Mandag 12. august 2019
GYLNE TIDER: I halvfiretida på lørdagen spilte John Sebastian. Han var egentlig ikke del av line-upen, men befant seg i publikum og ble hanket inn av arrangørene som ventet på andre bekreftede artister. FOTO: HENRY DILTZ/CORBIS/GETTY IMAGES
50 år etter: Tom Skjeklesæther om Woodstock, Woodstock-filmen og ringvirkningene i kjølvannet av denne ur-festivalen.
Tilbake til hagen
Tre dager, og en film, som symboliserer en hel generasjon og er blitt et evig referansepunkt for rockefestivaler.

Woodstock

By the time we got to Woodstock, we were half a million strong / And everywhere there was song and celebration / And I dreamed I saw the bombers riding shotgun in the sky and they were turning into butterflies above our nation.

Joni Mitchell var ikke selv på plass på Woodstock-festivalen, som fant sted for femti år siden førstkommende helg, men i sangen «Woodstock» fanget likevel Mitchell spiriten og naiviteten som var knyttet til musikk-tildragelsen som et halvt århundre senere fortsatt eksisterer i bevisstheten vår. Men Joni var ikke langt unna, allerede på mandagskvelden, bare timer etter at festivalen var over mandag formiddag, var hun gjest på Dick Cavetts New York-innspilte tv-show sammen med Jefferson Airplane og David Crosby og strålte over det som hadde skjedd.

Denne forsommeren har jeg hatt god tid til å lytte til Mitchells poetiske formuleringer, hvor hun i refrenget synger We are stardust, we are golden and we’ve got to get ourselves back to the garden, fordi jeg har vært involvert i å produsere en nytolkning av «Woodstock», innspilt av den engelske sangeren Iain Matthews sammen med Halden-bandet The Salmon Smokers. I 1970 hadde Iains band, Matthews Southern Comfort, en giganthit med sin versjon av «Woodstock», inkludert en førsteplass på hitlistene i England og 35 000 solgte singler om dagen da det kokte som mest.

Fakta

Woodstock

• Festival som egentlig skulle arrangeres i Wallkill, New York, men som etter rot med tillatelser i stedet ble flyttet til Bethel, nærmere bestemt til melkebonden Max Yasgurs gård.

• Festivalen fant sted fra ettermiddagen fredag 15. august til mandagsmorgenen 18. august, 1969, og trakk minst 400 000 ungdommer.

• Året etter dokumentert i film og på medfølgende soundtrack (supplert av plata «Woodstock 2» året etter der igjen), mens Warner akkurat nå har ute en gigantisk jubileumsboks kalt «Back to the Garden».

Interessant nok har Warner Music, som har rettighetene til opptakene fra Woodstock, titulert sine utgivelser i forbindelse med 50-årsjubileet «Back to the Garden». Den største boksen inneholder all den innspilte musikken på 38 cd-er – til sammen 36 timer med musikk, 432 sanger. Restaurert med det beste av ny teknologi, et prosjekt som holder seg trofast til de faktiske opptakene, i motsetning til flere av utgivelsene merket «Woodstock» som har inneholdt juks, opptak gjort under helt andre omstendigheter.

Sommeren da Woodstock fant sted var jeg tolv år og månelandingen var den begivenheten som holdt fascinasjonen min. Jeg har ikke engang noen minner om at jeg oppfattet hva Woodstock var da halvmillionen fant veien til gården til melkebonden Max Yasgur i Bethel, upstate New York. For å være med på det som var proklamert som en «Aquarian Exposition» eller «Woodstock Music and Art Fair», med undertittelen «3 Days of Peace & Music». Fredsdua sitter uanfektet på gitarhalsen på festivalens ikoniske logo. Hun satt der i hvert fall til Jimi Hendrix plugget inn mange timer på overtid, på mandag formiddag.

Denne uvitenheten i Halden skulle imidlertid forandre seg radikalt året etter. Da hadde jeg oppdaget rock’n’roll, fått meg min første sommerjobb på en bensinstasjon og var for alvor i gang med å kjøpe plater. En av de første investeringene var Santanas andre album, gigantselgeren «Abraxas», med et cover så stuffet med mystikk, sex og det som ble oppfattet som narkotikareferanser at jeg aldri turte å vise det til mora mi. Santana var et av bandene som gikk fra å være et lokalfenomen i San Francisco til å bli et internasjonalt begrep, «Black Magic Woman/Gypsy Queen» og «Oye Como Va» indeed, takket være at manageren deres, den legendariske Bill Graham, lyktes med å presse dem med på Woodstock-plakaten.

