, og trærne følger de stupbratte fjellene hele veien opp og stikker hull i skylaget. Der opp kryper tåka nedover fjellsidene. Her nede duver den mektige Numedalslågen sakte forbi. Fra Hardangervidda via Dagali, nedover dalen forbi Rødberg, Veggli, Rollag og Flesberg, ned til Kongsberg, uten stans.

Samme vei har ressursene til politiet fulgt. For ikke så lenge siden var det åtte politistillinger i Numedal, fordelt på kommunene Flesberg, Rollag og Nore og Uvdal – den nordligste. Der oppe er kontoret fortsatt åpent, med tre stillinger. Til tider har bare vært én operativ betjent der, i perioder ingen.

Stasjonssjefen på Kongsberg har beklaget overfor lokalbefolkningen at lensmannskontoret til tider bare har vært «et skilt på døra».

Det overordnede målet med nærpolitireformen ble formulert som et løfte til innbyggerne i dette langstrakte og stedvis grisgrendte landet. Det er ikke rart at det skapte forventninger.

«Målet med reformen er et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger og sikre innbyggernes trygghet. Det skal utvikles et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor. Samtidig skal det utvikles robuste fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer», står det i stortingsproposisjonen om reformen fra 2015.

Selv om politikontor skulle legges ned, var det ingen som fortalte innbyggerne i Numedal at flesteparten av politifolka skulle forsvinne. At nærmeste politibil kanskje kunne være flere timer unna. Beredskapsområdet i Sørøst politidistrikt strekker seg fra Hvittingfoss til Dagali. Det er 16 mil.

Avstandene bare i Numedal er store. Fra stasjonen i Kongsberg, der de fleste utrykningene kommer fra, er det 55 minutter i bil opp til sentrum av Rollag. Legg til 45 minutter opp til Rødberg. En bil med blålys trenger ikke holde fartsgrensa hele veien, men fylkesvei 40 er som fylkesveier flest – det er ikke mange, lange rette strekninger.

Lensmannskontoret i Flesberg ble lagt ned i fjor. Det samme ble politikontoret i Rollag. Her skrudde lensmann Trygve Morken ned skiltet etter tolv år som lensmann i bygda, da regjeringens politireform i fjor sommer la ned 126 lensmannskontorer.

Folk i bygda snakker fortsatt om ham. Om politibilen som kjørte opp gjennom bygda hver morgen. Alle kjente ham, og han kjente de fleste. Han holdt et øye med dem det var lurt å holde et øye med. Han var lensmannen som kunne stoppe saker før det ble en sak for politiet.

Den gamle lensmannen

Etter 17 år som lensmann i Rollag, låste Trygve Morken døra til lensmannskontoret for siste gang og pensjonerte seg i juli i fjor. Stedlig politi som har nærkontakt med innbyggerne, er uvurderlig, mener han.

– Du arbeider mye bedre når du er godt kjent. I en så liten kommune har man etter hvert snakket med de aller fleste. Man kjenner bygdas puls, og har god oversikt. Den mister du når du blir sentralisert, sier han.

Morken kjørte hver morgen oppover dalen. Hadde det vært et innbrudd, stoppet han innom. Drev noen med råkjøring, stanset han det. Hver dag var han i kontakt med innbyggerne.

– Noe vi var redde for da reformen kom, vi som var opptatt av at lensmannskontorene skulle legges ned, var at det forebyggende arbeidet skulle bli skadelidende. At man ikke lenger får ruslet rundt i bygda, snakket med ungdommen og snakket med folk her og der. Og at de kjenner deg. Det er lettere å gå til et menneske du kjenner for å prate om vanskelige ting, sier han.

Hva utrygghet gjør

Alle bygder har et sted der folk møtes og lar praten gå. «Sutrebenken» er det lite flatterende kallenavnet på de overbygde benkeradene vegg i vegg med bensinstasjonen i Veggli, tvers over veien for vertshuset.

Her sitter Liv Tone Haugen, Vigdis Øyberg og Einar Kristian Kongsvik. De kjenner sakene det er skrevet om i lokalavisa Laagendalsposten, og noen saker det ikke er skrevet om. Med politiet langt unna føles det mer utrygt nå, bekrefter Øyberg. Det setter sitt preg på hva man tenker og hva man gjør dersom noe skulle skje.

– Den saken med drosjesjåføren, da begynte jo folk her oppe og leite etter de folka sjøl, fordi politiet ikke tok seg tid til det, sier Kongsvik.

