Lørdag 15. juni 2019
FOLKEKJÆR: Vår stusselige romanhelt Elling har ikke helt grep om virkeligheten. Hans forfatter, Ingvar Ambjørnsen, har derimot et usedvanlig godt grep om det norske språk. FOTO: KLAUDIA LECH
Fantasiens ensomhet
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.

ANMELDELSE

Ingvar Ambjørnsen kunne på 1990-tallet, da han startet sin roman­serie om Elling, umulig ha forutsett framveksten av sosiale medier. At det likevel er nettopp der, på Facebook, vår nevrotiske helt nå etter mange års stillhet igjen hever sin stemme – i den nye boka «Ekko av en venn» – virker som en så logisk konsekvens av Ellings personlighet at det kaster et nytt lys over hele bokserien. Elling er, som vi skal se, som skapt for Internett. Dessverre har bøkene også noe av sosiale mediers tomhet over seg.

Første bok om Elling, «Utsikt til paradiset», kom i 1993, og gjennom til sammen fire bøker fram til 1999 etablerte han seg som en av norsk litteraturs mest folkekjære skikkelser, en person leserne ble glad i og fulgte fra bok til bok. Elling i regn. Elling i vind. Elling i sol og Elling i skygge. Elling er kanskje den mest kjente fiktive personen i Norge på 1990-tallet, ved siden av sin absolutt rake motsetning: Herbjørg Wassmos Dina-figur. Der Dina er mektig og uovervinnelig, en naturkraft, er Elling skjør som porselen, sprø som en kjeks og knekker som et strå ved minste snev av motvind, for eksempel hvis virkelig­heten ikke helt blir som han har forestilt seg. For fantasien er Ellings fremste egenskap og største svakhet.

Fakta

roman

Ingvar Ambjørnsen

Ekko av en venn. En Elling-bok

Cappelen Damm 2019, 320 sider

Da vi møter ham første gang, er hans mor, som han har levd isolert sammen med hele livet, nettopp død. Uten henne må han møte virkeligheten, og det går ikke godt. Elling er psykisk syk, mangler sosial trening og har en fantasi som ustanselig løper løpsk. Utsikten til ethvert treff med andre mennesker medfører en strøm av tenkte og svært kompliserte handlingsforløp som ofte gjør det virkelige møtet uoverkommelig.

I de neste bøkene havner han på institusjon, der han motvillig blir kjent med Kjell Bjarne, en annen av de skjøre blomstene i Guds have. Sammen begynner de å snuse på verden omkring. Da vi sist møtte de to, i «Elsk meg i morgen», var Kjell Bjarne etablert med samboer, stedatter og deltidsjobb, mens Elling fortsatt lette etter kjærligheten. Her endte romanserien i et nokså mørkt toneleie.

Så har det altså vært stille i tjue år, inntil nå, da Elling på nytt gjør et forsøk på å dyppe tærne i samfunnets grumsete vann. Vi forstår raskt at han fortsatt er alene i verden, men tilsynelatende litt bedre rustet til å håndtere ensomheten.

Et gjennomgangsrefreng i mottagelsen av bøkene er at vi alle har et stykke Elling i oss, men jeg greier ikke helt å føle at han er vår alles representant, til det er dilemmaene hans ett hakk for eksentriske og løsningene for overspente: Hvilken av kassadamene på Spar skal han betale varene hos? Krever nitid overveielse. Hvordan presentere seg overfor budet som skal levere en dusjstol til sin aldrende huseier? Ikke som trygdet og under kommunal administrasjon – best å finne opp på et annet liv, et der man er rik og vellykket, og der man av nestekjærlighet har sett seg nødsaget til å stille opp for de mindre privilegerte, hvor ubekvemt det enn er i en hektisk hverdag.

Dette blir ofte Ellings bane. Når han etter voldsom indre kamp greier å opprette kontakt med et virkelig menneske, er forutsetningene for relasjonen fullstendig oppdiktet, og han kan gå av skaftet i raseri over at virkeligheten ikke stemmer overens med de vidløftige forestillingene han har fabulert fram i enerom. Da kan også hans latente kvinnehat piple til overflaten: Virkelighetens kvinner er ikke alltid de kyske madonnaene han idealiserer, og dermed må de nødvendigvis være luddere.

Her kommer Facebook inn som den perfekte erstatning for et ekte sosialt liv. Her kan han skape en maske og være suveren. Og slik blir han også for første gang, i mine øyne, noe mer enn et velskrevet og elegant uttrykk for ekstreme tvangstanker i et traumatisert og umodent sinn. Elling-figuren får en allegorisk kvalitet som Ambjørnsen ikke kan ha planlagt da den første boka utkom: I likhet med Ellings elleville fabuleringer kan sosiale medier gi rom for en utfoldelse som ikke alltid tåler møtet med virkeligheten. Og som Ellings fantasier er det sosiale ved Internett ofte en fiksjon som låser fantasten fast i ensomheten.

Ingvar Ambjørnsen er språklig sett en av de mest virtuose norske forfattere jeg vet om. Ført i Ambjørnsens penn bader Elling i elegante formuleringer og faste vendinger. Elling er en verbal jålebukk, og tenker i formfullendte, gammelmodige setninger på konservativt bokmål, og det dukker opp vittige fraser så å si i hvert eneste avsnitt. Det er nesten alltid språklige klisjeer, men de er tilført nytt liv, som når han omtaler en erfaren kvinne som «en kvinne som har vært ute, om ikke en vinternatt, så i det minste et par meget sene høstkvelder». Av slike ting flirer jeg i den språklige gjenkjennelsens glede.

Når jeg likevel ikke tilhører Ellings store fanskare, er det fordi jeg ikke berøres av Ellings i prinsippet hjerteskjærende ensomhet, og paradoksalt nok henger dette sammen med Ambjørnsens gullpenn. Stilen er så sterk at den fullstendig drukner de menneskelige følelsene som en litterær person må vekke i meg for at jeg skal bli rystet og rørt. En romanfigur som i dødsangst idet han er i ferd med å bli kvalt av en pølsebit i halsen, tar seg tid til en vittig og utbrodert tanke­rekke over det latterlige i å dø på en slik forsmedelig måte (dette skjer i «Elsk meg i morgen»), kan man flire samme med, men ikke leve seg inn i. Elling-bøkene minner meg om salig Johan Borgens Mumle Gåsegg- petiter: makeløst velskrevne og elegante, men dessverre litt distanserte og livløse.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...