Mandag 5. august 2019
HELT SJEF: Sigrid har vært sjef siden hun for alvor satset på musikken, og hun var definitivt det da hun headlinet åpningsdagen av årets Vinjerock.
Vibben vedvarer: Ved innfallsporten til Jotunheimen traff vi sommerens store norske popnavn, Øya-aktuelle Sigrid.
På topptur
NORSK SOMMER: Omgivelsene, stemningen og turmulighetene er blant det som gjør Vinjerock i Valdres til Sigrids all time favorittfestival.
En fantastisk blackout på Glastonbury er festivalsommerens foreløpige høydepunkt. Nå skal Sigrid prøve å få Øya-publikummet til å ta av.

intervju

«Utendørsintervju passer utmerket. Sigrid går fjelltur nå.» Meldingen fra Sigrid Raabes britiske manager tikker inn på telefonen mens vi kjører opp de siste hengene inn mot Jotunheimen. Ned til høyre skimter vi Vangsmjøsa, til venstre steil bergvegg. Stigningen er på hele syv bratte prosent, før det flater ut og vi etter et par svinger befinner oss på en smal grusvei midt inne i den vakre, ville fjellheimen.

Vi skal til Eidsbugarden, 1060 moh. Her ved vestenden av innsjøen Bygdin har Vinjerock blitt arrangert hver sommer siden 2006. Festivalen er oppkalt etter dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje. Hytta som nå er blitt hotell ble bygget av ham i 1868, og den berømte forfatteren hedres behørig både på festivalvimpler, -stolrygger og -putetrekk, i tillegg til i navnet. Første gang Sigrid spilte her var i 2017, i det som var en av hennes aller første festivalkonserter, dog etter både Roskilde og Glastonbury. Sistnevnte kom hun nærmest rett fra i år også. Om enn denne gangen fra en mye større scene enn for to år siden, og en konsert som ga henne en slags blackout vi skal komme tilbake til.

Likevel, hennes nå to år gamle førstemøte med Vinjerock er fortsatt et av Sigrids største konsertøyeblikk. Det er noe med omgivelsene her oppe, som hun sier, det velvillige publikummet og turstemningen. Det å kunne gå rusleturer. Sist gang endte det også med champagne og utsiktstopp på natten.

Fakta

Sigrid Solbakk Raabe

• Artist og låtskriver, født 1996 i Ålesund.

• Debuterte med låten «Sun» i 2013. Signerte med Petroleum Records i 2014, og i 2016 for Universal-eide Island Records.

• Har gitt ut ep-ene «Don’t Kill My Vibe» (2017) og «Raw» (2018). Albumdebuterte med «Sucker Punch» i 2019, som toppet VG-lista og klatret til 5. plass på den britiske albumlista.

• Har mottatt en rekke priser, blant annet den europeiske EBBA-prisen (2017) og Årets låt under P3 Gull 2018 for «Strangers», og hun ble av BBC kåret til «Sound of 2018». Har også vært nominert til flere Spellemann-priser.

– Dette er helt unikt. Så langt tror jeg dette er favorittfestivalen min i hele verden. Ingen andre arrangører kan tilby en backstage som er så stille som her. På de andre festivalene er det lyd overalt, sukker Sigrid, og gjør en gest for liksom å favne inn landskapet:

– Herregud, for en jobb! For et liv!

Denne torsdagen i juli står sunnmøringen helt øverst på plakaten. Hun skal fra første tone av «Sucker Punch», noen timer etter at Musikkmagasinet møter henne, levere en pop-maktdemonstrasjon av en festivaldagsavslutning foran det hun treffende kaller Gore-Tex-publikummet framfor noe. Det er ikke noen diss i betegnelsen. Hun digger kleskoden, som strengt tatt kommer av nødvendighet.

Sola titter riktignok glimtvis fram i det skiftende skydekket når vi ved ankomst så vidt hilser på henne ved inngangen til det andre backstageområdet, der det på den lune innsiden av lavvoene er varmelamper, smørbrød og kaffetrakter. Vinden utenfor, rundt trestubbene som fungerer som både bord og stoler, har sure drag i kastene, og den virkelige sommervarmen ble lagt igjen nede i lavlandet.

Mens Sigrid skifter etter reisen til fjells, får vi omvisning av manageren. Den hutrende briten er slett ikke like godt utstyrt for værforholdene på det norske høyfjellet, men er kledd ut fra behovet for minimal oppakning under de siste ukenes mange reisedøgn. Det er jo et team som følger musikerne rundt på turné, og allerede en time etter den nesten berusende gode konserten skal alle være klare for syv timers busstur mot Vestlandet. Artisten selv skal i løpet av samtalen også komme innom sammenhengen mellom sceneantrekk og reiser, ikke minst hvordan hun faktisk digger å kjøre buss.

