Mandag 2. september 2019
NOE HELT FOR SEG SELV: Og med Oslos råeste latter. FOTO: ANNIKEN C. MOHR
En siste hilsen: Fra Hege Rimestad og Hilma Nikolaisen, som begge spilte sammen med Anne Grete Preus.
En by – med hundrevis av gater
Undersak

Hege Rimestads hilsen:

Det er ufattelig at Anne Grete er borte – så altfor tidlig. Vi har nesten bare møttes tilfeldig etter tida i Veslefrikk. Men jeg har vennet meg til henne som en sterk faktor i musikklivet her i landet, med en evig ung kreativitet. Det må ha vært tidlig i 77 jeg så henne første gang. Vi var ute etter vokalist til bandet som snart skulle få navnet Veslefrikk, og ryktet fortalte om en ung musikant fra Lillestrøm-kanten som vi burde høre. Sjansen bød seg da Anne Grete spilte på et møte i Chateau Neuf, som var den selvsagte arenaen for sånt dengang.

Jeg kan fortsatt se henne for meg aleine på scenen i rutete skjorte med kassegitaren. Foran en stappfull sal framførte hun sin egen låt om Vietnamkrigen, nærmest et epos med sang og deklamasjon til overbevisende gitarspill. Med AG på laget kastet vi oss ut i intense øvinger på Tåsen skole, og hadde bra med konsertspilling i ryggen da plateselskapet Mai tok initiativ til den første plata. Vi var mange sterke viljer i bandet, og det manglet ikke på musikalske innspill som vi fightet for. Jeg vil påstå at ulikhetene våre var en bra motor. Anne Grete hadde for eksempel et stort hjerte for James Taylor, samtidig som vi alle ble dratt mot new wave og ska-musikken som rullet inn.

Stemmeprakten til Anne Grete er et kapittel i seg selv, spesielt ettersom monitor var et ukjent fenomen her i landet på 70-tallet. For den vanlige leser: Det er altså høyttalerne som peker mot scenen slik at musikerne kan høre seg sjøl.

Heldigvis var Anne Gretes volum uslåelig, og trengte gjennom ikke bare veggen av trommer, bass, fele, gitarer og orgel, men også gjennom veggen i studio. Jeg kan huske det litt overraskede uttrykket til teknikeren i Talent Studio, da vokalen til Anne Grete bar tvers igjennom den lydtette veggen inn i kontrollrommet.

Et par ganger stilte vi oss også opp og spilte på gata, uten lydanlegg, selvsagt. Hva grunnen var til at et rockeband stilte seg opp på Egertorget kan jeg ikke huske, men antakelig var vi spillesugne. Det kan ikke ha vært så værst, for ut av intet (eller hva?) kom Urban Lasson fra svensk tv forbi. Han var ute etter et norsk band til en tv-overført konsert på Johanneshov isstadion i Stockholm, sammen med Gasolin, Ulf Lundell og finske Hurricanes. Vi fikk jobben. (For nerdene: Omslagsfotoet på Veslefrikks debutalbum er fra denne konserten.)

Konserten i 78 ble ikke sendt her i landet, men spesielt danskene ble ivrige etter å booke oss på mange turneer. Nyveiv-bølgen hadde tydeligvis ikke nådd Danmark, så vi kom nok med et nytt energinivå. En avis omtalte Anne Grete som «den langlemmede og hårede Anne Grete Preus». Hun svarte antakelig godt til danskenes romantiske fantasier om fjellfolket i nord.

Når jeg ser igjennom de tre Veslefrikk-platene jeg deltok på, synes det at vi hele tida var flere om å lage låtmaterialet. Men jeg husker godt Anne Gretes ambisjon om å etablere seg som låtskriver i større skala – noe vi alle vet at hun oppfylte i fullt monn. Da hun og Per (Vestaby, red.anm.) seinere etablerte Can Can, sto jeg blant publikum i Soria Moria-huset, ikke lite imponert.

