Mandag 17. juni 2019
FORAN STONEWALL INN: En gjeng med ungdommer avbildet 28. juni 1969 etter opptøyene som markerer starten på Pride og den moderne LGBT-bevegelsen. FOTO: FRED W. MCDARRAH/GETTY IMAGES
Fra Stonewall til Studio 54 og inn i nåtiden: Pride fyller femti, med samme år null som den moderne klubbmusikkulturen.
En annen dans
Undersak

STOLT KLUBBHISTORIE

• 28. juni 1969: New York-politiet gjennomfører en razzia mot det homofile samlingspunktet The Stonewall Inn i Greenwich Village. Den spontane motreaksjonen blir husket som Stonewall-opprøret og startpunktet for moderne LGBT-kamp. Pride avholdes hvert år i juni, til minne om The Stonewall Riots.

• 14. februar 1970: Den eksentriske hippien og skeive skivespilleren David Mancuso arrangerer festen «Love Saves the Day», hjemme hos seg selv, i et romslig loft på Manhattan. Det blir starten på en serie fester etter hvert kjent som nettopp The Loft, som ofte omtales som starten på moderne, DJ-basert klubbkultur.

• Februar 1973: 18 år gammel starter Nicky Siano klubben The Gallery i nabolaget Chelsea i New York, sammen med sin syrerockgitariststorebror Joe. The Gallery hadde senere legendariske DJ-er som Frankie Knuckles og Larry Levan som ansatte, og et utall andre «fra miljøet» blant gjestene på dansegulvet.

• 26. april 1977: Steve Rubell åpner klubben Studio 54 i Manhattans Midtown-distrikt, en stund med Nicky Siano som en av de faste DJ-ene. Men klubben blir raskt først og fremst kjent for et dekadent image og sitt hyperglamorøse klientell. Her starter den kommersielle delen av disco-æraen for alvor, et halvt år før «Saturday Night Fever».

• 12. juli 1979: I regi av radioprogramleder Steve Dahl blir 40 000 discoplater knust på baseballarenaen Comiskey Park i Chicago. Disco Demolition Night er i ettertid blitt stående som symbol på motreaksjonen mot discobølgen, og på rasistiske, sexistiske og homofobe undertoner i denne.

• Vinteren 1983: Gruppa Cybotron (Juan Atkins og Richard Davis) slipper «Clear», en electrofunklåt med kortfattet tekst som ofte omtales som den første technolåten fra Detroit. En dansegulvklassiker som er medvirkende til å føre klubbkulturen i nye retninger.

• Våren 1987: Chicago-gruppa Phuture slipper tolv minutter lange «Acid Tracks», med en futuristisk, unik monoton sound anført av boblebassen til Roland-boksen TB 303. Opprinnelig popularisert lokalt av DJ Ron Hardy, blir dette starten på moderne housemusikk og fenomenet acid house.

• September 1987: New York-klubben Paradise Garage stenger dørene, noen uker før eieren Michael Brody dør av aids. Fast DJ Larry Levan dør i november 1992, 38 år gammel. I disse dager er det originale metallskiltet som hang utenfor den konverterte bilgarasjen å se bak monter i en stor Stonewall 50-utstilling i New York.

• Sommeren 1988: Acid house ankommer Storbritannia i det som skal bli kalt The Second Summer of Love, anført av DJ-er på klubbene Shoom, Future, Trip og The Haçienda, som sommeren før hadde oppdaget Chicagos housemusikk på ferie i Ibiza, landingspunktet for housemusikk i Europa.

• 16 desember 1988: Sangeren Sylvester dør av aids, 41 år gammel, med en karriere som oppsummerer deler av den motkulturelle kampen, fra avantgarde-teater og en periode som åpent homofil rockesanger, til gjennombrudd sammen med discobølgen og med stadig mer radikalt elektronisk orienterte og ubeskjemmet (homo)seksuelt ladede låter.

• Juli 1989: 150 mennesker tar dansende til gatene i daværende Vest-Berlin under mottoet «Friede, Freude, Eierkuchen», i det som skulle bli en årlig begivenhet under navnet Love Parade og en manifestasjon av «technobyen Berlin», fram til den siste paraden i Duisburg i 2010 ender i katastrofe da 21 mennesker dør når det bryter ut panikk i folkemengden.