En eller annen gang i 1970, antakelig godt uti året, kom Michael Wadleighs dokumentarfilm «Woodstock» til Aladdin kino på hjørnet av Oscars gate og Tordenskjolds gate i Halden. Opptakten til denne, for meg, eksistensielle kulturopplevelsen var pussig nok en slags kontradiksjon av tidsånden, den åpenbart stadig dypere generasjonskløfta mellom streitinger og de som lot håret gro langt. Faren til en av kameratene mine var redaktør i Haldens konservative avis, Smaalenenes Amtstidende, Amta. Halvor Diesen var i 1970 en ganske voksen mann, at han overhodet ofret denne filmen oppmerksomhet var rett og slett oppsiktsvekkende i seg selv. Og gamle Diesen skrev positivt om filmen. (Jeg rakk aldri å spørre ham om hvordan dette kunne skje, men fem år senere var Amta avisa der jeg fikk publisert min første plateanmeldelse, av Led Zeppelins «Physical Graffiti».)

I ettertid er det umulig å overvurdere filmens betydning for oss som var unge i overgangen 1960/70-tall. Artistene som opptrådte på festivalen, og som kom med i den ferdige versjonen av filmen, den klokket inn rett over tre timer, ble en slags gullstandard for oss. Ved siden av Santana, først og fremst Crosby, Stills, Nash (& Young), Joe Cocker, Arlo Guthrie, Richie Havens, Ten Years After, Canned Heat, The Who, Country Joe McDonald, Joan Baez, Jefferson Airplane og Jimi Hendrix. Jo da, Grateful Dead, Creedence Clearwater Revival, Janis Joplin og Johnny Winter var der, men av forskjellige årsaker sklei de ut av det episke filmdokumentet. I bakspeilet er det også interessant at verken The Beatles, Rolling Stones (eller noen av deres medlemmer) eller Bob Dylan, som faktisk bodde i Woodstock på denne tida, sto på plakaten. I likhet med hva som var tilfellet med up and coming Led Zeppelin, som sa nei til å spille, skal det ha handlet om penger.

Woodstock var på ingen måte den første rockefestivalen av betydning, Monterey Pop fant sted i 1967 og ble også dokumentert på film. Der satte Jimi Hendrix fyr på gitaren sin til melodien av Chip Taylors «Wild Thing» og la lista for det han senere skulle levere på Woodstock. Michael Lang, som i sommer har figurert i mediene i forbindelse med at den annonserte 50-årsfeiringen av Woodstock-festivalen har gått dukken, hadde arrangert Miami Pop i 1968 og sammen med partnerne Artie Kornfeld, Joel Rosenman og parfymeselskapsarvingen John Roberts hadde han året etter valgt Woodstock som festivallokasjon. Men manglende tillatelser gjorde at de på kort varsel flyttet hele greia til Bethel, faktisk en drøy times kjøretur unna Woodstock. Den offisielle forhåndsinformasjonen den gang gikk ut på at arrangørene forventet rundt femti tusen tilskuere, men Woodstock Ventures, som var firmaet deres, hadde forhåndssolgt nesten to hundre tusen billetter! Det er god grunn til å tro at Lang og co. hadde fått tommelen ned om den informasjonen hadde nådd lokalmyndighetene i Bethel. Hadde de forstått at det på toppen av dette var enda et par hundre tusen på vei, de som ikke hadde billetten til 18 dollar, men som kunne tenke seg å være med på festen, så hadde alarmen virkelig gått.

Disse omstendighetene er et viktig bakteppet i Wadleighs film som ikke bare dokumenterer musikken, i noen tilfeller i helt rockemytologiske klipp, men definitivt også publikum. Vi snakker om fire hundre tusen, kanskje flere, som hadde kommet seg til Bethel med biler som de bare måtte etterlate på veiene der det korket seg, og som ikke var spesielt godt forberedt på at de skulle bli værende i dagevis i det som disse tre dagene utviklet seg til en de facto storby, men med lavt fungerende infrastruktur, lite mat og vann og desto mer dop i mange avskygninger av farge og kvalitet. En av de meldingene som ble ropt ut over publikum av de to konferansierene Chip Monck og John Morris, egentlig to teknikere fra Bill Grahams Lower East Side-rockeklubb, Fillmore East, var denne: «You may take it with however many grains of salt that you wish. That the brown acid that is circulating around us isn’t too good. It is suggested that you stay away from that. Of course it’s your own trip. So be my guest, but please be advised that there is a warning on that one, ok.»

Legg til at det regnet. Alle de tre dagene. Jordene til Max Yasgur var beiteland for kyr, rett under gresset var det rett og slett mye kumøkk. Resultatet skal ha blitt en illeluktende gytje, som publikummerne bare måtte kapitulere for. Men Wadleighs bilder (også hjulpet av en ung assistent-regissør, Martin Scorsese) fanger opp menneskene som var der på en måte som gjorde et uutslettelig inntrykk helt til en liten norsk industriby. The Who-vokalist Roger Daltrey skal ha sagt at de egentlige stjernene på Woodstock var publikummet. Som faktisk lyktes med å gjennomleve de krevende omstendighetene på fredfullt vis og å utvise omsorg for og solidaritet med hverandre.