Buss i dette tilfellet må imidlertid ikke forveksles med slike kjøretøy med seterader. Turnébussen har derimot senger. I noen tilfeller også et eget artistsoverom, bakerst i bussen. Latteren runger over trestubbene vi sitter på når hovedpersonen forteller om stjernefordelene. Dem det nødvendigvis må være noen av. Raabe er tross alt artist, låtskriver, frontkvinne og sjef for prosjektet Sigrid.

Sjef har hun vært helt fra karrierens spede begynnelse. I 2014 hadde undertegnede gleden av å intervjue henne på selveste 18-årsdagen. Den gang hun kun hadde sluppet et par låter på NRK Urørt, og ble omtalt som lovende. Selv var hun tydelig på at videregående skulle gjennomføres før musikken skulle få så nær som all plass i livet. Det gjorde hun da også, studiene i Bergen etterpå ble derimot avsluttet omtrent før de kom i gang. Flyttingen dit var nok først og fremst motivert av muligheten for å komme seg inn i byens musikkmiljø. Tittelen på intervjuet som ble publisert i Gaffa var for øvrig «Sigrid Raabe: Sjef (18)». Hun humrer når det kommer fram at den nå fem år gamle overskriften har heftet ved henne siden, i både familiære og andre sammenhenger.

– Jeg er støkk med den for resten av livet, haha. Men litt fint er det også. Den gir noe å leve opp til. Samtidig er det gøy å tenke på at jeg allerede som 18-åring var veldig klar på hvordan jeg ville ha ting. Det har kanskje også hjulpet meg framover, det at jeg var så tydelig på den biten. Det er jo derfor jeg har valgt å være artist. Jeg vil bestemme selv, og jeg vet hvordan jeg vil ha det. Når det dukker opp ting jeg ikke har et like avklart forhold til, spør jeg om hjelp. Men jeg har en ganske god magefølelse. Og jeg opplever å bli respektert. Hvis jeg ikke blir det, kan det like gjerne være på grunn av alder som kjønn. Samtidig må jeg understreke at jeg har vært veldig heldig.

Om grunninnstillingen er den samme som den gang, har rammene rundt henne endret seg mye i løpet av disse årene. Med unntak av at plateselskapet i Norge er det samme, er hun i resten av verden signert på ulike labler i Universal-systemet, med hva det innebærer av kontakter og utvidede samarbeid, eller som hun selv omtaler det: en landsby av mennesker spredt rundt som jobber for henne.

Hun har rukket å slippe et par ep-er, årets kritikerroste debutalbum «Sucker Punch», og ikke minst; noen skikkelige hitsingler i 2017. Det store gjennombruddet «Don’t Kill My Vibe» er nest mest strømmet, for nå har «Strangers», som også topper konserten som nest siste låt ut, gått forbi. Da hun 29. juni spilte den under konserten på Glastonbury, ble dette nesten faste høydepunktet høyere enn vanlig.

– Det er litt sprøtt. Du blir på en måte vant til hvordan en konsert går, hvordan du skal synge. Samtidig så elsker jeg å se på hver konsert som en utfordring, der målet er å få publikum på min side. For det er jo det man håper på, det at folk skal glemme jobb og stress og i en times tid bare ha det veldig gøy, i ren eufori. Det er så gøy når det skjer. Da det løsnet på «Strangers», og tok helt av, da var jeg så full av energi at jeg ikke kjente meg selv igjen. Jeg har sett filmklipp etterpå og må nesten spørre meg selv hvem hun der egentlig er. Jeg følte meg litt som den grønne hulken, hehe. Jeg bare spant. Hjernen koblet ut, helt blackout, men på en virkelig fantastisk måte altså. Det var fullt tunnelsyn på oppgaven akkurat da. Dette er det beste adrenalinet jeg vet om.

Hun er ganske sikker på at mulighetene for at publikum blir revet med henger sammen med hvordan hun bygger opp låtene. Allsangvennlige refreng og hooks som lett hekter seg på hjernen er viktig, så kommer tempoet og selve rytmen av pop i tillegg, eller som grunnlag. Men Glastonbury var uansett en ekstra spesiell opplevelse.

– De sekundene der, når jeg føler meg helt uovervinnelig, de kommer ikke så ofte. Jeg går ikke akkurat rundt og føler meg uovervinnelig hele tiden. Så når de øyeblikkene inntreffer, er det helt vilt. All reisingen, de tidlige flyavgangene, kjaset og maset – det er verdt det når du står der og får den følelsen, sammen med bestevennene dine. Det er ganske fett.