Han fortsetter, og får bekreftende nikk fra de to andre da han sier:

– Jeg hadde ringt naboen eller noen i bygda dersom det hadde skjedd noe hos meg. Da veit jeg hvert fall at det kommer noen.

Vill vest

Rollag kommune har blitt Senterpartiland. Den siste perioden har Dag Lislien styrt. Han bekymrer seg for langtidsvirkningene av politireformen.

– Vill Vest-tilstander vil komme over tid. Det er ikke slik at det skjer i morgen, men det er ting som vil eskalerer etter hvert som samfunnet venner seg til at det ikke skjer noe. Vi frykter effekten av dette over tid. Vi hadde en lensmann som var veldig på. Det var lav terskel for å ta kontakt med ham. Plutselig er det ingen der lenger. Vi ser en politibil som fyker forbi av og til.

Regjeringen har varslet justeringer av omorganiseringen som en gang ble døpt «nærpolitireformen». Lislien er skeptisk til om reformen er mulig å reparere.

– Jeg har ikke så stor tro på det. Nå er det allerede gjort feil. Og jeg så Siv Jensen stå på tv og si at det var mer politi i gatene. Det er mulig hun har rett, men det er ikke våre gater. Ressursene som er gått til byene, er tatt fra distriktene.

Lislien skjønner ikke hvordan man skal kunne få tilbake politi med den samme nærheten og lokalkunnskapen med den nye organiseringen av politiet.

– Den nærheten du beskriver – mener du at den er ødelagt for alltid?

– Ja, jeg tenker det. Det handler ikke bare om tilstedeværelse. Det handler også om makt og myndighet. Lensmannsembetet er lagt ned. Før lå det også sivile oppgaver til lensmannen: forliksråd, namsmannstjenester, innlevering av bilskilter – oppgaver der man møtte publikum. Alle disse tjenestene er plukket vekk. Det er en villet og planlagt nedbygging over tid. Og så kom reformen som kroken på døra.

Det motsatte av løftene

I en oransjebeiset, grovplanket bygning i sentrum av Veggli sitter morgendagens Senterparti-ordfører i Rollag. I den ene enden av bygget ligger kontoret der lensmann Morken en gang satt. På utsida synes et blekt merke der lensmannsskiltet hang.

En framgang på mer enn 17 prosentpoeng ga 61,9 prosent oppslutning i kommunevalget og gjorde 26-årige Viel Jaren Heitmann til Buskeruds yngste ordfører.

– Jeg vil tro at politireformen er en betydelig del av årsaken, sier hun.

– Det er den resignasjonen og følelsen av ikke å nå fram som er noe av det største problemet. En føler seg glemt oppover her, er noe av det som går igjen, legger hun til.

Den nyslåtte ordføreren bekymres av det hun hører på bygda. At når man kontakter politiet, får man til svar at de ikke kan prioritere å bruke så mye tid i bil som det tar å komme oppover. At politiet, i stedet for å dra hjem på døra til folk som kanskje hadde hatt godt av et slikt besøk, heller ringer.

– Jeg synes det er skummelt. Det er stor forskjell på om du får en telefon fra politiet eller om de kommer for å snakke med deg. Folks oppfatning da blir at det skal være ordentlig alvorlig før politiet først kommer. Det er ikke nødvendigvis slik at det blir sånn, men det kan bli sånn.

Hun kommer tilbake til løftene fra politireformen – om hvordan tryggheten til innbyggerne skulle sikres.

– Operativt, synlig og tilgjengelig. Det er vel kanskje det folk opplever at politiet nå ikke er, sier Heitmann oppgitt, og fortsetter:

– Opplevelsen er jo at man har for lite politipatruljer på Kongsberg også. Folk som brukes i etterforskning får ikke nødvendigvis lov til å kjøre utrykning eller patrulje, som gjør at politiet som helhet oppleves mindre operativt.

– Basert på ditt eget inntrykk og det folk sier til deg som lokalpolitiker: Føles og oppleves det mer utrygt her i bygda enn før?

– Det er vanskelig å si, men ja. Opplevelsen er at det skal mer til før politiet rykker ut. Folk flest kjenner det ikke i hverdagen. Men dess flere situasjoner vi har der politiet ikke kommer, dess mer vil den utryggheten spre seg.

De fremmede i huset

20 minutter nord for Rødberg ligger et gråmalt hus rett ved fylkesveien, men likevel for seg selv. Fra forsida av huset strekker utsikten seg over dalføret, lågen og fjellene. Men baksida der inngangsdøra er, ligger i skyggen. Gårdsbruket som tomta er skilt ut fra, ligger oppe på en bakketopp i bakkant, skjult bak tett skog. Ingen der oppe kunne se hva som foregikk i huset nedenfor den kvelden i juni.

