Mandag 12. august 2019
KRAFT OG KARAKTER: I Lise Davidsens Elisabeth, her sammen med Manni Laudenbach som Oskar. ALLE FOTO: ENRICO NAWRATH/BAYREUTHER FESTSPIELE
Richard Wagner-Festspillene 2019: Musikkmagasinet var til stede under Lise Davidsens debut i Bayreuths Festspielhaus.
Perfekt for Wagner
TO VERDENER: Tannhäuser (Stephen Gould) slites mellom den sanselige Venus (Elena Zhidkova) og den «rene» Elisabeth (Lise Davidsen).
KRAFT SOM FORTELLENDE ELEMENT: Transformatoren har en sentral rolle i amerikanske Yuval Sharons «Lohengrin».
Tre kvelder i en av klassiskverdenens ypperste storstuer, med Lise Davidsen i «Tannhäuser» som høydepunktet.

opera

«Deg, dyre sal», med disse ordene tok Lise Davidsen eierskap over verdens mest spesielle operahus, nemlig det i Bayreuth, helt nord i Bayern. Her fikk Richard Wagner i 1876 ferdigstilt Festspielhaus, bygget for å spille hans operaer, hvor de nå årlig feirer hans musikkdramatikk. I år foregår Festspillene fra 25. juli og fram til og med 28. august, med «Tannhäuser» som åpningsforestilling – med Lise Davidsen fra Stokke i Vestfold i hovedrollen som Elisabeth.

Det er vanskelig å sette ord på hvor stor denne debuten er. Kunstnerisk er ikke Bayreuth nødvendigvis større enn Metropolitan eller La Scala, men Wagner-spesialiseringen og festivalpreget gjør at Bayreuth har en spesiell tyngde. Jeg kommer ikke på noen annen klassisk-begivenhet som er så grundig dekket av internasjonale kritikere. Operahuset har også hatt en spesiell rolle som kulisse i verdenshistorien: Hitler var svoren wagnerianer og fant næring for sin dyrking av det germanske og ariske nettopp i Wagners operaer. Holder man seg til det musikalske, må det nevnes at salens akustikk nok er operaverdenens mest unike og at festivalen generelt sett holder et eksepsjonelt høyt nivå. Det er altså på en arena stappfull av historie og betydning at Lise Davidsen er med på å åpne årets Festspill i Bayreuth. Vi som er blant hennes fans leser naturligvis de første ordene hun synger som symbolske for at hun tar plass i rommet der alle de store legendene har sunget: Deg, dyre sal, hilser jeg igjen. Med glede hilser jeg deg, kjære rom. Jeg sørger for å klype meg så hardt i armen at arret etterpå kan bevise at jeg var på plass da Davidsen erobret Bayreuth.

Fakta

Bayreuther festspiele

• De årlige festspillene tilegnet musikkdramatikken til Richard Wagner (1813-1883).

• Finner sted i Bayreuth, nord i Bayern, der Wagner i 1876 fikk ferdigstilt Festspielhaus, finansiert av Bayern-kongen Ludwig II. Senere ble stedet og festivalen ytterligere sauset inn i storpolitikken gjennom noen av etterkommernes, spesielt Wagner-svigerdatter Winifred, forhold til Hitler og nazistenes symbolbruk.

• I dag er den månedslange festivalen et av de faste, årlige høydepunktene i klassiskverdenen og årets program ble innledet 25. juli med «Tannhäuser», der norske Lise Davidsen (født 1987) sang hovedrollen.

• Dette var Davidsens debut i Bayreuth, i et år der hun også har soloplatedebutert på Decca og i november skal debutere på The Met i New York.

Sammenlikningen med Kirsten Flagstad er for lengst gjort, og hver gang jeg har hørt Davidsen er jeg blitt fullstendig fortryllet. Hennes stemme har kvaliteter som jeg knapt nok har hørt noe annet sted i verden, annet enn i min cd-samling. Faktisk klinger det så bra at det nesten ikke er til å tro, men i tidligere omtaler av henne har nok noen av superlativene blitt holdt tilbake fordi jeg ikke helt har stolt på min dømmekraft. Her i Bayreuth får jeg sammenlikne Davidsen med de fremste Wagner-sangerne.