Da Woodstock-festivalen i 1994 skulle feire 25 år, hadde man endelig funnet veien til selve Woodstock. Det regnet nesten like mye. Og det kom flere folk, visstnok 550 000. Jeg var der, sammen med Lars Lillo-Stenberg og Tom Stalsberg. Vi hadde premium pressepass og kjørte opp foran scena akkurat da Joe Cocker, igjen, sang «With a Little Help From My Friends».

Tre år etter filmen ble sett av et ukjent antall norske hippie-spirer, dukket det opp større festivaler også i Norge. Mest kjent er selvfølgelig Oslo- og Bærum-festivalene Ragnarock og Kalvøya. Den førstnevnte ble, også det tro mot de amerikanske forbildene, filmet. Sammen med kameratflokken dro jeg til Ragnarock i Holmenkollen. Og jeg tror jeg kjenner meg selv igjen i et glimt på filmen fordi jeg hadde på meg en sliten flosshatt. Vi var tretti tusen strong som hørte Saft og Rune Walle spille sammen med folkemusikeren Sigbjørn Bernhoft Osa i et på den tida, for Osa, kontroversielt samarbeid. Vi var tilbake året etter da Alex Harvey (Sensational Alex Harvey Band) badet naken i tjernet i bunnen av hoppbakken og ruslet gjennom publikum før han kledde på seg, på scena, mens hans djevel-klovn-sminkede gitarist Zal Cleminson vampet en uhyggelig groove.

I 1975 var jeg med å arrangere festival selv for første gang. Fredrikstenfestivalen fant sted der hygg-hygg-tv-programmet «Allsang på Grensen» finner sted hver sommer, og lineup-en telte norske storheter som Prudence, Terje Rypdals Odyssé og Folque, svenske Peps Persson og det engelske spacerockbandet Hawkwind. Vi ordna en spesialbygget scene for Hawkwind, med tak som kunne vippes opp til å bli filmlerret. Snekringen tok en måneds tid, og sett i lys av at Hawkwind hørtes ut som et utrangert jetfly med startproblemer, er juryen ute på om det var verdt det. Det var definitivt ikke verdt det for den andre headlineren, engelske The Troggs, som hadde glemt at de skulle spille i Norge denne søndagen, og som måtte hentes i privatfly og ankom akkurat i tide til å møte publikum på vei ut. Tretten år senere snublet jeg inn i en annen festival, Down on the Farm, på en gård utenfor Halden. Jeg vet at dumhetene i den forbindelse var resultat av et nesten tjue år gammelt ekko fra Max Yasgurs gård i Bethel.

Når jeg skriver dette er det et nyhetsoppslag på NRK radio om tilstanden i Festival-Norge. En kommentator mener at festivaltettheten nå har blitt så massiv at festivalene kannibaliserer hverandre og går dukken av den grunn. At Woodstock 50 gikk på snørra skyldes vel rett og slett at Michael Langs idé i dag ivaretas av myriader av festivaler over hele USA, drevet av folk som ikke trenger å leve opp til det som skjedde for femti år siden for å være kommersielt relevante i 2019. «Noe for enhver smak» er ikke nødvendigvis et uttrykk for mangfold, akkurat den metoden kan like gjerne innebære at mange betaler full festivalpris for å oppleve én artist.

Kanskje på tide å komme seg tilbake til den litt mindre hagen? Der musikkfestivaler ikke bare er en «smart» forretningsidé?

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 23. september 2019 kl. 12.14
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Tro i brøstet, kor i ryggen og fortsatt tett i panna. Kanye West presterer helt opp mot gamle musikalske bragder på sitt første rene kristenalbum. Men hvor ble det av desperasjonen?
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 28. oktober 2019
Oslo World-aktuelle Nihiloxica produserer industriell tradisjonsmusikk med bakgrunn sørvest for Nilen i Uganda.
Mandag 28. oktober 2019
AlbumNeil Young & Crazy Horse«Colorado»Reprise Records/Warner MusicHHHHJIYou might say I’m an old white guy
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 21. oktober 2019
William Basinski laget det ­definitive musikk­verket om 11. september. Nå besøker han ­Bergen med en plate bygd på lyden av to svarte hull som knuller.
Mandag 21. oktober 2019
Væpna med høgt hår og eyeliner jaktar Michael Monroe stadig på den perfekte plata.
Mandag 14. oktober 2019
DobbeltalbumNick Cave and The Bad Seeds«Ghosteen»Ghosteen/Bad Seed Ltd.HHHHHHDet er interessant å...