Tirsdag 11. juni 2019
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Også kuer føler sorg. Griser føler kjærlighet. Kyllinger føler smerte. ‘Menneskeverd’ er et ekskluderende begrep, skriver Teodor Bruu.
Imot menneskeverdet

Politikk handler i stor grad om å dømme over liv og død. Politikken bestemmer hvem som fortjener å leve og hvem som godt kan dø, hvem sin smerte vi kan tåle og hvem sin sorg vi skal bruke alle midler på å lindre. Hvem betyr noe? Hvor går menneskeverdets grenser?

Det har grodd godt for de store verdidebattene denne våren. Nye teknologier åpner for nye praksiser i helsevesenet, og regjeringen har blitt utvidet med et kristenkonservativt parti som synes dette er spesielt skummelt. Abortdebatten lever igjen.

Det egentlige og umulige spørsmålet i abortdebatten er dette: Hva er et menneske? Vi støtter alle opp om menneskeverdet, men er uenige i hvem det gjelder og hva det betyr. Da er det ikke rart at debatten vekker sterke følelser. Det er vondt for folk å erfare at andre mennesker har helt andre intuisjoner enn dem selv i spørsmål om menneskeverdets grenser.

Jeg synes abort er etisk uproblematisk, fordi små embryoer og fostre ikke er individer. Men i stedet for å argumentere for at abort er greit i et menneskeverdsperspektiv, kaster jeg heller inn en brannfakkel: Hva om selve menneskeverdsbegrepet er utdatert og bør forkastes?

Kanskje den viktige verdidebatten nå ikke handler om hvor på centimeteren linja for menneskeverdet skal trekkes, men om linja i seg selv er holdbar. Er menneskeverd ekskluderende? Vi kunne trengt en større prinsipiell diskusjon om forholdet mellom mennesker og andre dyr.

Fakta

Menneskeverd og dyr:

• I denne teksten etterlyser Teodor Bruu, talsperson i Grønn Ungdom, en større prinsipiell diskusjon om begrepet menneskeverd.

• Det er ikke noen logisk grunn til at mennesker som art burde ha et spesielt vern, mener Bruu, ettersom også dyr er individer som kan føle smerte, sorg og komplekse emosjoner.

• Skillet mellom vesener som kan og ikke kan føle er mer etisk relevant enn skillet mellom mennesker og dyr, skriver Bruu.

• Som konsekvens bør vi stille strenge krav til norsk dyrevelferd.

Hva kan være ekskluderende med menneskeverd? Begrepet antyder at det er en grunnleggende forskjell mellom individer som er mennesker og individer som ikke er mennesker. Dette er også den rådende linja i folkeopinionen. Jeg mener at den er grunnleggende gal og hviler på noen etiske og filosofiske resonnementer som ikke henger på greip.

Hvis man skal skille så tydelig mellom mennesker og andre dyr, så må det være fordi mennesker har noen egenskaper som andre dyr mangler, og disse må være essensielle for å oppnå egenverdi. Hvilke egenskaper er i så fall det? De skal det vise seg vanskelig å finne.

Det finnes mange mennesker som mangler mange av de egenskapene som gjerne er definerende for menneskeheten: sosiale evner, evnen til abstrakt tenkning, intellekt, evnen til selvrefleksjon, personlighet og evnen til å ha et forhold til verden rundt seg. Men disse er selvfølgelig akkurat like mye verdt som de som har disse evnene. Det har ikke noe å si om du er et spedbarn, er dement eller har sterkt nedsatt funksjonsevne, du skal vernes om og samfunnet skal ta vare på deg, for intellekt er irrelevant for menneskers verdi. Det er så klart heller ikke sånn at mennesker med gode intellektuelle evner er mer verdt er mennesker som ikke har det.

Dyrs manglende evne til abstrakt tenkning og selvrefleksjon kan altså ikke være det som gjør dem mindre verdifulle enn mennesker. Hva er det da i så fall?

For mange er det bare helt opplagt at mennesker er mer verdifulle enn dyr. De mener at enhver seriøs sammenligning mellom oss og dem er absurd. De samme menneskene mener sjeldent at spedbarn eller svært demente mennesker er mindre verdt enn funksjonsfriske voksne mennesker, så intellektuelle eller sosiale evner kan umulig være det som da ligger til grunn for deres begrep om menneskeverd.

Det eneste som er felles for alle mennesker og som ikke samtidig er felles for både mennesker og mange andre dyr, det er det faktum at vi tilhører den arten vi tilhører. Handler i så fall menneskeverd bare om artstilhørelse? Menneskeverdet viser seg å ikke bare være et overraskende ekskluderende og snevert begrep, men også et det er vanskelig å rettferdiggjøre rammene til.

Kanskje alt liv har egenverdi? Nei, heldigvis ikke. Evnen til å være karbonbasert, eller evnen til å gro eller vokse ved celledeling, er irrelevante i et verdiperspektiv. Hvorfor skulle i så fall alt organisk være mer relevant i et verdiperspektiv enn den delen av naturen som ikke er organisk? Skal vi sidestille alt liv, må vi se mennesker, dyr, karse og palmer i direkte sammenheng, og det faller på sin egen urimelighet. For hva er det karsen og palmene mangler? Både det ene og det andre, men mest relevant her: De mangler evnen til å føle. Hvorfor er dette relevant?