Riktignok kan rollen hun synger framstå som litt kjedelig og endimensjonal. Elisabeth representerer nemlig kyskheten og den rene kjærligheten, kontrastert av den rake motsetningen Venus og den kjødelige sanseligheten som omgir henne. Regissøren gir stum plass til Elisabeth allerede i første akt (i librettoen blir hun med i handlingen i andre akt), og vi får et forvarsel om hva slags Elisabeth det er Davidsen kommer til å gestalte. Forhistorien er at Tannhäuser har trollbundet Elisabeth med sin sang, for så, uten forvarsel, å forsvinne i et helt år. Når han omsider returnerer er det en scene hvor de to møter hverandre i et langt og stille blikk, en scene som ender med at hun gir den dusten den ørefiken han fortjener. Davidsen legger opp til en Elisabeth med trøkk og sterke følelser. Wagners tekst inneholder noen strofer som avslører at Tannhäusers fravær har vekket lysten i henne – følelser hun tidligere ikke har hatt, lengsler som fram til da har vært fremmede for henne, og i disse emosjonene kan man forstå Davidsens mangefasetterte Elisabeth. Dette er en karaktertegning som rommer motsetningen til det rene og engleaktige, som rommer driftene som Venus representerer: lyst og følelsesmessige krefter så sterke at verken bønn eller de edleste verdier kan kontrollere dem.

Men nå foregriper jeg egentlig begivenhetenes gang. Åpningsforestillingen er det selvfølgelig rift om, så min pressebillett gjaldt først andre oppsetning av «Tannhäuser», tre kvelder etter premieren. Før det hadde jeg to andre, strålende kvelder i Festspielhaus. Mitt eventyr i Bayreuth startet fredag 26. juli med «Lohengrin».

Som sagt, dette er en sal med en helt spesiell akustikk. Og det handler om mer enn at alt i salen er laget av tre, som for eksempel fraværet av ventilasjon. Jeg skjønner at maskiner kan forstyrre stillheten, men når det er 35 grader utendørs ramser jeg opp alle tyske banneord jeg kan der jeg sitter innestengt i sort dress og slips. Men alt for kunsten, ikke sant? Det sies at til og med flytrafikken omdirigeres i løpet av Festspillene for å ikke forstyrre opplevelsen, men dette kan jeg ikke få bekreftet. Uansett stenges alle distraherende lyder ute, og salen blir til et unikt lerret å tegne på. En annen slående egenskap ved rommet er at vi alle, nesten 2000 publikummere, er plassert i ett eneste stort amfi, med tre nivåer av losjer lengst bak. Det gjør sikten ekstremt bra, samtidig som jeg antar at akustikken er omtrent likedan uansett hvor man sitter.

De første tonene smyger seg fram så forsiktig at jeg ikke helt når inn i deres kjerne. Eller, det er heller sånn at jeg hører for mye, at jeg kommer for tett på lyden, til tross for at jeg sitter nesten lengst bak. Jeg hører buen mot strengen, og detaljer i enkeltstemmer, samtidig som jeg hører klangen av helheten. Det tar tid før jeg blir vant til klangen i de svake avsnittene. Når musikksjefen, Wagner-eksperten og dirigenten for kvelden, Christian Thielemann, har kommet lenger i sin oppbygning mot klimaks – ja, forspillet til «Lohengrin» er jo egentlig et langt crescendo der vi etter hvert får skue Den hellige gral i all sin herlighet – så er klangen integrert, rund og balansert, og jeg har ikke hørt det på denne måten før. I operahus er det nesten alltid et balanseproblem et sted, men det er ikke tilfellet i Bayreuth.

