Månedens poet

Forstummet på kafé

Illustrasjon: "L’Absinthe"(1873) av Edgar Degas, Wikimedia

MÅNEDENS POET

«HOPALONG CASSIDY»

Hver måned kårer Diktkammeret en månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet. Poeten ønsker å være anonym.

– Som juryen skriver i sin begrunnelse, så skjer det et skifte i diktet ditt på tross av få linjer. Hvordan får du fram dramatikk i et kort dikt?

– Mye av det jeg skriver, blir til i øyeblikket, og uten plan, men har røtter i tanker og fornemmelser. Det gjelder også denne teksten. Det er ingen tilsiktet dramatikk. Men – når jeg ser på teksten igjen, ser jeg at den veksler mellom relativt generelle betraktninger og veldig konkrete situasjoner, og det er et ubehag til stede. Det gir en dramatisk effekt. På en måte er teksten en montasje av segmenter som er sammenstilt slik at leseren fristes til å se mønstre eller narrativ struktur.

– «Alle er redde, derfor enige», skriver du og tankene kan gå til så mangt. Klima­frykt, politisk frykt, fremmedfrykt. Hvordan leser du det?

– Det er fint at du spør om hvordan jeg leser teksten, for jeg er skeptisk til ideen om at forfatteren av en tekst er tolkningsautoritet. Likevel, jeg leser nok mest politisk frykt inn i teksten. Det er noen ord der som trekker i den retning. «Jernstøvel» er for eksempel en referanse til Jack Londons «The Iron Heel», som er en svært politisk og dystopisk tekst. «Kafeen» kan kanskje sees som essensen av en felles offentlighet, som igjen på mange måter er en forutsetning for det liberale demokratiet. En felles offentlighet som i dag splintres. Tilsvarende er det en slags flukt fra fakta i den politiske samtalen i tradisjonelle demokratier. Den er forstummende, for dersom fakta ikke legges til grunn, skyves også fornuften vekk, og meningsdannelse oppstår med den karismatiske leder i sentrum.

Juryens kommentar

Juryens grunngjeving

Av månadens to dikt skildrar det korte diktet med få og verknadsfulle linjer korleis tidsånda skiftar, og korleis den som hadde dei «rette» haldningane og opplevde fridom og samhald, brått kan sitja att der det er få folk, med usikkerheit og ei frykt for kva «dei andre» kan gjera med den som nå har «feil» standpunkt. Og kor fort dette skiftet går!

Det lange diktet skildrar korleis livskrafta ikkje bryr seg om omgrep eller svartsyn men får ting til å gro, folk og dyr til å halda fram med sitt, korleis den gule tiriltunga lyser i opposisjon mot all pessimisme!

– Det er ikke noe «jeg» i diktet, slik at den som sitter aleine igjen i kafeen etter en feilslått enighet, kan være «alle», det også. Går vi bare forbi hverandre, tenker du?

– Det er et subjekt i teksten. Som skotter, og som ikke er helt trygg på at de korrekte meningene er korrekte nok.

– Du har skrevet en stund på Diktkammeret, og har også vunnet før. Hva gir det deg å skrive der?

– For meg har Diktkammeret vært helt avgjørende. Det er en motiverende arbeidsform. Den mer klassiske aleine-øvelsen passer ikke meg så godt. Diktkammeret gir anledning til å eksperimentere en del, å publisere uten det alvoret det innebærer å sende fra seg tekst til en redaksjon. For meg har det ført til at jeg har utviklet skrivestiler i flere retninger, og etter hvert skriver med en viss letthet og trygghet.

Månedens dikt

Før/etter ingenting

jernkjeve og -støvel

alle er redde, derfor enige,

skotter likevel, som om det finnes fasit for feil

-enighet

sitter nesten alene i kafeen der det nylig var stint,

frihet er ut om dagen, så fort det gikk

Hopalong Cassidy

Den grønkande og blømande mai

Den grønkande og blømande mai provoserer sansene mine,

innstilte på mørker og vinter.

For brått blømer løvetannen før fnóka fyk,

for raskt grønkar bjørka, for ivrig veks graset,

for insisterande blømer engsoleien, for stolt

blømer strandnelliken,

dei veit jo (eller burde vite) at alt straks er over,

det er ikkje bryet verdt.

Men trea skyt dei skóta, i opposisjon mot all

pessismisme,

brunsniglane poppar fram og utfordrar svartsniglane,

fuglane syng uanstendig skingert,

kvinner spradar rundt gravide,

kattane datar og ynglar, trass i profetiane om

dommedag.

ein gammal knark tek fram stokken og går heile

vegen til postkassa, ein halvgammal gubbe tek

fram vedsaga,

nokon sopar carporten og klypper plenen.

Og luker ugras, og heile galenskapen held fram

like til hausten då ein igjen kan sjå bort frå

naturens illegale vekst

og hengi seg til dei vanlege, vakre melankoliar og

såre tankar om tapt kjærleik og tapt liv,

ein kan til og med lage seg ein religion der alt

dette blir oppheva og vi blir plasserte i eit stivna

paradis eller Nirvana der det ikkje er årstider.

Vi lever ikkje i ein Gullalder, men i tida til

skogstjerna. tepperota og tiriltunga,

vi lever ikkje i ei Endetid, men i tida til terna,

tjelden og spoven.

Finn Øglænd

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.