– Jeg skjønte med en gang at noe av galt da vi kjørte opp bak huset og jeg så at det sto en gardintrapp opp mot vinduet ved siden av inngangsdøra, sier Sigrid Nørstebø.

74-åringen sitter i en stol i stua og forteller. Om spisestuevinduet som var knust med en av de store kantsteinene fra blomsterbedet under. Om glasset som lå knust over spisebordet, utover gulvet og inn på kjøkkenet. Steinen ble kastet med slik kraft at den traff veggen på motsatt side av rommet. Hakket i det mørke trepanelet synes godt. Det samme gjør merket i parketten der steinen ble liggende.

På stueveggen til venstre for henne henger en stor bilde­samling av barn og barnebarn. Siden 1969 har hun bodd her. Små barneføtter har tasset rundt i dette huset, så ble de større, store, og så kom det nye barneføtter.

Den junikvelden var det noen andre, helt fremmede, som gikk rundt her. Med unntak av ett rom, var hele huset endevendt. Skap og skuffer var åpnet og innholdet rotet ut. Sengetøy og madrasser dratt utover. Til og med ovnsdøra var revet opp.

– Det føles helt jævlig, for å si det rett ut. Det er en uggen følelse, sier Nørstebø.

«Veldig langt å kjøre»

Men hvorfor brøt de seg inn akkurat i dette huset? Hva ville de? PC-en lå igjen på bordet. To tv-er sto akkurat der de hadde stått, det samme med DAB-radioen på benken. Bare en lommebok med gamle mynter var borte.

– Når det ikke er tatt noe av verdi, er det veldig langt å kjøre, var svaret jeg fikk fra politiet da jeg ringte, sier Nørstebø.

Irritasjonen får stemmen til å vibrere.

Fra Sørøst politidistrikts operasjonssentral i Tønsberg, og seinere fra politistasjonen på Kongsberg, opplevde hun ikke mye hjelp den mandagskvelden. Men hun fikk beskjed om å la steinen ligge til politiet kunne undersøke den for fingeravtrykk. Der ble den liggende til torsdag. Forhindret av sykdom og mangel på folk, var det første da det ene politikontoret i Numedal hadde mulighet til å sende noen. Fingeravtrykk på steinen var det neppe, mente de.

– Jeg ville selvfølgelig følt meg tryggere om det var mer politi her. Om lensmannskontoret på Rødberg hadde vært åpent som før, hadde det vært tryggere, sier Nørstebø.

– Innbruddet har skjedd, men jeg skulle gjerne visst hvem det var – om det er kjentfolk eller reisende fant. Jeg vil bli kvitt den følelsen. I ettertid har jeg ikke hørt et kvekk fra politiet. Jeg er ganske hardhudet, og ikke lett å skremme. Men jeg føler meg maktesløs, legger hun til.

Da politiet kom hjem

Da Ingrid Helene Tufto (24) fikk fast jobb ved politikontoret på Rødberg før sommeren, kom hun tilbake til sin egen hjembygd. At hun er kjent og at innbyggerne kjenner henne, ser hun som en fordel. Hun vil være så mye som mulig til stede i lokalsamfunnet. Det er et ønske som vanskelig lar seg oppfylle med bemanningen og ressursene som er igjen i Nore og Uvdal. Lensmannskontoret er åpent for publikum én dag i uka, mellom ni og to.

Tufto er opptatt av at oppmøtested hver morgen skal være på Rødberg, selv om de egentlig hører til under Kongsberg. Folk vet at dersom bilen står på utsida og kontordøra er ulåst, så kan de komme innom selv om det ikke er torsdag. Slik må det være, mener hun. Tufto prøver så godt hun kan å gi hjembygda det politiet hun mener innbyggerne trenger.

Betjentene som er stasjonert på det gamle lensmannskontoret i Rødberg i Nore og Uvdal, skal dekke hele dalen – helt ned til Kongsberg. Det er opprinnelige tre stillinger ved kontoret, men fordi det både har vært lange og korte sykemeldinger, som er vanlig i arbeidslivet, har det tidvis ikke vært politi til stede i det hele tatt. En gang var det fem politibetjenter som jobbet her. For tida er det to.

De forsøker å være rundt og drive forebyggende arbeidet, men opplever at de uansett ikke strekker til. Over tid er ikke det bra, mener Tufto.