Her er orkestergraven dessuten lavere enn i andre operahus, store deler av graven ligger faktisk under scenen. Og mot normalt er førstefiolinene plassert til høyre, og det gjør lyden klarere for publikum. Den rettes nemlig mot oss via den bakre sceneveggen som igjen reflekterer lyden ut til oss i salen. På denne måten blir lyden også mykere for publikum, nettopp ved at den ikke kommer direkte mot oss. Faktisk er det ikke én eneste publikummer som hører ett eneste instrument uten at det er reflektert fra en overflate i salen, og dette er kanskje den fremste komponenten til Bayreuths unike klang. Dette betyr også at det er ingen i publikum som kan se dirigent eller musikere.

Wagner ønsket å skape et gesamtkunstwerk som man fikk presentert så uforstyrret som mulig, uten å se dirigentens veiving eller ego. Avstanden mellom første rad og scenen er dermed usedvanlig kort. Selv på 25. rad der jeg sitter føles det som om scenen er tett på.

Hva er det så som skjer på scenen? Det ville vært nærliggende å tenke at man prøvde å bevare tradisjoner til den grad at de var konserverende i Bayreuth. Slik er det imidlertid ikke, og under festivaldirektør Katharina Wagners ledelse kan du regne med å møte nyskapende regissører. Når sceneteppet blir løftet for amerikanske Yuval Sharons regi møter vi for så vidt flere tradisjonelle elementer, som at scenebildet er en meditasjon i blått og sølv/hvitt, noe stort sett hver «Lohengrin»-forestilling har. Kostymene ser ut som de kunne vært hentet fra «Alice i Eventyrland», og vi trenger sannelig en høy eventyr-faktor i et verk som «Lohengrin». Skal man tro på at en hemmelig og nærmest guddommelig ridder hører en jomfrus rop i nød fra lang avstand, at han kommer i en bark dratt av en svane for å redde henne, og etter et par minutters samtale tilstår at han elsker henne, da trenger vi å situere handlingen i fantasiens verden. Men scenen er ikke bare eventyraktig. Folket har gjerne sneakers eller noe som ligner sorte Dr. Martens-sko, og det store bygget på scenen er en transformator.

Sistnevnte gir fullstendig mening ved å peke til Wagners teknologi-skepsis. Framskrittet kunne lett gjøre mennesket mindre menneskelig, og i romantikken var elektrisiteten blant det aller skumleste. Tenk bare på Mary Shelleys «Frankenstein», skrevet allerede i 1818. Transformatoren retter også vår oppmerksomhet mot kraft som fortellende element, slik at Lohengrins kristne bakgrunn kanskje ikke skal forstås bokstavelig, men at vi heller ser på Lohengrin som en kraft nødvendig for samtalen Wagner fører om menneskets natur. Vi ser kraften som aller tydeligst i scenen der Lohengrin og greve Friedrich von Telramund skal duellere for å avgjøre Elsas skyld i at hennes bror Gottfried er forsvunnet. Telramund slåss med sverd og Lohengrin med et lyn. Regissøren Sharon trekker også fram en rekke andre spennende polariteter, som i problematiseringen av Elsa som en representant for uskyld og Telramunds hustru Ortrud som opprørsmaker. I et langt og dypt møte med blikket mellom disse to i begynnelsen av forestillingen framstår de som to sider av samme mynt. Elsa er ikke bare hvit, men hun er også konform og forhindrer dermed framskritt. Ortrud er heller ikke bare sort, men hun er med på å initiere forandring, omtrent som Wagner selv tok stilling for de revolusjonære i 1848-revolusjonen (som kom til Dresden i 1849), og han måtte flykte som følge av dette.

