Mandag 26. august 2019
HEMMELIG AVTALE: Nasjonalmuseet og direktør Karin Hindsbo valgte å vente i to år med å informere offentligheten om Fredriksen-avtalen. – Dette var det riktig tidspunkt, sier Hindsbo. 8FOTO: OLE BERG-RUSTEN, NTB SCANPIX
Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt mener det er uheldig at Nasjonalmuseets Fredriksen-avtale var hemmelig:
Skjulte kortene i to år
Nasjonalmuseet ventet i to år med å ­offentliggjøre kunstavtalen med Fredriksen-søstrene. – Svært uheldig, mener jussprofessor Jan Fridthjof Bernt.

Kunst

«Unik samarbeidsavtale klar for Nasjonalmuseet», lød tittelen på pressemeldingen fra museumsdirektør Karin Hindsbo 19. juni i år. Det var da klart at Nasjonalmuseet hadde inngått en avtale med shippingmagnaten John Fredriksen og hans to døtre Kathrine og Cecilie.

Men som Klassekampen skrev lørdag, hadde arbeidet med å få i stand samarbeidet vart siden januar 2016 – altså tre og et halvt år før pressemeldingen kom og offentligheten ble informert. Det var da også gått nøyaktig to år siden den første samarbeidsavtalen ble underskrevet 19. juni 2017.

Hvorfor ble avtalen hemmeligholdt? Og burde Nasjonalmuseet informert offentligheten på et tidligere tidspunkt? Ja, mener Jan Fridthjof Bernt, professor emeritus i offentlig rett ved Universitet i Bergen.

Fakta

Fredriksen-avtalen:

• 19. juni ble det kjent at Nasjonalmuseet har inngått en samarbeidsavtale med Fredriksen-familien med en varighet på ti år.

• Avtalen innebærer etablering av en «unik samling moderne kunst» samt et forskningsprogram knyttet opp til samlingen.

• Fredriksen-familien beholder eierskapet til kunstverkene. De skal også være representert med inntil fire personer i arbeidsutvalget som skal bestemme innkjøp.

Uheldig med skjulte kort

Ifølge Bernt er avtalen Nasjonalmuseet har undertegnet med Fredriksen-familien 19. juni 2017, å regne som en selvstendig og sluttført avtale. Tilleggsavtalen, et såkalt «addendum», som ble undertegnet 4. juni 2019, drøye to uker før pressemeldingen, er juridisk å regne som en ny avtale.

Han mener det derfor bør kunne stilles spørsmål ved om den første avtalen fra 2017 burde vært gjort kjent for offentligheten allerede for to år ­siden.

– Vi er inne på et område som handler om god forvaltningsskikk og en ryddig måte å opptre på overfor offentligheten i saker om virksomheten ved en offentlig kulturinstitusjon. Her må vi få en god forklaring på hvorfor denne vidtgående avtalen, som omhandler forvaltningen av vår felles eiendom, ble holdt hemmelig i flere år.

Bernt påpeker at Nasjonalmuseet er underlagt offentlighetsloven gjennom paragraf 2 i offentlighetsforskriften. Det betyr at avtalen og dokumenter knyttet til inngåelse av denne, er underlagt offentlighetsloven.

– All kommunikasjon som går inn og ut av Nasjonal­museets fire vegger, skal ­føres på en offentlig journal etter reglene i arkivlovforskriften, slik at det er mulig for alle interesserte i kreve innsyn i dokumentene i ­saken etter reglene i offentlighetsloven.

Kulturdepartementet ble underrettet om arbeidet med avtalen allerede i 2016. Nasjonalmuseet opplyser også til Klassekampen at Hindsbo fortalte om avtalen til daværende politisk ledelse i Kulturdepartementet 20. juni 2017 i etterkant av at den var signert.

Bernt mener det også ville vært naturlig at departementet hadde delt informasjon om avtalen til offentligheten i form av en pressemelding eller på annen måte.

– Det er svært uheldig hvis Nasjonalmuseet og Kulturdepartementet har valgt å skjule kortene om en slik avtale for allmennheten. De har dermed avskåret muligheten for en offentlig debatt om et viktig, men potensielt kontroversielt avtaleforhold av betydelig kunstpolitisk interesse til alt er avklart og det er for seint å komme med innspill.

Mener mediene sviktet

Bernt får støtte fra kunstsosiolog Dag Solhjell. Han mener det er forståelig at kontakten mellom Fredriksen-familien og Nasjonalmuseet ble holdt hemmelig mens forhandlingene pågikk.

