Klassekampen.no
Lørdag 25. mai 2019
HARSELERER: Olaug Nilssen blottstiller forlagsfolk nedsunket i sosialt mediearbeid ved pc-skjermene. FOTO: ANNE KARI HINNA
I kulissene
Uten penis: Komedien «Ikkje tenk på det» sikter lavt og treffer, ikke minst mediene og forlagsbransjen.

ANMELDELSE

Et stykke ut i Olaug Nilssens nye drama taster en tidligere suksessforfatter inn formuleringer i ulike sosiale medier, i tett samarbeid med forlaget, for å finne riktige ord om sin nye bok om et samlivsbrudd – i møte med de første reaksjonene. Alt de taster blir lagt rett ut på det offentlige nettet.

«Usynliggjøring av kvinnens perspektiv», skriver en leser i en Facebook-tråd. Vi ville heller sagt «umyndiggjering av kvinner», foreslår forlagets markedsavdeling, som alltid virker like villig til å nøre opp under publikums reaksjoner. Forfatteren blir rasende, de diskuterer fram og tilbake før han taster: «Det er ikke ‘pent’ framstilt heller». Forlaget innvender straks at det er å innrømme at boka bygger på virkelige hendelser.

– Har eg nekta for det?

– Vi skulle jo unngå å kome inn på det! […]

– Men de antyder det sjølve i marknadsføringa!

– Det er noko anna!

På få linjer får Olaug Nilssen fram dobbeltmoralen som lurer bak forlagenes utgivelse av såkalt «virkelighetslitteratur», et ord jeg ikke vil bruke uten anførselstegn, etter at det er ødelagt i norske massemedier de siste årene. Nå betyr det omtrent hvilken som helst litteratur med referanser til virkelighet. Olaug Nilssen har for så vidt selv bidratt med romanen «Tung tids tale», om en mor ved navn Olaug og hennes autistiske sønn, Daniel. Nå harselerer hun med lignende bøker i «Ikkje tenk på det».

Fakta:

Drama

Olaug Nilssen

Ikkje tenk på det

Samlaget 2019, 142 sider

Dramaet peker på hvordan ny teknologi og digitalisering av skrift, i kombinasjon med sosiale medier, har endret både markedsføringsmetoder og offentlig debatt. Facebook, Twitter og Instagram er grenseoverskridende globale mediekanaler som tvinger både stater og bedrifter til å tenke nytt. Denne uka foreslo næringsminister Torbjørn Røe Isaksen at en ny kommisjon skal undersøke ytringsfrihetens kår i Norge, bare 20 år etter forrige kommisjon, ledet av Francis Sejersted.

Olaug Nilssens drama provoserer til tenkning, også når hovedpersonene stadig gjentar: «Ikkje tenk på det». Replikken faller først idet stjerneforfatteren Michel Sørbrøt (opprinnelig Braut – et hint til Garborgs selvbiografiske «Bondestudentar») kommer for seint til sin egen boklansering. Forlaget Påfuglen forsøker etter ti års taushet fra forfatteren å relansere ham med «Alene igjen». Kvinner framstiller ham som en «mann uten penis». Stykket ironiserer over litteraturens bruk av meta­forer, som selvfølgelig aldri bare er det. Også en manglende penis har en rot i virkeligheten. Eller skaper rot. Et av dramaets lattervekkende hovedtemaer er vekselvirkningen mellom kunst og sex.

Ryktene svirrer om at blant andre eks-kona, kunstneren Petra Pauline, kan være skrevet inn i Sørbrøts bokmanus. Eller kulturjournalisten Ine Wang. Navn som nevnes i forbifarten, som kritikeren Bertram Tellefsen i Sorgenbladet og forfatteren Trudy Mars, framstår som tydeligere pekere til virkelige personer.

Én hovedperson framstår enda mer transparent, forfatteren Oddlaug Nilstun, en relativt mislykket figur med mer enn navnelikhet med opphavskvinnen til dramaet. Begge har hatt suksess med boka «Få meg fram, for helvete» eller hva den nå het (dramaet opererer med oppfinnsomme feil­benevnelser – Olaug Nilssens gjennombruddsroman het «Få meg på, for faen»). Både Nilssen og Nilstun meldte seg med en viss dramatikk ut av Forfatterforeningen fordi de ikke fikk stipend. Og begge meldte seg inn igjen. Her fins såpeglatte lag av ironi.

Nilstun virker troskyldig, god på bunnen, men viser seg villig til å gå lenger enn noen andre. Hun skjønner nok at både sex og selvkritikk selger. Nilstuns doble bunn øker stykkets litterære verdi – og dets innebygde melankoli. Hennes variant av en selv-fy, en nærgående framstilling av narsissismen i kvinnelig, kroppsfiksert form, framstår som mer kompleks enn Michel Sørbrøts figur.

Idet dramaet starter, har Nilstun fått et vikariat i Påfuglens markedsavdeling, samtidig som hun stadig forsøker å skrive. Hun framstilles som en naiv, søkende sjel, som relativt hudløst forsøker å tilpasse seg nye omgivelser. Kollegene Siss og Unn (igjen et hint, her til Vesaas’ «Is-slottet») utgjør sammen med redaktør Gjertrud mer kontante, kyniske former for forlagsdrift. Dramaet skildrer forlagets indre liv, et sted hvor ingen grep virker for lave når det gjelder boksalg.

Midtpartiet, med forlagsfolk nedsunket i sosialt mediearbeid ved pc-skjermene, må by på nokså store regimessige utfordringer. Olaug Nilssen har tidligere hatt stor suksess med arbeider for scenen, ikke minst takket være regissør Marit Moum Aune. Deler av «Ikkje tenk på det» framstår som en noe seigere materie å utvikle.

Tross stykkets upretensiøse framtoning gir dramaet stoff til refleksjon, ikke minst over hvem som har definisjonsmakt. Hvem tar ansvar når litteraturen tråkker over enkeltmenneskers grenser? Stykket velter mye over på forfattere som Sørbrøt og Nilstun. Men teksten gir også gløtt inn backstage, i kulisser som tvinger forlags- og mediefolk til å kikke seg i speilet. Kunst og litteratur blir til i offentlighetens søkelys, i et slags fellesskap. I stedet for å forsøke å skyve ansvaret for litteraturens konsekvenser over på forfatteren alene, antyder Olaug Nilssens drama at både forlag og massemedier bærer sin del av ansvaret. Men som dramatiker har hun utført større bragder enn «Ikkje tenk på det».

tom.egil.hverven@klassekampen.no