Mandag 12. august 2019
LYDEN AV NÅ: Karpe fanger tidsånden som ingen andre og etter lørdagens Øya-finale er det på sin plass å spørre om de kanskje er det beste som har skjedd norsk pop, noensinne. FOTO: ANNIKEN C. MOHR
Pangslutt
STEMNING: Når Idles med sitt politiske budskap rocket Øya tidlig onsdag kveld. FOTO: TOM HENNING BRATLIE
VONDT I HJERTET: Når Razika på fredag tok farvel. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
HEFTIG: Når Girl in red gasset på. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
Fire festivaldager med høydepunkter på rekke og rad helt fram til Karpes suverene punktum lørdag kveld.

Øya 2019

ONSDAG

For vår del satt Brenn fyr på festivalen allerede i tretida, med en kødden Nirvana-på-norsk som smitter fordi de jobber hardt for at musikken skal smitte, med landets mest energiske bassist og med et hengivent publikum i front. På samme scene sto Marja Mortensson for et annet slått-i-bakken-øyeblikk omtrent midtveis i et sett av generelt høy klasse, der hun plutselig gikk opp i det høye registeret og løftet både toneart, stemning og selve dagen et par oktaver, minst.

På Vindfruen-scenen lærte Bristols Idles oss ett og annet om intensitet, hvordan rocke i trusa og hvordan skrike seg langt inn i den engelske sosialrealismen med et punkuttrykk som liksom skal være utdatert. Men nei, langt derifra. De leverte en av festivalens aller beste konserter. «Joy as an Act of Resistance» heter plata – sånn låt det.

2045 gikk The Cure på i Amfiet, og slapp straks løs den crispe, isende lyden av «Plainsong», mens hovedpersonen Robert Smith vandret rundt, som om goth-ypperstepresten ville ta inn scene og publikum før messen kunne starte. Så kom vokalen – like følelsesladet, like egenartet og like inntrengende som på plate. I think it’s dark and it looks like rain, you said / And the wind is blowing like it’s the end of the world, you said / And it’s so cold, it’s like the cold if you were dead / And you smiled for a second. Linjene forteller egentlig alt du trenger å vite om The Cure denne kvelden; dypt alvor, men av den romantiske sorten og med et smil, og med kvalitet i alle ledd i samfulle to timer og ett kvarter.

Samtidig sto Dev Hynes og hans Blood Orange-prosjekt på scenen i Sirkus, der det stadig mer sofistikerte, men spontane subkulturelle soul-uttrykket satt som et skudd, med musikere som storkoste seg. Det smitter som kjent fort over på publikum.

TORSDAG

Publikum, ja. Det var veldig, veldig mange av dem på Sigrid, som er såpass populær her hjemme at hun kanskje kunne avslutta på hovedscenen i stedet for Tame Impala, samtidig som det skal sies at de semi-psykedeliske australske disco-rockerne er store og gode nok for oppgaven, med «Feels Like We Only Go Backwards» som mest menneskelige innslag. For der er jo svakheten med Kevin Parkers gjeng – de mangler, eller vil ikke ha, såkalt personlighet, den tones i hvert fall ned. Dette i kontrast til Sigrid, som er så mye personlighet at man glemmer å høre etter. Men når man faktisk åpner ørene, så hører man til gjengjeld en sanger som i løpet av det siste året har fått enda mer kontroll på stemmen, nesten uavhengig av hvor mye hun beveger seg og spretter rundt der oppe. Og hvis Tame Impala kunne lånt litt sjarm av Sigrid, så kunne kanskje også hun lånt litt motstand av dem – for popen hennes er såpass strømlinjaforma at man tidvis kan savne litt friksjon.

Motstand så det holdt fikk man derimot to scener bortenfor Sigrids moro, der postpunkerne Fontaines D.C. mente alvor allerede før konserten begynte, da en opplesning av «For What Died the Sons of Roisin», teksten til The Dubliners-medgrunnlegger Luke Kelly, strømmet ut av høyttalerne. Om diktet i sin tid var en slags resignasjon over hva Irland var blitt, gjør dagens dublinere i Fontaines D.C. sitt ypperste for å vise at fortidas kamp ikke var bortkastet, med vokalist Grian Chatton som midtpunkt og som en nervøs etterkommer av Mark E. Smith, men der vi gjerne hadde sett at de spilte lenger. Ja, for hvorfor ga de seg så brått og hvorfor gikk de av så tidlig? Var det for ikke å kollidere med Erykah Badu?

Vel, i så fall kunne de holdt ut lenger, for Badu tok seg tid og ble godt forsinka, muligens fordi det tok en ekstra halvtime å få på seg det bruskork-toppede antrekket hun ankom scenen i. Men synge kan hun, fra hun åpnet ved å kanalisere sin indre Billie Holiday til hun spilte sin viktigste og beste låt, «Tyrone» – derimellom med en funk som var dempet, noen ganger for daff, noen ganger bare deilig, alt sammen like fullt utklasset av Badus herlige tale om og til trærne i parken.