Bayreuth er en unik arena der spennende tankerekker kan følges med utgangspunkt i Wagners verk, og Sharons regi nører opp under mange samtidige og historiske referanserammer. For øvrig forventes det av oss publikummere at vi kjenner verkene godt før forestilling. Programheftene mangler synopsis og det finnes ikke teksting i salen, og det kommer heller aldri til å komme. I 1876 slukket Wagner lyset i operasalen, og dette fikk ringvirkninger i hele den klassiske musikkens verden. For Wagner handlet det om å stoppe munnen på pratmakerne som var i operaen kun for underholdningens skyld, sånn at publikum kunne rette sin oppmerksomhet helt og holdent mot musikkdramaet.

Lørdagskvelden er jeg på plass under «Mestersangerne fra Nürnberg» i Barry Koskys regi fra 2017. Likevel er dette en ny forestilling, på samme måte som Sharons «Lohengrin»-regi fra 2018 var ny i år. I Bayreuth er regi et prosessarbeid, og regissøren kommer tilbake for å videreutvikle sitt verk fra år til år. Heller enn å legge handlingen til 1500-tallet starter denne versjonen av «Mestersangerne» i Wahnfried, Wagners villa i Bayreuth, i 1875, året før «Ringen» hadde premiere. Wagner ønsket å lage en lett komedie, som etter hvert ble fire og en halv time lang (uten pauser medregnet), og som også diskuterer kunstens natur og hvordan ingen annen enn tyskerne uttrykker dets vesen bedre. Likevel, det er sjelden at jeg har ledd så mye i en operaforestilling som i ouverturen.

Der treffer vi Wagners kone Cosima, svigerfar Franz Liszt, hushjelpen, hundene og barna, og Wagner selv, som på passe ufordragelig vis herser med gjestene. Regien har imidlertid en bitter bismak. Den jødiske vennen og dirigenten Hermann Levi er også på plass, og Wagner skal visstnok ha sagt at han burde blitt døpt før han dirigerte urframføringen av «Parsifal» i 1882, på den andre festivalen som ble gjennomført i Bayreuth. Når ouverturens Levi blir til sanger spiller han så klart Beckmesser, han som representerer mye av det Wagner var imot, som jøder, kritikere og lærd kunst.

Selv om «Mestersangerne» på overflaten handler om en helt som overvinner seg selv for å vinne en sangkonkurranse der prisen er kvinnen han elsker, var også operaen et kjerneverk i Hitlers forsøk på å appropriere Wagners verk som støtte for den nazistiske ideologien. At så mange nazistiske møter ble lagt til Nürnberg, som bare ligger noen mil fra Bayreuth, kom delvis av symbolverdien byen fikk gjennom «Mestersangerne». Føreren identifiserte seg sikkert både med Hans Sachs og Walther von Stolzing, mestersangerne i operaen, der den første la til rette for nyskaping og den andre frambrakte kunst verden ikke hadde sett. Dette trenger vi ikke bare å se som en parallell til at Hitler ikke kom inn på kunstakademiet i Wien, men det kan like gjerne ses som et bilde på Førerens «nyskapende» politikk.

Ved ankomst operahuset denne andre dagen var det vanskelig å la være å tenke på hvordan alleen som leder opp til «den grønne høyden» en gang var omsluttet av nazibanner, og hele Festspillhuset var dekket av naziflagg. Dette er blant Bayreuths virkelig mørke sider, forsterket av at Hitler ikke trengte å ta huset med makt. Han ble venn av familien allerede da Wagners enke Cosima fortsatt styrte skuta, men i ettertid er det Winifred, kona til Wagners sønn Siegfried, som er blitt sett på som den sorte ulven. Hun og Hitler var på dus, det gikk rykter om at de hadde en affære, og Føreren gikk under navnet «Onkel Wolf» for barna. Etter at Cosima gikk bort i 1930 sto dørene åpne for Hitler til å bruke Bayreuth for sitt propagandaapparat.