• Natt til 1. mai 1995: Arrangementet Hyperstate går av stabelen for første gang i Oslo Spektrum, med artister som Chemical Brothers og The Prodigy. Og «ravekulturen» har for alvor etablert seg også som kommersielt fenomen i Norge, noen få år etter den spede starten med illegale undergrunnsfester i Oslo, Bergen og Tromsø.

Nicky Siano
I OSLO: Produsent og DJ Nicky Siano fotografert på en kort lydprøve dagen før DJ-sett/performance/gospelhouse-musical på utestedet Jaeger i desember 2018.
THE GALLERY: Liv på gølvet en gang på syttitallet. FOTO: NICKY SIANO
Nicky Siano var med på å finne opp klubbmusikkruttet. Og han var der da det smalt for den moderne LGBT-bevegelsen, i New York 1969. To sider av samme sak, sier DJ-legenden i dag.

INTERVJU

– Og derfor feirer vi Pride hvert år i dag, lyder det pedagogisk, nærmest med tre hørbare streker under «derfor» fra scenen.

Men det er ikke juni, det er lenge til selve Pride-måneden denne torsdagskvelden i desember. Vi er i kjelleren til Oslo-klubben Jaeger, den av klubbene som sammen med The Villa har klart å klore seg fast i hovedstaden dette tiåret med stabil, ambisiøs booking av norske og internasjonale artister, innrettet mot dem som både liker å danse på gulvet og har et mer eller mindre bevisst forhold til de snart halvt århundre gamle tradisjonene til den vestlige, rendyrkede danseklubb-kulturen, fra disco til house, techno og den stadig mer uoversiktlige jungelen av subsjangerunderskog. Kanskje med et hakket for ambisiøst program innimellom. For publikum denne kvelden virker litt rådville og rastløse i sin respons til det som foregår fra scenen her, rett rundt midnatt, under det faste torsdagskonseptet Retro (som navnet antyder ekstra klubbhistorisk kuratert av resident DJ og Oslo-institusjon Daniel Gude fra Vålerenga).

På den annen side er det kanskje ikke så rart, for det er virkelig noe helt utenom det vanlige, og ikke så lett å bli klok på, den entusiastiske ... audiovisuelle presentasjonen som foregår, der New York-legenden (tør vi si byoriginalen?) Nicky Siano (født i Brooklyn 1955) på et tidspunkt pøser på med personlige anekdoter mot en rullende bildekavalkade på projektorskjermen bak seg. Det ene sekundet fingeres en samtale med hans avdøde venn og protesjé Frankie Knuckles via «videolink», neste øyeblikk pekes det mot to (trans)kvinneskikkelser på skjermen bak:

– Det der er Sylvia, hun som kastet den første cola-glassflasken mot politiet utenfor The Stonewall Inn. Og ved siden av henne står Marsha P. Johnson – the p stands for payitnomind!

Mellom røverhistorier og historieleksjoner er det innskutte turer bort til en DJ-stasjon. Derfra styrer Siano stødig sin kavalkade av egenredigerte dansegulvsversjoner av ... gospelmusikk: fra sjelfullt, sent sekstitalls-snadder av sangere som Dorothy Morrison via gospeldisco av så vel sekulær som gudfryktig sort, fra Clark Sisters til Loleatta Holloway, fram til nittitalls henda-i-været-gospelhouse. En musikalsk reise som også formidler musikkhistorie på fiffig rytmisk vis, fra insisterende tamburiner, via discoens hissige hihats og fire-på-gulvet trommer, til vi er fremme ved nittitallets minimale unts-unts-rytmer, skreddersydd for store klubber. Framført med et vaskeekte gospelkor på den andre siden av scenen – lokale krefter i Oslo-koret Traces Gospel Choir, ildfullt anført av ildsjel Tracee Lewis Meyn, som virkelig eier både materialet og scenen der de setter prikken over i-en med ekstra euforisk allsangeffekt på toppen av den ferdiginnspilte musikken: We lift our hands at the Sanctuary / People come to dance at the Sanctuary / Love is alive at the Sanctuary / I feel alive at the Sanctuary.

For å sitere gospelhouseklassikeren som kommer litt over midtveis, en uautorisert bootleg-remix som på fiffig vis rekontekstualiserte en gudfryktig salme til å bli en ode til et sagnomsust gay disco, et av de aller første, avholdt i en nedlagt kirke midt på Manhattan, derav det dobbeltbunnede navnet The Sanctuary. Her er det mange lag av innhold å pakke ut, ja. Og som sagt, til en lettere rådvill og rastløs respons.