FREDAG

Ikke til forkleinelse for noen andre, men denne fredagen tilhørte Robyn, helt klart. Selv Christine med sine Queens, som også driver med ganske spektakulære greier på scenen, var tydelig på hvem som er den egentlige dronningen av dette pop-opplegget. Men ok, det var også mye annet godt, og mye annet rørende, inkludert Razikas aller siste konsert noensinne, som gjorde vondt i hjertet for flere enn de fire på scenen, og som var som best jo lenger bakover i katalogen de beveget seg. Ditto emosjonelt var det å få være med på enda et kapittel av Erlend Ropstads karrierevei, mot virkelig å beherske den store rocken. Stadionklar nå. Venndølen har gått Øya-gradene fra Øyanatt og Klubbdagen, via den lille Hagen-scenen i 2016, og til nå å spille i Amfiet. Der hørtes det klart og tydelig at han mente det da han avsluttet med nøkkelsporene fra sine tre siste plater, «Som om jeg nesten ikke fins», «Det store blå» og «Natta som er over nå», en gullrekke der budskapet hamres inn, også bokstavelig av et band nå så samspilte at de må oppleves. På det nivået kan det godt hende at 19-årige Marie Ulven, aka Girl in Red, også kommer. Men da hun rett etterpå spilte på Vindfruen, så ble det tydelig, entusiasme og gode låter til tross, at foreløpig er fortsatt de gamle eldst.

Eller, kanskje ikke, for av alle nye indieband vi har sett de siste årene, så er det ingen som driver med det samme som Brooklyn-baserte Big Thief, et band ledet av frontkvinne og låtskriver Adrianne Lenker, men også i høyeste grad et band, med musiker-musikere plassert tett-i-tett på scenen, med en egen evne til å bygge opp sangene live som kler den ofte forsiktige folkrocken. At de spilte nesten bare nye låter, sannsynligvis fra et album som veldig snart kommer, men likevel maktet å holde på oppmerksomheten vår, sier sitt.

Og apropos fantastisk, så er det vel få konserter i Øyafestivalens historie som kan matche Robyn-strekket fra «Dancing on My Own» til «Call Your Girlfriend», med «Missing U» mellom dem igjen. Denne kvelden cirka tolv minutter med sår og lengtende pop-perfeksjon, den slags perfeksjon som bare kan oppstå via spontanitet, som når publikum tar over «Dancing on My Own» fordi den betyr så mye for så mange, med en Robin Miriam Carlsson som først blir tatt litt på senga av den øredøvende allsangen, før hun får enda mer energi inn i en allerede elektrisk kropp. Nå var selvsagt Robyns makeløse konsert mer enn tre hitlåter, men alt det andre vil med tid og stunder glemmes.

LØRDAG

Imellom sistedagens mange regnskur ble det viktig å utnytte gløttene med oppholdsvær, som da britiske Black Midi leverte kantete, eventyrlysten og dels retningsfri kunstrock som om de fire karene født rundt årtusenskiftet var fostret opp på krautrock, Swans og Captain Beefheart. Rett etterpå kunne man gå ned i Sirkus og få både retning og danselyst så det holdt da Stereolab ute på comeback-tokt serverte oss sin innsmigrende fransk-britiske blanding av svevende postrock, pop og svingende lounge. 90-tallsmusikken fra Laetitia Sadier & co. er av en såpass egenartet tapning at bandet også i 2019 framstår som, tja, et fortsatt friskt pust.

Og apropos friske, så var punk/hardcore-bandet Turnstile fra Baltimore en real knyttneve på Fortum i nitida, med kung fu-spark, låter og energi nok til å vekke Øya-publikummet rett før lørdagskvelden for alvor hardna til. Årets festival ble nemlig runda av med to av Norges fremste grupper, på hver sin scene, med hver sitt spesialopplegg. Så stor og velsmurt er Øya blitt at de trygt kan plassere Karpe og Motorpsycho i samme slot, uten å måtte bekymre seg for at så solide navn slår hverandre i hjel. Så da kunne Karpe trekke hordene til sin pop-hiphop, mens de rock- og progginteresserte gikk til Sirkus. Der fikk de se Motorpsycho levere en trykk-koker for hjernen, et bestillingsverk kløktig holdt sammen av trommis Tomas Järmyr, mens Bent Sæther og Snah virket å kose seg maks der de til tider tok prog-beistet helt ut, solid støttet av gjestene Ola Kvernberg og Lars Horntveth.

Likevel var det kanskje kveldens sjette komponent, videokunsten til Boya Bøckman som inspirert av maleriene til Håkon Gullvåg for alvor satte tonen: kraftfulle bilder flimret og flommet bak og foran musikerne. En helt spesiell finale for dem som liker sin rock symfonisk, dronete og stor.

Men så er det nok enda flere som vil snakke om Karpe-konserten Øya 2019 som noe ekstra spesielt, med en duo med gjester og band som mestrer det store formatet som ingen andre her til lands. Og det er ikke bare fordi de har kontroll på sakene sine; det er kanskje enda mer fordi de slipper opp den kontrollen og følger visjonen, med band i to etasjer, med flytrapp, bobler og pyro, med oppblåsbart SAS-fly som Magdi prøver å ri uten hell mens resten av MARS glor på, med en kvinnelig publikummer som får joine Chirag opp til toppen av nevnte flytrapp og synge-rappe så surt hun vil, med en «Gunerius» til å grine av, med en «Jeg bruker ikke kondom» til å humre av, med en «Syreangrep» som er akkurat så konfronterende den skal være, og med en «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» gjort ekkelt aktuell av moskéskytingen i Bærum. For Karpe er så akkurat som et band kan bli.

Og akkurat denne lørdagen, i Tøyenparken, virker det åpenbart at de ikke kan vippes av pinnen, men framstår som en oppovervendt månerakett og det beste som har skjedd norsk popmusikk, sannsynligvis noensinne.

Sorry, Morten Harket.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 23. september 2019 kl. 12.15