Lørdag 4. mai 2019
UTHENGT: Fredrik Virtanen ble offer for historisk grove presseetiske overtramp. FOTO: TOM HENNING BRATLIE
Pressens tapte ære
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.

ANMELDELSE

Et forsvarsskrift som det Fredrik Virtanen denne uka utgir på norsk, «Uten nåde», er en bok jeg vanligvis ikke ville ha interessert meg for. Jeg hadde heller aldri hørt navnet til Virtanen før han for halvannet år siden, som følge av en metoo-skandale, ble fjernet som journalist og kommentator i Sveriges største avis, Aftonbladet. Saken interesserer likevel fordi den berører en rekke brennbare emner for vår tid: de sosiale medienes press på de etablerte presseorganene, likestilling, rettssikkerhet, presseetikk, ja, anstendighet i sin alminnelighet.

En kveld i 2006 tar Virtanen med seg en yngre kvinne fra byen hjem på nachspiel. Fem år senere anmelder hun ham for voldtekt. Politiet etterfors­ker saken, men som i så mange slike saker står ikke bare ord mot ord, men også minne mot minne, og minner forandrer seg, noe som også framkommer av etterforsk­ningsprotokollen. Nøyaktig hva som skjedde den natta, kan altså ingen av oss vite.

Saken blir følgelig henlagt, og den burde aldri nådd offentligheten, men i 2017 publiserer kvinnen anklagen på Instagram, med Virtanens fulle navn. Ytterligere anklager blir framsatt og gjengitt i landets toneangivende aviser – i stor grad uten sjekk av kilder, skulle det vise seg. Det ble slått ettertrykkelig fast at han var en over­griper, en voldtektsmann, en mannsgris – kanskje også pedofil? – og Aftonbladet ga raskt etter for presset om å si ham opp.

Fakta

Sakprosa

Fredrik Virtanen

Uten nåde

– en ransakelse

Oversatt av Lars Lenth

Gloria Forlag 2019, 252 sider

Å anmelde en bok handler blant annet om å vurdere troverdighet: Inngir fortellerstemmen tillit? Virker framstillingen rimelig? «Uten nåde» har undertittelen «– en ransakelse», og i den første av bokas tre deler forteller Virtanen om sitt ville uteliv og kjønnsliv som b-kjendis på den tida overgrepet skal ha funnet sted: sprit, dop og damer, mannssjåvinistisk sjargong og generelt ufin oppførsel. Disse partiene er nokså trøttende, men tegner et bilde av en drittsekk og skaper i hvert fall et bakgrunnsteppe som gjør at leseren godt kan forstå hvordan han kunne havne i en situasjon der spørsmål om samtykke kunne bli et stridstema.

Bokas andre del er viet dagene da saken eksploderte i mediene, og både denne og den siste, mer ettertenksomme delen er i stor grad en lang anklage mot pressen. Virtanen har anonymisert kvinnen som anklager ham, noe som mest er et litterært grep – siden navnet hennes allerede er svært godt kjent – for å understreke at skyteskiva er avisene og deres journalister og redaktører. Disse navngis i rikt monn, mot slutten av boka faktisk i form av lange oppramsinger.

Virtanen har god grunn: Avisene hadde så syltynt kildegrunnlag at sakene overhodet ikke skulle vært publisert. En rekke av oppslagene er da også blitt felt i Sveriges svar på PFU.

I mai i fjor var SVTs gravejournalistiske program Uppdrag gransking (UG) viet Virtanen-saken, ikke minst medienes rolle, og «Uten nåde» støtter seg på kildekritikken utført av UGs journalister, der pressen levnes liten ære. Spesielt graverende er historien om en 14-åring som via Facebook ønsket seg praksisplass i arbeidsuka. Virtanen svarte: «Såpass mye at du vil ligge med meg?» Dette refereres av de store etablerte mediene, og Svenska Dagbladets sjefredaktør Fredric Karén bruker overfor UG nettopp dette tilfellet for å rettferdiggjøre avisas påstand om at Virtanen hadde «utnyttet sin stilling for systematisk å sextrakassere og forgripe seg på unge kvinner». Da UG sjekket hva 14-åringen faktisk hadde skrevet til ham, fant de: «Fredrik, jag avgudar dig!» Det var alt. Ingenting om alder, ingenting om arbeidsuke. Virtanens svar avslører ham selvsagt som en slesk og ustilig type, men dét er inntil videre ikke straffbart.

Mediekritikken er åpenbart den viktigste siden ved denne utgivelsen, men egentlig tilfører ikke boka særlig mye utover det UG allerede har lagt på bordet – og det ligger i forsvarets natur at UG her har større troverdighet enn Virtanen selv. Bokas analyser av hvordan dette presseetiske totalhavariet kunne finne sted, virker dessuten forenk­lede. «Sex, vold, kjendiser og feminisme er en perfekt kommersiell cocktail», skriver han, men økonomiske motiver og klikk-jakt, samt målrettede angrep fra konkurrerende aviser, framstår som mindre godt begrunnede analyser.

Mer troverdig er spørsmålet som også Uppdrag gransk­ning stiller: om mediene sviktet av frykt for å havne på feil side av historien. Metoo opplevdes som en befriende revolusjonær bølge, der maktforholdet mellom kjønnene endelig skulle utjevnes, og det må ha vært fristende å knekke noen egg for å tjene den gode sak – og for ikke selv å bli anklaget for å stå på overgripernes side.

Det ubetinget positive med metoo-kampanjen var at den satte søkelys på samfunnsstrukturer som i tiår, tusenår, har latt menn ture fram på bekostning av kvinner – noe også overgrepsofres vanskeligheter med å nå fram i rettssystemet selvsagt vitner om. Virtanen-saken realiserte imidlertid en av de potensielle farene ved metoo, i form av en stor kollektiv tankefeil: at frustrasjon over strukturproblemene legitimt kan tas ut på individnivå, slik at en håndfull muligens ufyselige menn uten lov og dom må bære vekten av en hel kulturs mannssjåvinisme.

I tillegg til rettssikkerheten svekker dette også metoo-kampanjens legitimitet, og ikke minst – slik blant andre forfatter Marte Michelet har skrevet (Aftonbladet 17. november 2017) – gjør senkede pressestandarder det enklere å skyte ned meningsmotstandere ved hjelp av anonyme anklager på Internett. Her ligger det store muligheter for effektiv digital vold også for ekstremhøyres nettkrigere.

«Uten nåde» er ikke en dypt innsiktsfull bok, men som offer for et grovt presseetisk overtramp fortjener Virtanen å få fortalt sin versjon, og hans eventuelle skyld er ikke hovedsaken. I det humanistiske verdensbildet i hvert fall jeg er kultivert inn i, har alle uansett krav på rettssikkerhet.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.