For om så det hele hadde vært markedsført litt tydeligere som den eiendommelige egendefinerte «gospel disco musical» som opphavsmannen selv omtaler forestillingen som, og plassert litt tidligere på kveldens program, er det nok mulig at dette fortsatt fort hadde blitt litt som å dra fram en lysbildefremviser foran et festklart dansegulv. Og det er synd. For tross en mildt sagt anekdotisk, springende fortellerstil, og de på godt og vondt hjemmemekka sceniske og dramaturgiske løsningene, er selve historien Siano forteller veldig verdt å spisse ørene til.

Det er en førstehåndsfortelling som kort sammenfattet knytter historien om organisert politisk LGBT-kamp sammen med historien om moderne klubbkultur. Med et felles startpunkt – opptøyene som brøt løs natt til 28. juni 1969 i bydelen West Village på Manhattan, etter at den uoffisielle «homobaren» The Stonewall Inn ble utsatt for en politirazzia, etter mistanke om mafiastyrt utpressingsvirksomhet.

For ja, i en tidsalder der homofili fortsatt var definert som en sykdom og i tillegg var straffbart i mange amerikanske delstater, var selvsagt alle «homobarer» uoffisielle, og i New York som oftest mafia-drevne, slik The Stonewall Inn vitterlig var. Og utpressingsvirksomheten politiet var tipset om, var etter all sannsynlighet reell. Like reell som den svært brutale og rutinemessig nedverdigende behandlingen av stedets totalt uskyldige klientell, som denne gangen skulle komme til å utløse en uventet kraftfull spontan motreaksjon. Og for bare to ukers tid siden ba nåværende New York-politimester James O’Neill offisielt om unnskyldning for politiets oppførsel, den gangen. For i dag er de såkalte Stonewall-opptøyene offisielt anerkjent som starten på den moderne LGBT-bevegelsen, det er blant annet derfor man markerer Pride nettopp i skrivende stund, hver juni.

Nicky Sianos budskap er at dette også ble starten på moderne klubbkultur og klubbmusikkhistorie. Siden en av de tidligste konkrete seire som den gryende bevegelsen kunne innkassere, som direkte resultat av Stonewall, var at New York-forskriften om at det var ulovlig for to personer av samme kjønn å danse sammen på et offentlig (skjenke)sted, ble opphevet. Som direkte resultat av dette skiftet i praksis, kunne en viss David Mancuso året etter invitere til den første av de LGBT-orienterte og generelt motkulturelt innrettede dansefestene som etter hvert ble legendariske under navnet The Loft, men som første gang ble arrangert under navnet «Love Saves the Day» (kremt, L.S.D.).

Fester der en ung Nicky Siano raskt ble fast inventar. Noe som igjen ledet til at han noen år senere, vinteren 1973, åpnet sin egen undergrunnsklubb The Gallery (som etter hvert lå bokstavelig talt ett New York-kvartal unna David Mancusos loft på Manhattan). The Gallery, der to unge karer kalt Frankie Knuckles og Larry Levan jobbet som dekoratører eller «ballonggutter», et tiår før disse to på hver sin DJ-kant av USA skulle komme til å legge grunnlaget for moderne klubbmusikk. Disse to definerte nemlig lyden av henholdsvis New York (Levans sagnomsuste klubb Paradise Garage) og Chicago (med Knuckles sett på klubben The Warehouse, som skulle definere og gi navn til en hel sjanger: house music).

Og mens Levan døde av livsstilsrelatert hjertetrøbbel bare 38 år gammel i 1992, før dansemusikkens kulturelle relevans ble allment anerkjent, rakk Knuckles før han døde i 2015 å få en gatestubb i Chicago oppkalt etter seg. Det skjedde i 2004, mye takket være politisk pådriverhjelp fra daværende Chicago-senator Barack Obama.

Men nå foregriper vi vel begivenhetene litt. Poenget er at få, om noen, nålevende personer er mer kvalifisert enn Nicky Siano til å fortelle om forbindelsen mellom kampen og klubben.

