Lørdag 11. mai 2019
KJEMPER: Sazia Majids «Ut av skyggene» er et viktig bidrag til historien om det moderne Norge. FOTO: FARTEIN RUDJORD
I historiens skygge
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.

ANMELDELSE

«Historien kan ikke endres. Den kan fortelles for å gi innsikt til dem som er på utsiden. For fremmedarbeiderbarna er ikke dette en fortelling. Dette er arven som har formet våre liv», skriver Shazia Majid.

Hun vil gi en stemme til mødrene i 1971-generasjonen, de som giftet seg med de norske fremmedarbeiderne som kom omkring 1971. Teksten lyser nesten rødt ut av boksidene av varme for morens omtanke og sinne over det foreldrene, særlig mødrene, har holdt ut. Fortiden kan nok ikke endres, men vår forståelse av historien kan korrigeres. Gjennom å skrive moderne historie med utgangspunkt i sin mor bidrar hun til å forstå innvandrer­kvinnenes situasjon og gir barn av innvandrere en fortelling de kan kjenne seg igjen i.

Boka har to deler. Den første delen handler om mødrene, og den andre om døtrene. Norsk innvandringshistorie er fra før skrevet gjennom analyser av myndighets­dokumenter, men ikke fra stå­stedet til dem som inn­vandret. Majid gjør et kunst­stykke ved å flette sin fars og mors historier sammen med den spede forskningen om arbeidsinnvandrernes situasjon, stortingsmeldinger, myndighetsdokumenter og avisartikler. Slik får vi et innblikk i hvordan det var å komme til Norge.

Fakta

sakprosa

Shazia Majid

Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner

Aschehoug 2019, 334 sider

Forskjellsbehandlingen på bolig- og arbeidsmarkedet er sjokkerende lesning. Kon­sekvensen av at gårdeiere, borettslag og hele nabolag motarbeidet at fremmed­arbeidere fikk bosette seg, var at de ble svært lett å utnytte på leiemarkedet. Noen ganger måtte de betale tolv ganger så mye som markedspris. I 1977 sto 10.000 innvandrere i boligkø i Oslo, og regjeringen opprettet Selskapet for innvandrerbolig som skulle sørge for boligbygging. Men selv om selskapet la fram 30 forslag til mulige tomter for boligbygging i 1978 og 1979, ble alle stanset av lokal motstand. Slik ser rasisme ut.

Det vil alltid være en kamp om historiefortolkningen, om hva som anses som sentralt og, i forlengelsen av det, hvilke liv og hvem sitt perspektiv historien skal forstås gjennom. En mye omtalt bok de siste årene er Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombruddet» (2017), hvor han skildrer samme periode i norsk historie, men han hevder fremmedarbeiderne ble mottatt med gjestfrihet – noe han baserer på en uttalelse fra en av pensjonat­eierne som leide ut rom. Jeg skulle ønske de tusen som har lest Tvedts bok, også leste Majids bok før de uttalte seg om innvandring. Siden hun skriver «den andres» historie, kan hun ikke skrive påstands­prosa som Tvedt, men må gå grundig til verks. Majid kommer med et viktig bidrag til historien om det moderne Norge. Det er likevel noe som slår meg når jeg leser boka: at det også bør stilles spørsmål om når historien skal begynne. Starter den i øyeblikket innvandrere krysser norske­grensen, eller burde den starte med hvorfor noen ønsker å innvandre? Det finnes alltid en økonomisk, politisk og sosial historie til innvandring, og det var ikke tilfeldig at de som reiste fra sør til nord, havnet nederst på rangstigen. Hvis kolonihistorie og opprettholdelsen av global ulikhet ikke er en del av samtalen, blir det lettere påstå at innvandrere kommer for å kreve noe som egentlig ikke er deres.

I delen om døtrenes historie har Majid skrevet om seg selv og om debatten om tvangs­ekteskap, æresdrap og negativ sosial kontroll som har kokt i offentligheten. Hun tar for seg en rekke ulike debatter og tema og gir en god historisk gjennomgang av konflikter i offentligheten og mellom kvinneaktivister: Hvilken betydning skal kampen mot rasisme ha i kvinnebevegelsen? Hvordan skal kvinneundertrykkelse konfronteres i minoritets­miljøene uten å bygge opp om rasistiske fordommer?

Majid svarer ikke enten– eller, men insisterer på et både–og. Hun vil både konfrontere rasisme og kritisere kvinneundertrykkende praksiser i minoritetsmiljøet. Polariserte debatter fører med seg mange tastetrykk og leven, men det kan også føre til at andre posisjoner tvinger seg fram. Det er ikke tilfredsstillende å få enten rollen som den som snakker kvinnesak, eller den som snakker på vegne av de rasialiserte. Derfor baner situasjonen vei for nye taleposisjoner og andre måter å være i verden på. Men det skjer ikke uten kamp.

Den personlige historien handler om en mor som sørger for at hun og søsteren blir skolevinnere. I en liten toromsleilighet holdt moren de tre minste søsknene unna slik at hun og søsteren kunne få leksero. Moren jobbet ofte langt over normalarbeids­dagen, men kjempet for døtrenes muligheter. En mor i motstandsbevegelsen, skriver Majid. Og nå har hun fått sin æresmedalje av datteren.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.