– Vi får fulgt opp en del ting med de ressursene og den bemanningen vi har. Så blir det dessverre bare sånn det blir. Når det er langt mellom politistasjonene og vi ikke jobber 24 timer i døgnet, så er det mye som ikke blir oppdaget og da kunne vært forebygget. Vi har ikke kapasitet til alt, og det er synd. Vi prøver veldig. Og den ressursmangelen i etaten må vi jobbe med for å finne muligheter.

– Du er nyutdannet og har fått jobb i din egen hjembygd. Samtidig er du kjent med konsekvensene av politireformen og situasjon her. Hva tenker du om å stå i en sånn jobb over tid?

– Det blir krevende, det er åpenbart. Men man må som alle andre skille mellom privat og jobb. Samtidig vil ikke en sånn arbeidssituasjon være helsebringende over tid. Så jeg får bare håpe at vi over tid blir flere, og at vi klarer å jobbe på en måte som gir en bedre følelse, sier Tufto.

– Det er mange politifolk som går og har det vanskelig på jobb fordi reformen ikke er så vellykket som håpet. Det er ingen hemmelighet. Vi håper det skjer noe – vi håper vi blir rustet opp, ikke ned.

Sparkesykkelen

– Det er synd at politiet som er igjen her oppe ikke får lov til å være det lokalpolitiet vi trenger, sier Vegar Torpengen.

Utafor huset løper treåringen bekymringsfritt rundt. Hun har ikke etterlyst sparkesykkelen sin. Det er foreldrene glade for. Forklaringen måtte vært en løgn, for sannheten er at den ble smadret mot husveggen den lørdagskvelden i april.

– Det er ikke noe politi igjen. Det er følelsen jeg sitter med. Det er så høy henleggelsesrate i Sørøst at vi ikke forventer at det skjer noe. Det er ingen tillit igjen. Og det er så vi synes synd på dem som er igjen på Rødberg. Den følelsen vi sitter igjen med de få gangene vi har fått tak i dem, er at de har vært oppriktig interessert i å hjelpe. Men de har ikke mulighet, for de har omtrent ikke stillinger her. Det er dødfødt, hele opplegget, sier Tina Fjelddalen.

– Før de begynte med reformene opp i her, snakket vi med han ene som var i Flesberg. Han sa det selv: Den gode kontakten politiet har med innbyggerne i området, kommer til å forsvinne. Enkle nabokrangler kan på sikt bli en drapssak fordi politiet ikke har ressursene eller lokalkunnskapen.

bjornk@klassekampen.no

Mandag 14. oktober 2019
Frp kaller det en seier at det ikke deles ut statsstipender neste år. Nå åpner regjeringen for å avvikle ordningen.
Mandag 14. oktober 2019
SAMTALER: Etter nesten to uker med protester gikk urfolksbevegelsen Conaie lørdag med på å møte president Moreno. Like etter ble det innført portforbud i hovedstaden Quito.
Mandag 14. oktober 2019
FRONTER: Forbundsledelsen håper i det lengste på et kompromiss, men mye tyder på at det blir kamp­avstemning for eller mot EØS i Fellesforbundet.
Mandag 14. oktober 2019
• På norsk kan «messe» bety både gudstjeneste og handelstilstelning. Regjeringen har aldri etterlatt et fnugg av tvil om hvordan den betrakter bokmessa i Frankfurt: ikke som et sted for tilbedelse av litteraturen, men som en svært så...
Lørdag 12. oktober 2019
I år er «Exit» og andre NRK-serier blitt omtalt 243 ganger på kanalens egne nyhetsflater. Ekspert på presseetikk Svein Brurås mener det svekker NRKs troverdighet.
Lørdag 12. oktober 2019
SOLIDARITET: Tyrkiske styrker rykker lenger inn i Syria. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg sier han forventer at medlemslandene i alliansen fortsetter å støtte Tyrkia militært.
Lørdag 12. oktober 2019
• Debatten om Haddy Njies bok «Dagbok. 13. desember–13. februar» har på ny fått pressekorpset til å etterlyse en Vær varsom-plakat for sakprosa. Kommentator Jens Kihl i Bergens Tidende, NTBs nyhetssjef Sarah Sørheim og...
Lørdag 12. oktober 2019
SMUTTHULL: ­Norge vil forplikte seg til å kutte 40 prosent av utslippene innen 2030 gjennom en avtale med EU. Men avtalen åpner for at man slipper å ta kuttene i Norge.
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Fredag 11. oktober 2019
Årets nobelpris i litteratur gikk til den omstridte øster­rikeren Peter Handke. Uttrykk for elendig dømmekraft, mener statsviter Bernt Hagtvet.