Som individer har vi bare tilgang til oss selv: våre egne tanker, dagdrømmer, refleksjoner, våre egne følelser, smerter og gleder. Vi samordner oss og antar at andre mennesker har et tilsvarende arsenal av tanker og følelser, at de kan også kan ha gode og dårlige stunder. Ut fra denne erkjennelsen springer ideene om kjærlighet og menneskeverd. Vi elsker andre mennesker fordi de er som oss. Det er ingen relevant forskjell på deg selv og andre, for vi kan alle føle smerte.

Her kommer kjernen i mitt argument: Denne smerten er mye mer definerende for vår menneskelighet enn det refleksjonsevnen eller de sosiale evnene er. Det er følelsene våre som gir oss verdi. Eller rettere sagt: det er det at vi har gode og vonde følelser, som gjør at vi er subjekter for etikken. Menneskeverdet skal vernes om fordi alle følelser teller like mye. Personlige evner og bakgrunn er irrelevant.

Men så er vi heller ikke de eneste individene med komplekse følelser. Kuer føler sorg. Griser føler kjærlighet for hverandre. Kyllinger føler smerte. Hunder kjeder seg. Katter blir stolte. Sauer gråter. Til og med fisk har komplekse følelser. Det er ikke noe ved disse følelsenes natur som er essensielt forskjellig fra naturen til menneskers følelser. Vi kan ikke opprettholde et hardt skille mellom mennesker og andre dyr uten å være grovt inkonsekvente i etikken vår. Det er her menneskeverdet blir ekskluderende. Ved å kun putte ordet menneske foran ordet verd, glemmer vi alle de individene som ikke er mennesker, men som likevel bør telle etisk.

Herfra kan man hoppe til noen ganske radikale konklusjoner. Men vi trenger ikke å ta diskusjonen om hvem som har rett til liv. Dessuten, i mange tilfeller er det grunn til å behandle mennesker og dyr forskjellig. Selv om evnen til refleksjon ikke er relevant for egenverdien til et individ, er det så klart relevant for hvem som skal få stemmerett. Det jeg tar til orde for, er dette: vi må anerkjenne at det er noe grunnleggende ekskluderende ved å verne om noen følende individer og ikke andre, og vi må anerkjenne at vi er inkonsekvente i den etiske tenkningen vår rundt hvem som har egenverdi. Mesteparten av lidelsen på norsk jord gjennomleves av andre individer enn mennesker. Denne lidelsen bør vi gjøre noe med, og da må vi gjøre omfattende politiske grep.

Egentlig behøver vi ikke dra inn diskusjonen om forskjellen mellom mennesker og andre dyr for å vise det inkonsekvente i tenkningen vår rundt dyr. Mange av oss har en hund eller en katt, og elsker dette dyret og behandler det med kjærlighet. Vi avskyr mennesker som påfører hunder unødvendig lidelse. Hadde alle dyr hatt det like bra som landets hunder og katter, ville vi ikke hatt et dyrevelferdsproblem. Men det finnes millioner av dyr i Norge som behandles diametralt annerledes.

Griser er smartere enn hunder, kuer har like mye personlighet som katter, og alle dyr er like i sin evne til å føle. Finnes det noen rasjonelle argumenter for denne forskjellsbehandlingen?

Det at det er så stor forskjell på hvordan vi behandler kjæledyr og gårdsdyr i dag viser veldig tydelig at vi i bunn og grunn verdsetter dyr som nytteobjekter og ikke individer med egenverdi: Hunder kan hjelpe oss med ting, grisen kan bare spises. Dette er brutalt, og etisk galt. Hvorfor skal vi tillate standarder i landbruket som vi ikke ville vært i nærheten av å akseptere i kenneler eller i hjemmet? Vi bør ta kjærligheten vi føler for hundene våre og brette den ut for alle de andre dyrene vi har ansvar for.

Vi trenger ikke å gå imot norsk husdyrhold, for dyr kan ha det bra i menneskelig eierskap, og selv om man skulle trekke linjene for verd annerledes, er det er heller ingen automatikk i at drap eller slakt er galt i seg selv. Vi kan imidlertid slå fast et prinsipp man må være inkonsekvent og hjerterå for å være imot: Ingen dyr skal ha det dårligere enn hundene i hjemmene våre. Dette er vi ikke i nærheten av i dag.

Derfor bør pelsdyrindustrien legges ned som planlagt, og derfor bør vi blant annet fase ut den intensive kyllingindustrien. Dette er en industri som behandler dyrene som rullebåndsobjekter uten egenverdi. Vi trenger langt strengere krav til dyrevelferd i det norske landbruket, og det vil kreve store omlegginger.

All den kjærligheten som stråler ut av ideen om menneskeverd, den skal vi omfavne. Men etter hvert må tiden bli moden for at vi utvider begrepet og innser de ekskluderende aspektene ved menneskeverdet. Vi må begynne å snakke om individverd. Har du noen gode grunner til at vi ikke bør det?

teodor.bruu@gronnungdom.no

Artikkelen er oppdatert: 12. juni 2019 kl. 10.23