Lørdag 17. august 2019
TOPP OG BUNN: Samfunnspyramiden illustrert i en amerikansk industri­arbeideravis fra 1911. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA
Ungene våre
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.

ANMELDELSE

Hvordan påvirker forhold i familien, skolen og nabolaget barnas framtid? Det er dette foreldrene tenker på dag og natt. Hva gjør vi galt, hva mangler barna, hvilke impulser får de, har de det bra i barnehagen, lærer de nok på skolen, og vil de bli mobbet om vi ikke kjøper jakka til 2000 kroner?

Vi kverner og kverner, der vi svever droneaktig over hodene på ungene, mens de leker trygt på underlag av gummigranuler som løsner under joggeskoene deres og spres utover nabolaget som pollen.

Det er vårt ansvar, alt sammen. Sånn er det, selv om mange av føringene for framtida hviler på variabler vi i liten grad kan påvirke. Dessuten: Noen er i dårligere stand til å påvirke dem enn andre. Det er dette Sigrun Gjerløw Aaslands bok «Det trengs en landsby» handler om: Den ujevne økonomiske fordelingen som former og definerer våre barns framtid. Selv om ulikheten er mindre i Norge enn i andre land, så finnes den, og – bokas sentrale poeng – den øker:

Hvis ulikhetene i Norden samlet sett utvikler seg slik de har gjort bare i Sverige siden 1990, vil Norden i 2030 ha ulikhet som dagens Italia. I Italia lever 20 prosent av befolkningen og 25 prosent av barna under lavinntektsgrensen.

Norge er på vei til å bli et mye mer lagdelt samfunn. Forbruket «vårt» er fordoblet siden starten av 1980-tallet, men ikke alle får være med på festen: «De rikeste tjener stadig mer, og de fattigste stadig mindre.»

Fakta

SAKPROSA

Sigrun Gjerløw Aasland

Det trengs en landsby.

Hvordan familie, skole og nabolag påvirker våre barns fremtid

Res Publica 2019, 224 sider

Det kan bevises i tall (som denne boka legger fram i bøtter og spann), men preger ikke den kollektive forståelsen av Norge, den offentlige fortellingen. Å ta det inn over seg ville rokke ved nasjonalfølelsen. Det ville være som å gi fossekallen et slag i trynet.

Aasland skriver om hvordan endringene arter seg i familien, på skole, jobb og i nabolag. Om levekårsstress som vanskeliggjør rollen som tilstedeværende omsorgsperson, om feilslåtte skolereformer og målstyring, om hvordan kostnader og profesjonalisering av idretten stenger ute de med lav inntekt, om nabolag som blir stadig mer segregerte med hensyn til inntekt.

Forslagene til hvordan fellesskapet skal møte den økende ulikheten er det vanskelig å si seg uenig i. Kanskje fordi de er vage: kompetanse­heving i hjelpeapparatet, samhandling på tvers av offentlige etater, mindre målstyring og mer lek i skolen, opprustning av de fattige bydelene. Men det trengs mer enn kommunale budsjettprioriteringer og gode lokalmiljøer: Et stort politisk skifte er nødvendig. Foruten at samfunnet er utsatt for «vinden fra høyre», plasseres ikke ansvaret særlig spesifikt, boka framstår ikke som et politisk kampskrift, med visse unntak, som når Aasland kritiserer Siv Jensens påstand om at hovedårsaken til økt ulikhet i Norge er innvandring. Tvert om: Den viktigste grunnen til økonomisk ulikhet er økningen i inntekta til de aller rikeste. Men det passer jo ikke Frp-lederen. For å fortsette å sitere Halvdan Sivertsen: «Tankan bak e jævli’ dårlig gjemt.»

Mest bevegende er fortellingene om fattige familier som anklages for omsorgssvikt fordi systemet rundt dem svikter. Ta trebarnsmora på sosialhjelp, som ikke kan få tilstrekkelig med midler fra NAV uten å selge bilen (den beviser at hun har mer enn nok). Men bilen er en forutsetning for at mora kan følge opp barna slik barnevernet mener hun må. Deprimerende er det også å lese om hvordan norsk skattepolitikk, som skulle sette flest mulig i stand til å eie egen bolig, har skapt en prisvekst som stenger markedet for stadig flere. På flere områder viser boka hvordan gode intensjoner kan virke mot sin hensikt og øke i stedet for å minske forskjeller.

Aasland viser til Robert Putnams bok «Our Kids», om hvordan «barna våre har gått fra å være barna i nabolaget eller byen til å bli barna i kjernefamilien. Vi har blitt mer nærsynte, mer opptatt av vår egen lille familie og mindre opptatt av fellesskapets store.»

Store deler av Aaslands bok beviser imidlertid at nabo­laget og byen fortsatt er definerende for barnas levekår. Og her er det et paradoks, tenker jeg: Mens problemene fortsatt er strukturelle, oppleves de nå som personlige – noe kjernefamilien bare må løse, som et puslespill. Men puslespillet består av privilegier og ressurser, og mange har ikke tilgang på alle brikkene. Og når problemet er definert som personlig, legges skylden, skammen og den dårlige samvittigheten på den enkelte familien.

Barnehageårene er underlig nok nesten usynlige i boka. Aasland konstaterer kort at det er «bra at stadig flere går i barnehage». Barnehagerevolusjonen har radikalt endret måten vi er familie på, nærmest over natta. I dag går 91 prosent av alle småbarn i barnehager, de fleste fra ettårsalderen. Hvordan påvirker det deres framtid?

Det finnes paralleller i skolen, og det skriver Aasland om: Der min generasjon tuslet hjem etter skoletid med nøkkel rundt halsen, tilbringer unger nå resten av foreldrenes arbeidsdag på aktivitetsskole, før de hentes med bil, spiser en banan til middag og kjøres til nok en organisert aktivitet. Samtidig vet vi, som Aasland skriver, at «[s]tadig flere barn er så stressa at de må ha helsehjelp».

Bokas tittel ga meg nok innledningsvis håp om en bredere tilnærming til kårene barn lider under i det nyliberale paradis. Hvordan de påvirkes av lange barnehagedager, kroppsidealer og forbrukspress, hvordan endres foreldrerollen av høyere krav i arbeidslivet og på hjemmefronten. Den som ønsker mer om det, kan for eksempel finne fram Linn Stalsbergs «Er jeg fri nå?».

«Det trengs en landsby», på sin side, setter et velkomment flomlys på en utvikling som går under radaren på dem som ikke rammes direkte.

silje.bekeng@klassekampen.no

Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.