Mandag 5. august 2019
PARIS 1986: Ti år tidligere hadde Robert Smith dannet The Cure sammen med Michael Dempsey og Lol Tolhurst. Her er han sammen med bassist og tydeligvis stylist Simon Gallup. FOTO: GYSEMBERGH BENOIT/PARIS MATCH/GETTY IMAGES
Samlende effekt
Med singelsamleren «Standing on a Beach» (1986) fikk et større publikum ørene opp for Øya-aktuelle The Cure.

LP-KLASSIKER

Rockens stammekultur peaket på slutten av 1970-tallet. Slik konkluderer Suede-frontmann Brett Anderson når han i sine memoarer «Coal Black Mornings» (2018) minnes en oppvekst der skolegården var delt inn etter musikksmak og visuell framtoning. «[P]unks spiking up their hair, the headbangers growing theirs, the mods in their Parkas and differently tied ties, and the Rude boys with shorn hair and a carpet of Two Tone badges across their regulation, maroon school jumpers.» Identifikasjonen med band og undersjangre, og den tilhørende rivaliseringen, virker smått absurd i dagens musikkhverdag der det meste er lov å like. Men dengang og utover 80-tallet var dette blodig alvor, akkurat da The Cure var på vei opp og ut av hjembyen Crawley, midt mellom London og Brighton.

Bandets depperock traff en nerve hos unge som tok både liv og musikk på fullt alvor, og den kraftig sminkede frontmannen Robert Smith ble et stilikon for fans som kopierte hans store, tuperte signaturrufs og gikk for en like tung, like sort og like gjennomført klesstil. Uniformeringen og de strikse grenseoppgangene til tross, drøye ti år etter oppstarten i 1976 var The Cure blitt et band for langt flere enn punkerne og gotherne.

I diskografien er det nok «The Head on the Door» (1985), dobbeltalbumet «Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me» fra 1987 og 1989-oppfølgeren «Disintegration» som utgjør overgangen fra den nedslående dysterheten som i 1982 ble dratt til det ytterste på «Pornography». Forflytningen ble fullført i 1992 med albumet «Wish» og den særs fengende singelen «Friday I’m in Love». Det som til å begynne med hadde vært et smalt band for outsidere, var da blitt et band som både de alternative og de streite kunne trykke til sine bryst. En stor del av forklaringen på at musikken til The Cure fungerer på flere plan finnes på 1986-samleren «Standing on a Beach».

Utgivelsen markerte bandets ti første år, men endte opp med å treffe langt flere enn den mørke menigheten. I Storbritannia klatret plata helt til fjerdeplass (ny bestenotering), mens den i USA solgte til dobbel platina og er en av bandets desiderte bestselgere der borte. Også her i Norge er det nok mange som har fått sin grundigste The Cure-introduksjon gjennom plata prydet av det furet, værbitte ansiktet til fiskeren John Button. Suksessen er også en viktig påminnelse om kraften av en god samleplate, et format litt for ofte uglesett, men hvis betydning i å representere det ypperste av det ypperste knapt kan overvurderes.

Men hva er det som gjør akkurat denne samleren spesiell? Forholder man seg til den første vinylutgivelsen, og ikke de påfølgende og noe lengre video- og cd-variantene kalt «Staring at the Sea», snakker vi rett og slett om en kronologisk gjennomgang av bandets 13 singelutgivelser mellom 1978 og 1985. Ikke akkurat genialt kuratorarbeid, men herregud for noen låter, og herregud for en flyt.

Tonen settes med fiffige, litterært refererende (Camus’ «Den fremmede») og evig provokative «Killing an Arab». Stemning så det holder, og forvarsel om det atmosfæriske preget de senere skulle dyrke så intenst, får man i den lett gyseraktige ferden inn i skogen på «A Forest» og i den deilig forførende mystikken som omslutter «Charlotte Sometimes». De største dosene av hjerte og smerte kan høres på spor som «Let’s Go to Bed», «In Between Days» og «Boys Don’t Cry», mens bandet er på sitt mest fjollete i «The Lovecats» og «The Caterpillar». Og det er i sistnevnte at en slags nøkkellinje høres, når Smith messer Cata-cata-cata-cata-cata-cata-cata-cata / Caterpillar girl / Flowing in and filling up my hopeless heart / Oh, never, never go.

For det er akkurat dette som er essensen av The Cure, er det ikke? Når alt fra stemme til synther settes i spill for å tjene samme mål: å blottstille lengselen, håpet og våre brustne drømmer, dette vidunderlige rare som opptar oss alle enten vi er på ut- eller innsiden – friker eller soss, punker eller heavyrocker. En stund vokser man fra den type teenage angst og putter hele greia i kassa for glemte minner. Men når The Cure nå besøker Oslo for å spille tidenes lengste Øya-konsert, kommer de garantert til å pirke borti disse bortstuede følelsene. Mye av settlista er fylt opp av materiale fra 30-årsjubilerende «Disintegration», men rundt en tredel er låter fra «Standing on a Beach». Verdens beste samleplate? Kanskje, eller kanskje ikke, men uansett en av 80-tallets beste lp-er.

olavo@klassekampen.no

Onsdag spiller The Cure i Amfiet.

Artikkelen er oppdatert: 23. september 2019 kl. 12.12
Mandag 5. august 2019
Med singelsamleren «Standing on a Beach» (1986) fikk et større publikum ørene opp for Øya-aktuelle The Cure.