Onsdag 8. mai 2019
HOLDER SAMMEN: Venezuelanske Jannyra González (mor), Alexander Suárez (far), Janmarys Suárez (datter) og Joseph Suárez (sønn) i familiens tre kvadratmeter store hjem i La Fortaleza, utenfor grensebyen Cúcuta i Colombia. Alle sover i samme rom.
Venezuelanere i Colombia venter på sjanse til å vende tilbake til hjemlandet:
DRØMMER I GRENSELAND
USIKRE UTSIKTER: Barn leker i La Fortaleza i Colombia. Mange venezuelanske migranter blir utsatt for utbytting og møter fremmedfrykt de lokale innbyggerne.
BØY OG TØY: Tilstrømningen av migranter fra Venezuela til Colombia har ført til voksende slumområder ved grensa.
VIL HJEM: Regimeskifte eller ikke, Jannyra González drømmer om å en dag samle familien i Venezuela igjen. – For oss handler ikke dette om politikk, men om å overleve, sier hun.

VENEZUELA

I slumområdet La Fortaleza utafor Cúcuta, grensebyen mellom Colombia og Venezuela, viser Jannyra González og Alexander Suárez oss skuret der de bor med barna Janmarys (8) og Joseph (10). Rommet er rundt tre kvadratmeter stort. En seng står på jordgulvet under bølgeblikktaket.

– Livet her er veldig tøft. Det er vanskelig å finne arbeid, og tjenestene er dyre. Vi må betale for vann og strøm, og vi er hele tida redde for å bli kastet ut dersom vi ikke skaffer nok penger til å betale eieren leie, sier González til Klassekampen.

Fakta

Guaidó vs. Maduro:

• 23. januar i år erklærte Juan Guaidó seg som Venezuelas president.

• Guaidó var da leder i den opposisjonsdominerte nasjonalforsamlingen, som er satt til side av myndighetene etter en langvarig strid.

• Guaidó har gjentatte ganger bedt militæret vende seg mot president Nicolás Maduro. Foreløpig har ikke dette skjedd i betydelig skala.

• 30. april erklærte Guaidó at en maktovertakelse var i gang og at de væpnede styrkene hadde sluttet seg til ham.

• Klassekampen var i Caracas under kuppforsøket, som ebbet ut innen døgnet var omme, og har siden hatt en reportasjeserie om konflikten i Venezuela.

Krise og sanksjoner

Familien kom hit i januar. Hjemme i Valencia i Venezuela, der González hadde to kokkejobber, gikk ikke lenger livet opp. Den økonomiske krisa skjøt fart med oljeprisfallet i 2014. Etter 2017 har den humanitære situasjonen blitt stadig mer prekær som følge av de økonomiske sanksjonene USA bruker for å presse fram et regimeskifte i Caracas.

– Vi manglet mat og medisiner, sier González.

Matkassene fra det statlige programmet Clap var ikke nok. Dermed pakket de koffertene og fulgte strømmen av venezuelanerne som har forlatt landet i løpet av den økonomiske krisa.

Voksende slum

Mens Venezuelas middel- og overklasse flyr til USA og Europa, vokser Cúcutas slumområder som følge av innrykket av fattige venezuelanere.González og familien avhenger som fleste andre her av måltidene slumområdets nonner tilbyr i et lite murhus med klappstoler. Planen er foreløpig å bli værende her – i nærheten av de der hjemme. González har to voksne barn, ni barnebarn og en syk mor i Venezuela.

Nå bruker hun dagene til å selge kaffe langs veien i Cúcuta. I konkurranse med mange andre, også kolombianere.

– Det er ikke alle som liker at vi er her. De sier at vi tar deres jobber og at de ikke får jobber på grunn av oss. Det er en komplisert situasjon, for de har også sine utgifter de skal dekke, sier hun.

Mannens bror har dratt videre til Bogotá, der venezuelanere har blitt en sentral del av bybildet de siste årene. Lokale hjelpearbeidere forteller at fremmedfrykten i hovedstaden er særlig sterk, og at den nå også vokser her i Cúcuta, som i utgangspunktet «har vært et internasjonalt og solidarisk innstilt sted».

Andre har dratt lenger enn Colombia. González har en bror i Peru og en annen i Chile. Også Ecuador og Brasil mottar store antall migranter fra Venezuela.

Krysser grensa flere ganger

Når Klassekampen besøker grenseovergangen i Cúcuta, går en jevn strøm med mennesker over brua Simón Bolívar.

Men denne kvelden går de fleste fra Colombia til Venezuela. I hendene og på ryggen bæres sekker, kofferter og poser fulle av varer som skal fraktes inn i landet der kombinasjonen av varemangel og skyhøye priser gjør tilgangen på mange basisvarer svært vanskelig.

Mange venezuelanere reiser fram og tilbake over grensa med varer. Enten over den offisielle grensepasseringen, eller langs truchas, stier, som ofte kontrolleres av de mange væpnede gruppene som opererer i det lukrative smuglerområdet.

Tallene er svært usikre, men av de rundt 40.000 som hver dag passerer grensa, forteller en representant for de kolombianske migrasjonsmyndighetene at rundt 5000 blir værende i Colombia.

Det er her i nabolandet et klart flertall av de over tre millionene venezuelanere som ifølge UNHCR har forlatt landet siden 2015, prøver å skape seg nye liv.

Utfordringene er store. FN-organet peker på at hundretusenvis ikke har dokumenter eller oppholdstillatelse, noe som gjør tilgang på tjenester vanskelig.