Det er særlig jobben Anne Grete har gjort på tekstsiden som jeg mener er uvurderlig. Det fantes rett og slett ikke et språk for norske rocketekster den gangen vi startet. Gode sangtekster finnes selvfølgelig langt tilbake, både innen revy og viser, men rock/pop-formatet krever noe annet. Det er en klang og rytmikk, selve den sangbare lyden i ordene som må bestemme retningen, like mye som innholdet.

Her har Anne Grete brøytet en vei for det norske sangspråket. Og jeg kan aldri høre «Når himmelen faller ned» uten å få klump i halsen.

musikk@klassekampen.no

Hege Rimestad er fiolinist og komponist (født 1954), som har gitt ut flere plater innen verdensmusikk for både voksne og barn, i tillegg til å skrive musikk for film, teater og dans. Hun har blant annet spilt med Mari Boine og Geirr Lystrup og var medlem av Amtmandens Døtre. Mellom 1977 og 1981 spilte hun sammen med Anne Grete Preus i Veslefrikk.

En som brøytet vei for det norske sangspråket, og en venn som både var forfriskende barnslig, frekk, flamboyant, snobbete og morsom. Dette er noen av beskrivelsene når to medmusikere minnes Anne Grete Preus.

Hilma Nikolaisen om AG:

Anne Grete Preus kom inn som en ekstravagant stormvind og viste meg hvor stor verden kan være – når man tar for seg av den, og tar hele dens innhold på alvor. Mitt møte med henne ommøblerte min verden. Det er sårt og absurd å skulle skrive om henne i retrospekt.

I 2011 ble jeg kontaktet av Hallgrim Bratberg, kapellmester i Anne Gretes band. Det var behov for ny bassist, og jeg var foreslått. Jeg var, eller er, ingen session-musiker. Ikke kan jeg lese noter på noen fornuftig måte, og jeg er ingen effektiv musikalsk kameleon. Jeg fant henvendelsen smigrende, men min fordomsfulle skepsis sa at jeg ikke var rett person for jobben. Dette var da første runde av «Hver gang vi møtes» var på trappene, og min søster, Elvira, skulle delta. Hun måtte i forkant velge ut låter å tolke, og jeg ble gjennom hennes lytteseanser presentert for Anne Grete Preus’ katalog. For både Elvira og meg var Preus’ musikk nærmest fremmed, basert på fattig allmennkunnskap fra grunnskolen. Dette første voksne møtet med Anne Gretes musikk ble en forbausende oppdagelse. At denne lave solen og høye himmelen hadde gått meg hus forbi siden 1989 var nærmest uforståelig.

Tilbake fra HGVM-camp insisterte Elvira på at denne Anne Grete og jeg måtte møte hverandre. En stormfull lørdagskveld ble jeg med de to ut, som tredje hjul på en slags reunion – Bertine Zetlitz på Rockefeller. Min søster hadde rett i at det var mer enn våre 188 cm vi hadde til felles. Vi snakket samme språk og fant den sjeldne tonen. I dette første møtet fikk jeg et innblikk i AGs måte å tenke musikk på. Hvordan hun så fascinerende uforbeholdent var i musikken, livet, kunsten og verden, resonnerte sterkt i meg. På dette tidspunktet hadde jeg i noen år ligget lavt med egen musikk, til fordel for andre mer eller mindre snusfornuftige livsoppgaver. Bandet jeg hadde vært aktiv i, Serena-Maneesh, lå brakk. AG skisserte for meg en musikalsk mulighet som fristet. Jeg bestemte meg umiddelbart for å bli med. Kanskje ville jeg mest av alt forsikre meg om å få møte henne igjen. Noe liknende menneske hadde jeg aldri møtt.

