Lørdag 18. mai 2019
VIDTFAVNENDE: Sunniva Lye Axelsen beskriver det norske samfunnet med en liten vri. FOTO: CARSTEN ANIKSDAL
Tar fyr
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.

ANMELDELSE

Uten tvil burde jeg ha lest romaner eller noveller av Sunniva Lye Axelsen tidligere. Kritikere som Sigmund Jensen og Ane Farsethås, eller Marta Norheims bok «Oppdateringar frå lykkelandet» (2017), burde for lengst overbevist meg om hennes unike evne til å blande litterære klisjeer med humor og vold på innsiktsfulle måter.

«Herfra til Hiroshima» er forfatterens femte bok. Historien om hjelpepleieren Ingrid kombinerer et ur­gammelt sujett, sjalusi, med surrealistiske skildringer av det moderne Norge, uten å pretendere annet enn å være Ingrids nærsynte jeg- fortelling. Den starter slik:

Da vernepleieren tok fyr, var jeg hjemme og pusset tennene. Jeg gned børsten hardt mot tannkjøttet for å få bort ribbesmaken og angret på at jeg hadde sagt ja til invitasjonen.

Skildringen av julebordet i Helse- og sosialetaten i en norsk kommune ligner først en underholdningsroman, med sjangerens krav til komiske overdrivelser. En av Ingrids nyskilte kollegaer mislykkes som flammesluker i det han seint på kvelden vil vise sine kunster med en flaske tennvæske.

Ganske raskt viser boka seg å være noe mer. Framfor noe gjør den narr av den globale over- og middelklassekulturens krav om at du må reise for å framstå som interessant. På tysk har man i over to hundre år hatt ordspråket om at den som reiser, har noe å fortelle (Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen, etter et dikt av Matthias Claudius).

Fakta

roman

Sunniva Lye Axelsen

Herfra til Hiroshima

Tiden 2019, 300 sider

«Herfra til Hiroshima» starter i Ingrids hverdag, med et persongalleri bestående av kolleger og overordnede i kommunen, samt Ingrids faste «pasienter», som hun kaller dem, med einstøingen Erling som hennes personlige favoritt. Han framstår merkelig nok som en autoritet når det gjelder å tolke signaler fra det ugjennomtrengelige byråkratiet; Ingrid og hennes kolleger er konstant truet av nedbemanning.

Klientene Ingrid jevnlig besøker, kommer definitivt ikke til å reise noe sted. Erling liker i tillegg å sminke seg og pynte seg i dameklær. Dermed er han definert helt ut, ikke minst av etaten. Fortelleren Ingrid framstår som interessant nettopp fordi hun velger motsatt strategi, hun inkluderer Erling i sin verden. Midt i alle komikken kombinerer hun en vidtfavnende toleranse med formuleringer som denne – med dypt, trist innhold:

Vil du vite hva som skjer i verden, skal du spørre de som ikke hører til i den.

De avdøde foreldrene til Ingrid etterlot seg et økonomisk rot, hun bor i deres hus og har brukt år på å betale arvet gjeld etter at de kjørte seg i hjel. Sakte har hun bygd seg opp igjen, uten at hun føler seg stødig, verken fysisk eller psykisk. For å være på den sikre siden, også av sin egen hukommelse, filmer hun nesten alt hun gjør, med mobilkamera. Hun vil forsikre seg om at hun husker hva hun selv har opplevd, særlig hvis kommuneadministrasjonen skulle komme på kontroll. Filmingen – en slags utvidet, bevegelig selfie – framstår som noe mer: et tegn på en eksistensiell angst som sprer seg stadig lenger inn i Ingrids liv. Hennes latente paranoia virker ikke særlig humoristisk eller overdreven, forfølgelsesvanvidd framstår snarere som noe høyst naturlig.

Ingrid bærer på en drøm om å bryte rutinene. Ganske snart kommer en ridder i mørkeblå BMW, Thomas, til unnsetning. Fortellingen kopler ham på finurlig, poetisk vis til hennes døde foreldres drøm om å komme seg til Kobe, til Hiroshima, så langt vekk som mulig fra et norsk middelklasseliv.

Tross romanens kompleksitet, er grunnstrukturen er enkel: Thomas og Ingrid blir kjærester. Han inviterer henne på en reise jorda rundt, men Ingrids voksende sjalusi ødelegger turen før den har startet. Thomas reiser med en annen. Ingrid bruker en overraskende pengegave og alt hun vet om de to til å stalke, snike seg etter dem, fra by til by. Underveis møter hun en ung narkoman, William, som får reisekassa jevnlig påfylt av norske foreldre. Slik holder de ham på armlengdes avstand.

Den beste litteraturen foregår gjerne slik: Alt fortsetter som før, bare litt annerledes. «Herfra til Hiroshima» beskriver det norske samfunnet med en liten vri, aksentuert ved den uhyggen som ligger i reisemålets navn, Hiroshima, selve symbolet på menneskeskapt overopp­heting. Og verre skal det bli.

Dessverre er ikke utgivelsen uten alvorlige feil. Noen steder virker det som tidligere versjoner av manus henger igjen («Thomas» omtales et par ganger «Andreas». Den verste tabben finnes omkring ordet «hudpleiesalongenuruglene», en trykkfeil så grov at den neppe er utslag av romanens surrealisme). Feilene er imidlertid ikke omfattende nok til å svekke inntrykket av «Herfra til Hiroshima» som en god roman.

Underveis viser Sunniva Lye Axelsen også hvor god hun er til å skrive dialoger. Ingrids evne til å avbryte eller forandre retninger på sam­taler er uimotståelig.

Med bokas økende surrealistiske nivå kommer slike egenskaper til sin rett. Ingrid opplever sterkere og sterkere at hun må ut, «bort fra min egen tanke, tanken på at jeg egentlig ikke fantes». Reisen gjør henne virkelig, kunne man si. Til en høy pris.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.