– Det forundrer meg imidlertid at selve avtalen ikke ble offentliggjort da den ble inngått i 2017. Da var den tross alt institusjonelt forankret, sier Solhjell.

Han forteller videre at en slik omfattende samarbeidsavtale normalt ville vært en fjær i hatten for et kunstmuseum.

– En avtale i denne størrelsesorden er jo noe en statlig institusjon virkelig kan skryte av. Så kan man jo bare spørre seg hva årsakene er til at den ikke er blitt offentliggjort tidligere. Er det for eksempel slik at avtalen har blitt kritisert av de ansatte ved Nasjonalmuseet? spør Solhjell.

Han synes det er beklagelig at avtalen har blitt holdt unna offentligheten i flere år.

– Jeg synes det er viktig at slike avtaler blir gjenstand for offentlig diskusjon, sier han.

Solhjell mener også norske medier har sviktet sin opp­gave som vaktbikkje i denne saken.

– Med tanke på hvor lenge Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien har vært i dialog, er det ganske utrolig at innholdet i denne avtalen ikke har lekket ut før partene selv valgte å offentliggjøre den. Her har ikke pressens vanlige årvåkenhet fungert spesielt godt, sier Solhjell.

Det riktige tidspunkt

For museumsdirektør Karin Hindsbo var det om å gjøre å finne det riktige tidspunktet for å offentliggjøre avtalen.

Hun mener samarbeidet ikke var kommet langt nok i 2017 til at det var naturlig å fortelle pressen om saken.

«I slike prosesser må alle detaljer være på plass før det er riktig å presentere noe for en breiere offentlighet. I juni 2017 var vi enige om videre å utvikle form og innhold på samarbeidet og å bruke den tida på det som måtte til», skriver hun i en e-post til ­Klassekampen.

Hun forteller videre at det var først da addendumet ble signert i 2019 de hadde en «omforent plan» for gjennomføringen og helheten i sam­arbeidet.

«Dette var dermed det riktige tidspunktet for å offentliggjøre samarbeidet», skriver hun.

Kulturdepartementet ser ikke at de kunne gjort noe annerledes i denne saken.

De gir følgende svar på e-post:

«Det er ikke praksis at Kulturdepartementet går inn i pågående drøftinger mellom en frittstående kulturinstitusjon, i dette tilfellet organisert som en stiftelse og mulige ­private bidragsytere, sponsorer eller liknende».

torbjornn@klassekampen.no

Lørdag 21. september 2019
«Hele Norge leser» er en av de største satsingene i Bok­året 2019. Nå får prosjektet slakt. – Vitner om bokbransjens svake selvtillit, sier kulturredaktør Arne Borge i Vårt Land.
Fredag 20. september 2019
DN-ansatte må belage seg på å flytte inn i medie­husets nye «bokser», men får ikke få vite hva det innebærer før sluttpakkevinduet lukkes. Ansatte er særlig bekymret for at lørdagsmagasinet blir pulverisert.
Torsdag 19. september 2019
Lydbøkene har inntatt skolen. Forsker Bjarte Reidar Furnes mener lærerne først og fremst må legge til rette for at elevene leser papir­bøker.
Onsdag 18. september 2019
Motstanderne av fotografihus på Sukkerbiten jubler over valgresultatet i Oslo. – Nå blir det ikke noe av det planlagte Fotografihuset, hevder ­styreleder Sverre Jervell i Sukker­bitens venner.
Tirsdag 17. september 2019
Skoleforsker Marte Blikstad-Balas mener lærerne må gi plass til romanen i klasserommet. – Den kognitive utholdenheten går ned når man bare leser korte tekster, sier hun.
Mandag 16. september 2019
Forfatter Bjørn Sortland er bekymret for norske barns mentale kondis. – Å lese i et kvarter er blitt «helt Himalaya», sier han.
Lørdag 14. september 2019
Petter Stordalens 190.000 Instagram-følgere har flere ganger sett ham posere med bøker fra Straw­berry-forlagene. Dette kan være ulovlig reklame, ifølge Forbruker­tilsynet.
Fredag 13. september 2019
Dagens Næringsliv og Morgenbladet kutter til sammen 38 millioner kroner for å bli mer digitale. – Vil gå utover kvaliteten, sier medieforsker.
Torsdag 12. september 2019
Styreleder Amund Djuve har gitt Morgenbladets redaktør en klar bestilling: driftsmarginen må opp på ti prosent. Denne uka startet nedbemanningene i ukeavisa.
Onsdag 11. september 2019
NTNU sliter med å få opp kvinneandelen ved filosofisk institutt. – Forsterker en trend hvor menn underviser menn om menn, sier student.