Livet etter denne kvelden ble aldri helt det samme. Jeg ble bedre kjent med AG, og jeg ble bedre kjent med meg selv. Musikken og tiden vi delte var livsbejaende innholdsrik. Møtet har satt musikalske og menneskelige spor som ikke stopper her. Den kompromissløse tilliten og de ambisiøse forventningene AG hadde til seg selv, hadde hun også til mennesker rundt seg. Det var givende og krevende. Den verdifulle tiden skulle vernes om og brukes riktig. Hun var allergisk mot distraksjoner som kom i veien for arbeidet. Musikken måtte få rom til å leve. Ingenting skulle presses på plass. Med dette som utgangspunkt var det rom til å føle seg frem, se hva som skjer, prøve og feile. Hos AG var alternative perspektiver alltid velkomne. Selve sparringen og samtalen rundt en idé eller en utfordring hadde alltid en sentral egenverdi.

AG ga seg ut på visse krevende prosjekter eller konserter som tidvis virket drevet av et overmot, sett utenfra. Sykdommen var en distraksjon som ikke fikk ta større plass enn den måtte. Høsten vet at tiden fins. Hun visste det, og hun visste hva hun holdt på med. Hun tviholdt innstendig på sitt fokus og lot seg sjelden distrahere.

Det er med grenseløs takknemlighet jeg ser tilbake på det jeg fikk sammen med Anne Grete og de fine menneskene hun samlet rundt seg. Denne eventyrlige mengden erfaringer, minner, livslekser og krimskrams kunne jeg ikke vært foruten. På den andre siden er det uunngåelig å ikke tenke på hva vi ikke rakk. Skrive den låta sammen, flanere ned til Y-blokka en siste gang, vise henne mitt forsøk på å covre Dylan. You’re gonna make me lonesome when you go.

Det blir nok skrevet mye om Anne Grete Preus og hennes betydning. Kanskje går det nærmest inflasjon i endeløse superlativer og kløktige ordspill om dette kloke, modige, solide, fantastiske mennesket. For meg er det kanskje aller sterkest å minnes Oslos råeste latter. Hvor forfriskende barnslig, frekk, flamboyant, snobbete, fandenivoldsk morsom – og sårbar – hun var. Alt dette elsket vi henne for. Gjennom hele sin væren demonstrerte hun at man ikke trenger å unnskylde seg for å være og gjøre det man er. Slik tillot hun seg å ta plass med det hun hadde å melde. Hun tillot seg å si nei – for ikke å bli gissel for andres krimskrams. AG vernet om arbeidet, livet sitt, med en enorm respekt for hvor dyrebart det er. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være en slags del av det.

Anne Grete Preus er ikke borte. Hun er en by – Oslo – med hundrevis av gater. Og fryden, den ligger fremdeles der og venter på oss rundt neste sving.

musikk@klassekampen.no

Hilma Nikolaisen er musiker og låtskriver (født 1982), som i et par tiår har vært aktiv i en rekke rockeband. I fjor ga hun ut sitt andre soloalbum «Mjusic», og fra 2012 spilte hun bass og gitar i bandet til Anne Grete Preus.

Artikkelen er oppdatert: 23. september 2019 kl. 12.20
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Tro i brøstet, kor i ryggen og fortsatt tett i panna. Kanye West presterer helt opp mot gamle musikalske bragder på sitt første rene kristenalbum. Men hvor ble det av desperasjonen?
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 28. oktober 2019
Oslo World-aktuelle Nihiloxica produserer industriell tradisjonsmusikk med bakgrunn sørvest for Nilen i Uganda.
Mandag 28. oktober 2019
AlbumNeil Young & Crazy Horse«Colorado»Reprise Records/Warner MusicHHHHJIYou might say I’m an old white guy
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 21. oktober 2019
William Basinski laget det ­definitive musikk­verket om 11. september. Nå besøker han ­Bergen med en plate bygd på lyden av to svarte hull som knuller.
Mandag 21. oktober 2019
Væpna med høgt hår og eyeliner jaktar Michael Monroe stadig på den perfekte plata.
Mandag 14. oktober 2019
DobbeltalbumNick Cave and The Bad Seeds«Ghosteen»Ghosteen/Bad Seed Ltd.HHHHHHDet er interessant å...