Lørdag 31. august 2019
UTFORDRING: Det er ikke lett å holde fast ved ideen om idyll i en omveltende tid. Her fra midtsommerfeiring på Vaxholm i 2015. FOTO: BENGT NYMAN, WIKIMEDIA
Ingen söta bror
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.

ANMELDELSE

Som svensk er det vanskelig å forstå hva slags land det er man lever i. Det er som om det finnes minst to Sverige. Et som venter utenfor døra i Stockholms-forstaden min, ordnet, velstående, trygt og forutsigbart inntil det kjedelige. Og så et som regjeringen i Ungarn advarer innbyggerne sine mot; som USAs president hisser seg opp over; som danske politikere vil stenge grensa til før borgerkrigen bryter ut; et land hvor, som det heter i Norge, svenske tilstander råder.

Og om det er vanskelig for meg å forstå hvordan de to fortellingene kan eksistere samtidig, så er det rimelig nok enda vanskeligere fra andre siden av Kjølen.

Forfatteren og kultur­journalisten Bjarne Riiser Gundersen gjør i sin «Svenske tilstander» et ærlig forsøk på å forklare dagens Sverige. Riiser Gundersen kom for noen år siden med den oppmerksomhetsvekkende «Da postmodernismen kom til Norge» og har tidligere tilbrakt et år på et svensk universitet. I sin nye bok reiser han til ulike deler av nabolandets sørlige halvdel, i et forsøk på å forstå hva som har skjedd med et samfunn som er så likt det norske, og likevel så annerledes.

Eller, med den innvand­ringsbesettelsen som preger Sveriges naboland, forsøker han å forklare hvordan samfunnet har forandret seg av det rekordhøye antallet flyktninger som kom i 2015.

Fakta

SAKPROSA

Bjarne Riiser Gundersen

Svenske tilstander

En reise til et fremmed land

Vigmostad & Bjørke 2019, 279 sider

Gundersen starter sin svenske reise i Malmö, der bydelen Rosengård har blitt gjort til et symbol av dem som anser svensk innvandringspolitikk som mislykket: «en by hvor kriminelle gjenger rekrutterer medarbeidere stadig lenger ned i barne­kullene, og en håndgranat koster mindre enn en falafel.»

Jeg leser med tiltakende irritasjon. Gundersen skriver bra, det er ikke det, han stiller dessuten spørsmål ved både sine egne beveggrunner og den forutsigbare dramaturgien for denne typen fortellinger om det som er annerledes, fremmed. Men flertallet av intervjuobjektene hans befinner seg svært langt ut på høyrekanten og i hovedsak får deres verdensbilde stå uimotsagt. Videre refererer han til debattfora på nettet som om de skulle representere en virkelig opinion. (For eksempel viste en kart­legging av det svenske netthatet i fjor at et titall personer ligger bak 20–30 prosent av alle hatefulle kommentarer og innlegg.) De få intervjuobjektene som ikke deler kritikernes problemstilling, framstår som lett naive ved siden av de førstnevntes kynisme.

Boka arbeider seg fram mot sitt annonserte klimaks: Riksdagsvalget i september 2018. Mange forutså at Sverigedemokraterna skulle bli det nest største eller kanskje største partiet, og at nazister skulle bli stemt inn i enkelte kommunestyrer. Men den høyreekstreme seiers­paraden uteble.

Da Sverige og Tyskland forsøkte å ta sitt ansvar for mennesker på flukt i 2015, var det en samfunnsmobilisering å være stolt over. Landene hedret de idealene de har bekjent seg til. Institusjonene tålte også belastningen. For en gjennomsnittlig svensk borger fortsatte alt mer eller mindre som vanlig.

Sverigedemokraterna ble for all del større i valget, men forble tredje størst. Etter langdryge forhandlinger kunne regjeringskoalisjonen mellom Socialdemokraterna og Miljöpartiet til og med bli sittende; det vil si de samme politikerne som håndterte flyktningkrisa i 2015. Og stående på Sverigedemokraternas visnende valgvake vender Gundersen det kritiske blikket mot seg selv:

Det var en merkelig følelse av å ha blitt lurt, og at den ansvarlige var meg selv – sammen med mitt laug av offentlige pratmakere. Jeg så tilbake på researchen jeg hadde gjort, kapitteloversikten med temaer og problemstillinger som på mange punkter kunne vært diktert av Sverigedemokraternas PR-avdeling. Jeg tenkte på høyreekstremistene jeg hadde møtt, en bevegelse som med sin dramatikk og sensasjon passet nesten altfor godt til journalistikkens nyhetskriterier.

Og det er også med den vendingen at boka blir virkelig leseverdig. For bildet av Sverige, som ethvert samfunn, er komplekst og motsetningsfullt. Det er sant at den dødelige volden økte med 63 prosent mellom 2012 og 2018, at unge, kriminelle menn nå skyter hverandre på åpen gate. Men det er også sant at færre ble drept i 2018 enn i 2007. Og at Finland har flere mord per capita enn Sverige, uten at man av den grunn snakker om den finske tilstanden.

Han reiser tilbake til Sverige, med et nytt blikk. I stedet for å være fiksert på innvandring, dette polariserende og sjeldent vanskelige debattemaet (skal vi ta utgangspunkt i økonomi / moral / medmenneskelighet / kulturskiller / velferds­samfunnets prinsipper / nasjonalstaten / 1800-tallets svenske masseutvandring / et 5-, 10- eller 20-årsperspektiv?) interesserer han seg for den svenske valgfriheten, som steg for steg er blitt til et av samfunnets grunnprinsipper. Individets rett til selvbestemmelse trumfer nesten ethvert annet hensyn. Blant annet gransker han det svenske skolesystemet, som med sine mange private aktører og antatte valgfrihet kanskje er det som forårsaker den virkelige og langsiktige skaden, ettersom det har vist seg med kraft å forsterke segregeringen.

Men forfatterens vending får meg også til å ransake meg selv. Min innledende irritasjon bunner selvsagt delvis i at det aldri er særlig trivelig å bli kritisk gransket av naboen, men enda mer i at intervjuobjekter jeg selv anser for å være intellektuelle sjarlataner, får så mye rom. Men om man som Gundersen skal tegne hele bildet, må man forsøke å nærme seg motivet med åpent sinn, noe jeg innser at jeg ikke ville ha greid.

Riiser Gundersens bok blir derfor åndelig beslektet med det dilemmaet den forsøker å forstå. Den svenske tilstanden er som tittelen fastslår ikke én, men mange, samtidige og motsetningsfulle.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 16. november 2019
Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt...
Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.