Mandag 17. juni 2019
BRUCE ER MANN: Sånn i tilfelle du lurte – her på plass for en fotoshoot for Philip Morris. FOTO: SONY
Han solo: Inspirert av gammel vellyd, åpne landskap og urbane cowboyer.
Ensom majestet

Album

Bruce Springsteen

«Western Stars»

Columbia/Sony Music

HHHHHI

Bruce den nydelige, så hekta på vakker lyd at soloartisten for et øyeblikk glemmer både hamrende soulrock & roll og det meste han har lært oss om historiefortelling i sang. Ifølge seg selv har Springsteen og hans E Street Band aldri vært sanne originaler – det er Beatles og Dylan, det – men mer en smeltedigel av vidtrekkende inspirasjon, fra James Brown til Woody Guthrie. Som selvsagt er kokett beskjedenhet, for også New Jerseys største mest jorda sønn vet at han lærte rocken å løpe på en ny måte utover på syttitallet, med en mann i sin midte som lengter og drømmer så hardt at han tror det kan gjøre ham fri.

Så da er kanskje ikke veien til Glen Campbells fløyelsdraperte countrypop eller, særlig, Harry Nilsson i «Midnight Cowboy»-mundur fryktelig lang likevel. Samtidig som «Western Stars» sine tydeligste inspirasjonskilder selvsagt lengter og drømmer annerledes enn klassisk Springsteen, med færre og enda enklere ord, med frodigere og luftigere strykerarrangementer, og med en americana og et Amerika som ligger nærmere Hollywood enn fabrikkgulvene ved Jersey-kysten. Men det er hit Bruce vil, og det er hit Bruce drar.

«Western Stars» er albumet som snart sytti år gamle Springsteen har ønsket å lage i evigheter, nærmest som en guilty pleasure han bare måtte få ut av systemet før han vandrer heden, på sitt vis den overraskende naturlige fortsettelsen av den herlig lettleste selvbiografien «Born to Run» (2016) og dens påfølgende, tilhørende og ditto sterke show/film/plate «Springsteen on Broadway» (2017/18). Igjen sier han: Se hva jeg mestrer, også dette, med en ny maske som katalysator for en låtskriverkunst som besitter en bemerkelsesverdig troverdighet. Og nettopp det er hans «magic trick», at han kan tegne opp en verden som vi tror er hans fordi den høres ut som hans.

Og nettopp det er også det vakreste ved alt det vakre som binder disse tretten sporene sammen, med Springsteen i rollene som hyperfølsomme Marlboro Men – uten sigarettene, men med jakkekragen opp og blikket vekk, plassert på en avsidesliggende ranch i ørkenen, foran en Dodge-pickup på en metaforisk jakt etter ville hester. Ingenting i Bruce-katalogen, verken solo eller med E Street Band, drar sangene hans like langt inn i klisjeen om den ensomme mannemannen i åpne landskap, selv om du finner likheter både i underkjente «Devils & Dust» (2005) og hjerteskjærende «Tunnel of Love» (1987).

Likevel, Springsteen ender opp med å snurre nevnte klisjé rundt sin stutt-butte lillefinger som om han aldri har gjort annet, nemlig skrevet for Marlboro-masken i et delvis banalt språk som ikke er hans i utgangspunktet, men som endrer karakter og tar bolig i ham underveis. Nøkkelen er sangstemmen, rund og fyldig og mektig, med henimot all rust pussa bort og ny olje på kjedet. Den er rikt pakket inn av produsent Ron Aniello, i arrangementer som like gjerne trer tilbake som trer fram.

Ta bare de seks første minuttene her, før Matt Chamberlains trommer med økende intensitet slår oss ut av den deilige dvalen to-tredjedeler ut i andresporet «The Wayfarer». Med backbeaten utelatt fører Bruce oss gjennom en skjønn, liten introlåt om en som haiker uten kart og over i den om en veifarende som kjører formålsløst fra by til by. Og selv om begge fortellerne har hastverk med å rømme fra noe som gjør vondt (hett tips: kvinner!), så tar instrumenteringen en annen rolle. Her har ingenting hastverk, ikke den akustiske gitaren, ikke pianoet, ikke fiolinene, bratsjene eller celloene. De følger bare været og vinden, eller noe i den duren.

I midtpartiet blir «Western Stars» hakket mer variabel enn den begynner. For etter tredjekuttet «Tucson Train», den mest springsteenske perlen i denne miksen, kommer et tittelkutt og etter hvert en «Chasin’ Wild Horses» som lesser på med mer stryk enn melodien kan bære. Og mellom dem igjen: Den om den mørke stuntmannen med en ødelagt kropp og den der Billy Joel møter Los Lobos på Sleepy Joe’s Café. Sistnevnte et stilistisk brudd med konseptet, men også eneste sådanne.

Og egentlig et friskt pust, akkurat som når Springsteen strekker stemmen mot operatiske Roy Orbison-høyder i «Sundown» og «There Goes My Miracle», eller han tar den helt ned til Steve Earles intimsfære med «Somewhere North of Nashville». I det hele tatt klarer han å veksle akkurat nok til aldri å kjøre seg fast i all vellyden, fra ymse strenger til ymse tangenter, fra blås til loops, fra moog til pedal og lap steel.

På sitt aller beste med tekster som fullstendig ukomplisert treffer spikeren på hodet, som når han våkner opp med steiner i kjeften på grunn av alle løgnene sine. Sat on the edge of our bed in the sun / I felt them gather on my tongue. Og enda bedre, og en av de aller fineste låtene han har gjort noensinne: «Hello Sunshine», med Nilsson-nikk og det hele, om Bruce sin egen depresjon, den han skriver så godt om i «Born to Run» og som han oppsummerer med en advarsel her: You fall in love with lonely, you end up that way.

Masken av, slik masken har det med å falle av til slutt, og selve høydepunktet på en plate om menn i en bestemt situasjon som kanskje ikke akkurat forbanner tidens elv, men mer motvillig aksepterer den. Ingen av dem lykkelige fordi ingen av dem vet hva lykke er, ingen av dem hjemme fordi de tror at hjemme må være et annet sted. I’m twenty-five hundred miles from where I wanna be, synger Bruce Springsteen som om han mener det. Født til å løpe, dømt til aldri å komme i mål.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. juni 2019 kl. 16.20
Mandag 26. august 2019
konsertJubileumssesongåpningOslo-Filharmonien, Vasily Petrenko (dir.)Verk av Øyvind Torvund og Pjotr I. TsjajkovskijOslo Konserthus, 21. august
Mandag 26. august 2019
boksThe Quintet«Events 1998-1999»PNL RecordsI februar i fjor var det 20 år siden utestedet Blå i Oslo åpnet dørene, etter et initiativ av Kjell...
Mandag 12. august 2019
Fire festivaldager med høydepunkter på rekke og rad helt fram til Karpes suverene punktum lørdag kveld.