For han var der. Ikke bare i klubben, men også på gata utenfor The Stonewall Inn i 1969. Han er kanskje ikke alene om å ha vært begge steder, men de færreste andre har overlevd og kan fortelle førstehåndshistorien i 2019. Marsha P. Johnson? Hun ble funnet død i Hudsonelva i 1992 under mystiske omstendigheter politiet ikke fant det verdig å etterforske. Og Marsha og Nickys felles venninne Sylvia Rivera, hun som kastet den første colaflasken mot politiet og som i ettertid har blitt kalt transbevegelsens Rosa Parks, døde av kreft i 2002.

– Dette er en historie selv jeg, som faktisk var der, har måttet lære meg opp på i ettertid, forteller Siano til Musikkmagasinet, i en hotellobby i Oslo noen timer før forestilling.

– For jeg husker Sylvia, hun var en venn av meg, og Marsha har jeg snakket masse med. Men jeg visste for eksempel ikke at det var Sylvia som kastet den flasken før mange år senere. Da jeg fikk vite det ville jeg snakke med Sylvia, men da var det åtte måneder for seint, hun var allerede borte.

– Det at denne generasjonen faller fra ... blir det da viktigere for deg å fortelle denne historien, som tidsvitne?

– Ja. Jeg er 64 år gammel. For to år siden døde David Mancuso. Og når han døde, var han den siste av mine samtidige som fortsatt var i live fra klubbene. Da falt brikkene på plass for meg. «OK, du er her i en begrenset tid. Du var med på noe storartet. Så fortell om det.»

Og med «noe storartet» mener ikke Siano klubbene han startet og/eller spilte på – vel, ikke bare dem, fyren er tross alt en storkjefta Brooklyn queen uten snev av falsk eller annen beskjedenhet. I 1969 var Siano fjorten år, men hadde alt visst at han var gay siden han var tretten, og folk hadde for lengst fortalt ham at alle nede i West Village var gay.

– Så jeg begynte å dra ned dit i 1968. Så kommer denne lørdagskvelden i 1969, og jeg drar med meg en venn ned til The Village. Og når vi kom fram til dette gamle kinobygget, The Waverly – noen år senere ble det kjent som stedet de hadde midnattsforestillinger med «The Rocky Horror Picture Show» – når vi kommer dit ser vi at det er en folkemengde som blokkerer 6th Avenue. Og det var ... minst to tusen mennesker på gatene, som blokkerte alle hovedårene i nabolaget, fra sjette til åttende. Sjette var hovedåren på Manhattan på den tiden, og å blokkere den var en stor prestasjon. De satt midt i gata og blokkerte trafikken, folk overalt, og jeg bare What the fuck is going on here?! Og det var Stonewall-opptøyene. Jeg hadde spasert rett inn i midten av det. Politiet dro folk opp fra gata og arresterte dem, men hver gang de fikk noen opp, satte en ny person seg ned. Det var så velkoordinert! Det virket som om det lå mange års planlegging bak – og på et vis gjorde det også det, hehe.

Her glir Siano, karakteristisk nok, ut i en lang rad digresjoner. Om hvordan organisasjoner som sprang ut av Stonewall i noen tilfeller samlet inn midler ved å organisere noen av de tidligste discofestene, for eksempel den provisoriske klubben The Firehouse (en nedlagt brannstasjon i Soho), som ble drevet av Gay Activist Alliance. Og forbindelsen Siano her ser til de ofte rent kunstnerisk kreative protestaksjonene han selv var med på under aids-krisen på åttitallet, under banneret til (den fortsatt aktive) bevegelsen ACT UP.

– Ved hjelp av lakener hengende ut av vinduene fra andre etasje koordinerte de det slik at hele fasaden til hotellet The Sherry-Netherland stavet ut ordet «M-U-R-D-E-R-E-R», når kortesjen kjørte forbi under New York-besøket til President Asshole – eller Ronald Reagan som noen kalte ham. Når homomiljøet vil at noe skal forandre seg, at noe skal bli gjort, er både koordineringsevnen, ideene og aksjonsformene langt forbi det noe annet miljø kan stille opp med! Hehehe.

Og denne sprudlende kreativiteten kan man vel trygt si fortsatt preger de årlige Pride-feiringene, verden over. Likevel er det også Nicky Sianos erfaringer fra å spille på svære Pride-arrangementer det siste tiåret, og en følelse av å spille for tusener av homofile som ikke hadde noen idé om hvorfor, om hvordan Pride oppsto, som ble kimen til denne ... omreisende gospel-misjoneringen om Stonewall-budskapet.