Operaens tredje akt utspilles i etterkrigstidens rettergangssaler i Nürnberg, og Walther og Beckmesser avgjør sangerkonkurransen fra vitnebåsen. Også Winifred fikk en rettslig kjennelse mot seg fra denazifiseringskomiteen, som blant annet forhindret henne fra å jobbe videre med Festspillene. I Bayreuth har lederne i tiden etter Winifred tatt så mange oppgjør med historien at de knapt nok fortjener at jeg nevner denne delen av historien. Men som førstegangsbesøkende var det uunngåelig å ikke ha dette i bakhodet i møtet med dagens Bayreuth, og dette mørket var tydelig nærværende i utstillingene i Wahnfried, som nå er museum for Wagner og Festspillene.

På min siste dag i Bayreuth var det endelig klart for «Tannhäuser». Operaen starter i Venusberget, i selve syndens rede, der Tannhäuser har bodd sammen med Venus i ett år og fått alle kjødets lyster tilfredsstilt. Han har imidlertid så til de grader mistet identiteten at han framstilles som en klovn. Produksjonsteamet, med regissør Tobias Kratzer i spissen, har dessuten latt hovedpersonene få selskap av den fargerike drag-artisten Le Gateau Chocolat samt den kortvokste romanfiguren Oskar Matzerath fra Günter Grass sin romanklassiker «Blikktrommen».

Med dette persongalleriet tegnes en humoristisk og tankevekkende rammefortelling, der jeg dessuten skal få høre en av mine yndlingsdirigenter, selveste Valery Gergiev, i aksjon. Bare så synd at det virket som dirigenten ikke hadde gjort hjemmeleksa si. Noen rare tempi gjorde at musikken ikke beveget seg ordentlig, og et irritert premierepublikum svarte med bu-rop. Det spørs om direksjonen var så ille at ropene var på sin plass. Misnøyen kan jo også skyldes at Gergiev åpent har uttrykket Putin-støtte.

Så til det jeg opprinnelig dro til Bayreuth for: Lise Davidsen. Som nevnt åpner andre akt med arien «Dich, teure Halle». Orkesteret har raske tonegjentagelser, som pisker opp en puls intet menneske kan ha. Det er klangen av entusiasme for musikken og kunsten. Når Davidsen presenterer seg, gjør hun det med en klangkvalitet jeg så langt ikke har hørt i Bayreuth. Hennes måte å lage musikk på er perfekt for Wagner. Det er jo noe vi kaller en «Wagner-sanger», og enkelt sagt er det en som kan synge sterkt i lang tid, noe som er nødvendig for å komme gjennom det tykke og ofte sterke orkesteret. Men dette fungerer litt annerledes i Bayreuth. Den viktigste funksjonen til den uortodokse orkestergraven er å få dempet orkesteret tilstrekkelig til at sangerne kan komme gjennom Wagners orkestersats. Dermed hører vi sangerne med større tydelighet enn vi er vant til, og sangerne kan konsentrere seg om å forme musikken heller enn å bare gjøre seg hørt.

Davidsen er den perfekte Wagner-sangeren. Hun har en kraft som gjør at hun egentlig ikke trenger hjelpen fra akustikken i Festspillhuset. Likevel, huset lar henne bli enda friere i sin klangutfoldelse. Etter hvert, når det er åpenbart for alle at Tannhäuser har vært hos Venus, blir folket oppildnet og er i ferd med å gå til angrep på ham. Elisabeth/Davidsen går da imellom, og ikke bare makter hun å gjøre seg hørt over kor, solister og orkester på full guffe, men hennes skrik svever så høyt over orkesteret at hun stopper håndgemenget og trykker samtidig publikum bak i setene.

Denne kraften kommer ikke bare av en sterk dynamikk. Hun bruker ofte skarpe overtoner, og med disse kan hun trenge gjennom orkesteret, uansett hva de finner på. Ordet skarp høres kanskje ikke spesielt positivt ut, men jeg har ikke noe bedre. Klangen er jo samtidig rund og innsmigrende. En annen beundringsverdig kvalitet med Davidsen er at hun har kraft og karakter i alle registre. Hennes stemmefag er «lyrisk-dramatisk sopran», som beskriver henne som en slags ja-takk-begge-deler-sanger, eller alle-deler. I løpet av forestillingen får hun vist seg fram med en subtil, poetisk og introvert stemme, via en så eksplisitt pasjon for Tannhäuser at jeg tviler på at særlig mange andre sangere kan ha energi til å gjøre noe slikt, i tillegg til at hun også bærer et register som for en sopran må betegnes som mørkt. Ja, noen ganger klinger det dype nesten som fra en mezzosopran, men med skimmer av lys fra Davidsens høydetoner.