Det er bandet hun referer til. Gjengen hun har spilt sammen de siste tre årene. Hun skal nevne dem flere ganger i løpet av samtalen. I rosende ordelag.

– Det er viktig for meg å si vi. Jeg hadde aldri klart å gjøre dette her alene. Jeg er drivkraften bak min karriere. Det er jeg som er artisten og det er meg på plakatene. Men det er utrolig mange folk som jobber hver dag for at ting skal gå rundt.

Noen ganger kan det til og med gå litt fort rundt. Hun har erfart at det kan koste mer enn det smaker å si ja til for mye. Refleksjoner rundt det å dele av seg selv, med så mange, så store deler av tiden, har hun også gjort seg. Men hun tror hun klarer å balansere, det meste av tiden.

– Da jeg skrev «Don’t Kill My Vibe», da var det bare tut og kjør. Jeg tenkte ikke så mye på hva jeg sa eller delte. Nå er det flere som lytter, og da må jeg tenke over hva jeg er komfortabel med å snakke om. Som for låtskrivingens del betyr at jeg har tatt innover meg at det finnes ting som det er fint å bare ha privat – erfaringer, opplevelser og følelser, også positive, det kan være deilig å ha for seg selv. Samtidig kan det jo være sånn at ting som er vanskelig for meg, kan være vanskelig for andre på min egen alder. Uten at det er relatert til yrket mitt. Jeg er jo bare 22 og holder på å bli voksen, med hva det innebærer av å lære seg å betale. Du blir litt bråvoksen når du hopper fra lille Ålesund og ut på verdensturné. Samtidig som det også er fantastisk dette her.

I teamet er det også flere låtskrivere. Hun har et par relativt faste, som med-produsent Martin Sjøli, et navn som også skal gå igjen mens vi snakker. Blant annet er hun rask med å understreke at «Don’t Kill My Vibe», låten om kjipe bransjegubber, absolutt ikke handler om Martin. Den ble skrevet med ham, i likhet med nevnte «Strangers» og «Sucker Punch», og flere med dem.

I prosessen fram mot ferdige låter begynner hun nå å kjenne igjen noen fellestrekk, uavhengig av hvem som sitter i studio med henne, så lenge det er god musikalsk kjemi.

– Det er ganske likt. Og det like er egentlig at man aldri vet hva man ender opp med. Det er litt rart å tenke på, det at jobben min er å lage noe som ikke finnes fra før. Du skal skrive en låt som ikke har eksistert. Det er klart at du henter inspirasjon fra låter du hører, men til slutt handler det om å lage noe nytt. Mange er i studio i femten timer, det skjer jo at også vi gjør det, men som oftest tenker jeg at arbeidsdagen er fra 10 til 19. Da får du tidspress på deg. En synge-og-skrive-session er ellers 80 prosent prat, noe som er veldig skummelt. Du må legge fra deg alt ego, og være veldig åpen. Du må bare velge å stole på dem du er med – lære, prøve og feile, sammen. Da blir man kjent på en litt annen måte, veldig kjapt. Jeg har møtt veldig mange fine folk gjennom skriving.

Siden albumslippet i vår har det imidlertid blitt lite tid til å jobbe med nytt materiale. I hvert fall i studio. Riktignok legger hun stadig inn småting på telefonen; melodilinjer, kule ord, setninger og lyder, men noen skikkelig skriveøkt blir det ikke tid til før etter at turneen tar pause.

Materiale i bakhånd er det rikelig av. Hele 70 demoer lå i bunken da skiva ble satt sammen. De som endte opp der, ble valgt etter personlig-favoritt-metoden.

– Plata har ikke noe overordnet tema. Eller jo, temaet er livet mitt. Det er en liten bit av hjernen min fra de siste tre årene, etter at jeg flyttet hjemmefra, og hvordan det har vært. Det er jo bare småhistorier, fra mitt personlige liv, og så bare legger man på litt ekstra. Jeg er veldig stolt av den plata. Jeg har jo co-skrevet, arrangert og medprodusert alt som er der. Og så er det veldig gøy å spille den live!

Sigrid snakker med selvsikkerhet. Sjarmerende og vennlig, men bestemt. Derfor er det litt overraskende at når vår tilmålte tid nærmer seg å bli avløst av lydsjekken og samtalen penser inn på tekstene hennes, så forteller Sigrid at hun i starten slett ikke var sikker på om hun hadde noe å bidra med.