Og om hvordan den internasjonale klubbmusikken og klubbindustrien oppsto, slik Siano uttrykker det, «ut fra asken til opptøyene». Men hva med selve musikken? I hvilken forstand og hvordan ble musikken formet av en slik samtid og slike omgivelser?

– Om du lytter til den tidlige dansemusikken, ble den laget på et tidspunkt hvor mye skjedde rundt om i verden, ikke bare Stonewall, men Vietnamkrigen, raseopptøyer i omtrent alle store byer i USA unntatt New York. Sangene handlet i essens om å stå sammen, så vi kunne forandre denne greia. Og lage en bedre verden for oss alle. Nitti prosent av sangene handlet om tiden vi sto midt oppi, om forandring og kjærlighet og det å stå sammen i fellesskap. Da jeg startet som DJ ble ikke musikken kalt disco. Den ble kalt R&B. Det var dansbar R&B, og sangene snakket om kjærlighet, men på et vis som bandt begrepet opp til tiden vi levde i. «The Ghetto» av Donny Hathaway – dét var en svær danselåt. Og den tidlige klubbmusikken, som ikke ble omtalt spesifikt som disco, var definitivt en videreføring av protestånden fra sekstitallet. Låter som opprinnelig ble skrevet av folket på gatene, flotte sanger. Men på et tidspunkt tok det slutt. Plateindustrien kom inn, og alt ble gradvis til fluff og søppel. [Synger sarkastisk, parodisk demonstrerende:] Dance your ass off, buy your new Fiorucci jeans ... Oh please, give me a break!

Disco er i det hele tatt et begrep Siano er svært ambivalent til, han insisterer for eksempel på at han med ett eneste unntak («Disco Party» av The Trammps!), i løpet av femti år som DJ, aldri noensinne har spilt en låt med ordet «disco» i tittelen.

En ambivalens som muligens kan henge litt sammen med hvor nært hans eget navn ofte forbindes med discoens hedonistiske tempelhøyde, Studio 54, takket være hans egen flyktige tid bak DJ-pulten der. Studio 54 ble raskt tett forbundet med en grenseoverskridende materiell dekadanse, av den typen som discoen i seg selv for mange ble et symbol for – noe som kanskje forklarer hvordan disco i samtiden var et yndet hatobjekt, også på norsk radikal venstreside (her i uheldig samspill med ml-bevegelsens dypt problematiske forhold til homokamp gjennom syttitallet). Siano har uansett sitt å si om dekadansen, han også.

– Jeg spilte på den svære bursdagsfesten til Bianca Jagger på Studio 54. Dansegulvet var tomt. Det var tjue mennesker der, folk som Liza Minnelli, Mick Jagger, Keith Richards, Calvin Klein, Truman Capote ... jeg husker jeg så ned og tenkte «Herregud, det er bare stjerner her.» Ikke nødvendigvis ille, i seg selv. Men så slipper de ned et lysende banner over tre etasjer med navnet hennes på, før Bianca selv rir inn på en hvit hest og dansegulvet fylles opp av fotografer som kommer ut av vingene for å ta bilder. Da jeg var ferdig med å spille den kvelden og gikk ut bakutgangen, så jeg at det satt en hjemløs fyr der og holdt ut hånda. «Har du en dollar til noe å spise?» Der og da slo det meg ... hva var det jeg egentlig nå nettopp hadde spilt for? Hva skjer her? Det slo meg som a ton of bricks, rett i mellomgulvet, du vet, når du kjenner noe fra innsida? Og fra den dagen ble det «Uff, nå må jeg dra ned og spille på Studio.» Det var helt forferdelig. Jeg spilte ikke på mitt beste, så jeg er ikke i det hele tatt overrasket over at jeg til slutt fikk sparken. Jeg ville ikke dra på jobb der!

Ironisk nok blir Siano fortsatt booket verden rundt på grunnlag av Studio 54-nostalgi, som salt i såret og samtidig så det blir brød til suppa. I den anledning er vi nesten nødt til å spørre hvordan det dermed føltes sist han spilte i Oslo, da han ble booket inn til en Studio 54-tematisk bursdagsfest for en viss norsk kjendis-riking med en velkjent lidenskap for syttitalls New York-queerkultur.