Isteden er mange særlig utsatte for å bli utnyttet på arbeidsmarkedet, trekkes inn i prostitusjon og for «menneskehandel, vold, diskriminering og fremmedfrykt», ifølge UNHCR.

Brikker i et spill

Samtidig har venezuelanske migranter blitt brikker i politiske maktspill i en rekke land. Colombias ambassadør til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) har sagt at venezuelansk migrasjon «er del av en strategi for å spre sosialisme for det 21. århundret i regionen».

I Ecuador har det vært en rekke angrep på venezuelanere, ikke minst etter at en ung mann fra Venezuela i januar drepte sin gravide kjæreste.

I etterkant viste videoer på sosiale medier ecuadorianere som trakasserte venezuelanere og brøt seg inn i venezuelanske hjem og satt fyr på deres eiendeler. President Lenín Moreno sagt han vil opprette egne sikkerhetsstyrker til å håndtere venezuelansk innvandring. Lignende trakassering skjedde på flyplasser og bussterminaler.

Også i Brasil og Panama har det blitt rapportert om voldelig trakassering av venezuelanske migranter. Samtidig fylles sosiale medier også i Peru av innhold der venezuelanere framstilles som en trussel mot befolkningens sikkerhet og økonomi.

Stemte på Chávez

Tilbake i La Fortaleza forteller Maria Elena Ponza, fra den venezuelanske oljebyen Maracaibo, at heller ikke hennes familie får livet her i Colombia til å gå rundt uten nonnenes måltider i det lille murhuset.

Både hun og González mener likevel livet, nettopp takket være hjelpa og maten de får, foreløpig er bedre enn i Venezuela.

– Men jeg gråter mye. Det gjør meg veldig trist at jeg ikke klarer å skaffe penger som jeg kan sende til familien i Venezuela, sier Ponza og forklarer at hennes helsetilstand hindrer henne i å gå den lange veien inn til Cúcuta der jobbene finnes.

González forteller at hun aldri stemte ved valg før Hugo Chávez kom på stemmeseddelen i 1998.

– Etter det stemte jeg på ham mange ganger. Han gjorde mye bra. Han ga hus til så mange. Det fantes alltid mat.

I 2013 døde Chávez, og Nicolás Maduro vant nyvalget samme år.

– Det verste Chávez gjorde var å si at vi skulle stemme på Maduro. For se hvor vi er nå, sier Ponza, som sier hun tilhører opposisjonen.

– Etter krisa ville jeg ikke stemme på regjeringen, men var redd for å miste jobben jeg hadde på en skole, så jeg stemte på Maduro i fjor, sier González.

Hun mener regjeringen har gått fra å være forkjempere for Venezuelas fattige og arbeidere, til å først og fremst kjempe for sine egne privilegier.

Vil reise hjem

De to damene sier de «selvfølgelig vil dra hjem igjen dersom situasjonen bedrer seg».

– Det er der jeg har huset mitt og barna sine venner. Her har jeg ingenting, sier González.

– Vil dere dra hjem selv om det ikke blir et regjerings­skifte?

– Ja, selvfølgelig. For oss handler ikke dette om politikk, men om å overleve.

– Deler av opposisjonen snakker om behovet for en militær intervensjon?

– Jeg er mot en militær intervensjon. Vi har sett at alle intervensjoner har konsekvenser og at uskyldige som ikke har noe med politikken å gjøre er de som må betale den høyeste prisen. De som kan forlate landet gjør det, mens de fattige blir igjen. Det vil ikke hjelpe på situasjonen, sier González.

eirikgs@klassekampen.no

christopero@klassekampen.no

Torsdag 5. desember 2019
ADVARER: En ny lov som er ment å bekjempe jødehat, kan kvele debatter om Israels framferd i Palestina, mener forsker.
Onsdag 4. desember 2019
I KLINSJ: Brasils klimaaktivister har blitt presset ut av landets delegasjon til klimatoppmøtet i Madrid. Men det stopper dem ikke fra å kjempe for Parisavtalen.
Tirsdag 3. desember 2019
ANSVAR: Klima­kvoter og klima­bistand. Miljø­bevegelsen frykter at rike land på nytt vil lure seg unna ansvaret for klimakrisa under toppmøtet i Madrid.
Mandag 2. desember 2019
SEIER: Venstrefløyen i SPD vant overraskende helgas ledervalg i partiet. Det kan bety en tidlig slutt på Angela Merkels regjeringstid.
Lørdag 30. november 2019
STEMPLES: Jeremy Corbyns kritikere mener han har normalisert jødehat i Labour. Corbyns tilhengere sier det hele er en svertekampanje.
Fredag 29. november 2019
SPILLET: Libanons politiske elite er presset, men synet på protestene er delt. – De skremmer vettet av eliten, sier libanesisk eks-politiker.
Torsdag 28. november 2019
HANDEL: Lekkede dokumenter skal vise at regjeringen i Storbritannia forhandler om helsetjenester og medisiner med USA, som del av en ny frihandels­avtale.
Onsdag 27. november 2019
UTRYGT: Bolivias politikere har blitt enige om å arrangere nye valg uten Evo Morales. Samtidig fortsetter den politiske forfølgelsen av partifellene hans.
Tirsdag 26. november 2019
VANT: Demokratibevegelsen i Hongkong vant en massiv seier på søndag. Nå venter innbyggerne på reaksjonen fra Beijing.
Mandag 25. november 2019
FRITT VILT: Forrige måned ble stor­maktene enige om en våpenhvile for Nord-Syria. – I praksis har den aldri eksistert, sier talsperson for det syriskkurdiske PYD.