Med singelsamleren «Standing on a Beach» (1986) fikk et større publikum ørene opp for Øya-aktuelle The Cure.

Rockens stammekultur peaket på slutten av 1970-tallet. Slik konkluderer Suede-frontmann Brett Anderson når han i sine memoarer «Coal Black Mornings» (2018) minnes en oppvekst der skolegården var delt inn etter musikksmak og visuell framtoning. «[P]unks spiking up their hair, the headbangers growing theirs, the mods in their Parkas and differently tied ties, and the Rude boys with shorn hair and a carpet of Two Tone badges across their regulation, maroon school jumpers.» Identifikasjonen med band og undersjangre, og den tilhørende rivaliseringen, virker smått absurd i dagens musikkhverdag der det meste er lov å like. Men dengang og utover 80-tallet var dette blodig alvor, akkurat da The Cure var på vei opp og ut av hjembyen Crawley, midt mellom London og Brighton.