Den sangeren jeg satte aller størst pris på i løpet av mine tre dager i Bayreuth, og den jeg helst hører igjen, heter Lise Davidsen. Hun hadde den sterkeste stemmen nettopp for Wagner av alle jeg hørte. Det er bemerkelsesverdig at hun kun er 32 år. Det betyr at hun fremdeles er i grunnleggende utvikling som sanger, så det er jo ingen grenser for hvor langt hun kan nå. Hvis jeg skal børste støv av mitt mest kritiske forstørrelsesglass synes jeg at hun noen ganger bruker litt for mye tid på å finne klangkarakter når hun veksler farge. Likevel, hennes kvaliteter er såpass åpenbare at hun litt for ofte blir nevnt i samme åndedrag som Kirsten Flagstad. Men la oss glemme Flagstad. Davidsen spiller allerede i samme liga, og det er de fullendtes liga, der vi ikke trenger å sammenlikne. La Davidsen være unik på sin aldeles egen måte.

Imidlertid synes jeg nå litt synd på henne, fordi hun etter dette sannsynligvis ikke vil kunne ta seg en eneste sommerferie så lenge hun har en aktiv karriere. Jeg regner nemlig med at de har kunstnerisk forstand nok i Bayreuth til å gi henne klippekort for resten av livet, og når Wagners musikk er midt i smørøyet for hennes stemme, kan hun jo ikke si nei. Allerede neste år er hun booket til å synge Sieglinde i «Valkyrien», noe som ytterligere stadfester hennes posisjon som en sanger man gjerne reiser langt for å oppleve.

Og når Elisabeth Teige fra Ålesund til neste år skal synge Gutrune i «Götterdämmerung», og man altså får et 2020 der TO norske sangere skal lage stordåd under Wagner-Festspillene, er det nok flere enn Klassekampen som bør ta reisen fra Norge og til festivalen i Bayreuth.

musikk@klassekampen.no

Festspillene i Bayreuth spiller også «Tannhäuser» 13., 17., 21. og 25. august. 5. september kan Lise Davidsen oppleves med Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen, mens hun 27./28. september er del av Oslo-Filharmoniens 100-årsjubileumskonserter i Oslo Konserthus. Kvelden etter har hun solokonsert i Operaen i Oslo. 2. oktober er hun på Sangerfest i Bergen.

Artikkelen er oppdatert: 23. september 2019 kl. 12.16
Mandag 11. november 2019
Nordicana er i ferd med å bli et internasjonalt begrep. Det er en ­frodig og variert scene, ­anført av flere talentfulle norske artister.
Mandag 4. november 2019
Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.
Mandag 28. oktober 2019
Hun ble deprimert av å synge sine egne sanger. Med sitt nye minialbum «Det går bra» vil Bendik motivere også publikum til å smile litt mer.
Mandag 21. oktober 2019
En vanskelig og ugjestmild prosess til tross, med en møysommelig jakt på de rette byggeklossene: Fredag er det endelig tid for Helge Sten sitt første Deathprod-album siden 2004.
Mandag 14. oktober 2019
Å være i rockeband krever at man kan kunsten å bli venner og vet hvordan beholde vennskapet. Dette ifølge de stigende stjernene i Big Thief, ute med sin andre prima indiefolkplate av året.
Mandag 7. oktober 2019
Høsten 1989 var det ­umulig å ikke knytte Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» til murens fall og kjede­reaksjonen igangsatt da.
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.