– Jeg har alltid hørt på melodier før jeg hører på tekst. Det er kanskje derfor jeg er så glad i å lage vokal-hooks. Da jeg begynte å skrive som 16 åring var tekst litt ... flaut. Jeg har følt at jeg kanskje ikke har så mye å si, jeg har bare levd et ganske vanlig liv. Mens nå har jeg begynt å tenke at akkurat det kanskje er litt fint, det å skrive hverdagslig. Nå som livet mitt har blitt veldig lite hverdagslig. Men jeg skriver fremdeles om følelser. For uansett hvilke liv folk lever, så baler vi alle med den samme typen følelser.

Ordene følges opp med ektefølt banning. Det er ettermiddagens første regndråper som faller. Ikke at hun egentlig frykter at et vått publikum skal bli noen hindring, men det vil kreve en annen tilnærming. Det blir på en måte mer materie å jobbe med, er formuleringen hennes. Hun har for vane å tegne opp konsertforløpet i forkant, og denne justerer hun underveis. Med armene forklarer hun hvordan det er å stå på scenen og skjønne at strategien må endres.

– Jeg tenker på det som å gå inn i et felt der du i løpet av et par-tre sekunder må komme opp med nye slagplaner for hvordan få dette til å funke. Disse skiftene av taktikk må jeg gjøre hele konserten gjennom, stort sett under alle sangene. Kanskje ser jeg en gruppe som er litt ekstra keen, så da går jeg bort til dem, og energien som da oppstår kan smitte over på de bortenfor der igjen. Men noen ganger går jo også alt av seg selv. Kvelder der folk er i hundre uansett.

Konserten på Vinjerock ble av det sistnevnte slaget. Hun måtte ikke skrike nevneverdig for å få opp stemningen. Når hun først gjorde det, med oppfordringer om å danse, så adlød selv de ytterst få som hang ved utgangen. Roen senket seg like pent på «Dynamite», balladen hun framførte alene, ved pianoet. Det ene pusterommet den knappe timen hun med overbevisende letthet eide og varmet opp det kjølige, men tørre festivalområdet.

I forkant måtte jeg også bemerke at på de konsertene jeg har sett med henne tidligere, så har hun framstått naturlig, ikke bare i betydningen uten sminke, men som om hun faktisk koser seg på ekte og føler seg vel når hun opptrer. Hun har smilt gjennom store deler av samtalen, nå trekkes munnvikene litt ekstra opp.

– Takk. Nå ble jeg glad for at det ikke var den sminkekommentaren jeg alltid får. Jeg har tenkt på dette her. Man får det bare så moro som man selv lager det. Og når du går på scenen og tenker at dette blir gøy, så blir det sånn. Det er genuint gøy. Jeg får rett og slett ikke til å stå stille og se kul ut. Jeg skjønner jo selvfølgelig hvorfor folk kommenterer hvordan jeg ser ut. Det er veldig mange som har på seg noe annet enn jeans på scenen. Samtidig som det ikke er særlig originalt å gjøre det heller. For eksempel har ekstremt mange menn opp gjennom musikkhistorien gått på scenen iført bukse, kommer det en tanke oppgitt fra Sigrid, før hun understreker at antrekkene har praktiske årsaker.

Hun kan like både kjoler og annet pentøy, men når hun bor i en koffert er det bare så mye enklere å reise med vanlige klær enn kostymer. Sigrid slår ut med håndflatene og peker rundt seg, på det lille inngjerdede jordet omgjort til en plen, og på pålene, stubbene, teltet, det portable toalettet og vanndispenseren merket såpe:

– Skulle jeg liksom stått her ute med strykebrett?!?

musikk@klassekampen.no

Torsdag spiller Sigrid på Amfiet.

Artikkelen er oppdatert: 23. september 2019 kl. 12.14
Mandag 23. september 2019
Kjemien mellom to mennesker, spontanitet, gjensidig respekt og faglig dynamikk. Mette Henriette skriver om sitt forhold til ECM og Manfred Eicher.
Mandag 23. september 2019
Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.
Mandag 16. september 2019
Petter Baarlis raffe riffing er kjernen av Backstreet Girls-soundet i trettifem blodslitte år, på veien og på plate. Nå er ny skive klar, og det er fortsatt full fart, fremad mot ei stjerne i det fjerne.
Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.
Mandag 12. august 2019
Tre kvelder i en av klassiskverdenens ypperste storstuer, med Lise Davidsen i «Tannhäuser» som høydepunktet.
Mandag 5. august 2019
En fantastisk blackout på Glastonbury er festivalsommerens foreløpige høydepunkt. Nå skal Sigrid prøve å få Øya-publikummet til å ta av.