– Du vet, folk forteller ikke alltid alt når de booker deg. «Det er en privatfest», sier de. Du vet ikke nødvendigvis at det er en millionær som vil leke Studio 54 på bursdagen sin. Altså, jeg har ikke noe imot folk med penger. Men ødslingen blir ... litt galskap noen ganger. Måten folk både ødsler og hamstrer med penger. Og jeg har et problem med det, med ødsling generelt, sier Siano, samtidig som han presiserer at det hele endte opp som en ganske ålreit fest, tross alt, selv om han er usikker på om han hadde takket ja om han hadde visst om alt på forhånd.

Men for Siano handler nok essensen av klubbmusikk-kultur om noe annet, om noe man nok må lete etter andre steder. Veteran-DJ-en har siden han fant fram igjen platespillerne på nittitallet, etter et drøyt tiårs pause, tenkt mye på selve effekten av tekstene, og det kjærlighetsfulle budskapet som i hvert fall mye av musikken han selv spiller er preget av.

– På syttitallet tenkte jeg aldri på det, den gang var jeg på altfor mye dop til å virkelig lytte til noe som helst! Men nå merker jeg det, særlig hjemme i New York eller i Storbritannia, på de festene der publikum kjenner ordene til sangene og begynner å synge med. Noen ganger så mange at jeg kan skru lyden av en liten stund. Og det var det som skjedde den gangen også – det at du begynte å synge med på en sang, var det som gjorde hele opplevelsen så bevegende. Når et helt dansegulv sang en sang, og du kunne snu deg mot en venn som også sang med, og du sang en tekstlinje direkte til dem. Det skapte en energi som var eksplosiv. Det skapte en energi som bandt folk sammen og som løftet dem opp.

– Finnes den energien fortsatt? Ser du den når du spiller i dag?

– Ja. Det skjer fortsatt. Jeg kan ikke regne med at det skjer hver kveld jeg spiller. Men det skjer, for eksempel da jeg spilte på Dublin Pride i fjor, jeg så opp på tre tusen mennesker og alle sang ordene til låta. Det var faktisk en låt jeg egentlig aldri spiller – «Vogue» av Madonna! Men det var Pride og jeg spilte et veldig gay set. Noe skjedde da jeg satt på «Vogue». Fra første note, dette orgelriffet i begynnelsen, hørte jeg hele publikum slippe ut et frydefullt sukk i kor. Det sukket ble til en eksplosjon. Og den eksplosjonen der ... når folk har den erfaringen, skaper det et øyeblikk der de også husker hvem de var sammen med, og hva det betydde for dem i øyeblikket. Det er så mye mer enn en ren danseopplevelse. Det er en samholdsopplevelse.

Og når det kommer til dansegulvet og samhold, og dansegulvet og samtiden har det i senere år dukket opp noe man kanskje kan kalle en motreaksjon mot EDM-bølgen, denne tredje runden med brutal, fremmedgjørende gentrifisert kommersialisering av skeiv klubbkultur (Madonnas «Vogue» er en god representasjon på forrige runde, etter discoen).

For nå har det samtidig dukket opp en ny generasjon profilerte DJ-er og artister som igjen snakker høyt, tydelig og profilert om den politiske dimensjonen, om dansegulvet som arena for de marginaliserte, for eksempel i den Chicago-baserte scenen rundt folk som The Black Madonna og Honey Dijon. Nicky Siano nikker ivrig når vi bringer det på bane. Han har også registrert at dette skjer, igjen, og han synes det er flott.

– Å gå ut og danse kan være en veldig overflatisk opplevelse, og det har i stor grad fått det imaget. Men jeg tror ikke det er alt det handler om. For jeg husker da jeg åpnet The Gallery, og alle disse folkene som kom dit, de som ikke hadde noe annet sted å gjøre av seg. De hadde ingen som aksepterte dem for det de var. Og om man kan skape et rom hvor det er mulig å si «Ingen ting av det der betyr noe, hva du tror på, hvem du elsker eller hvor du kommer fra. Det er kjærlighet her inne, kom inn.» Om man klarer å skape det rommet, har man skapt en bedre verden. Og det er det eksakt motsatte av den hjemløse mannen i smuget bak Studio 54.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. juni 2019 kl. 16.21
Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.
Mandag 17. juni 2019
Nicky Siano var med på å finne opp klubbmusikkruttet. Og han var der da det smalt for den moderne LGBT-bevegelsen, i New York 1969. To sider av samme sak, sier DJ-legenden i dag.