Lørdag 6. april 2019
AUTOFIKSJON: Poul Behrendt var i Oslo for å diskutere Knausgårds «Min kamp» allerede i 2012. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
Være der man er
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.

ANMELDELSE

I Skandinavia har særlig danske litteratur­forskere aktivt fortolket tekster i grenselandet mellom selvbiografi og fiksjon. En av de fremste er Poul Behrendt, som etter Karl Ove Knausgårds «Min kamp» foreslo et nytt begrep, autonarrasjon, selvfortelling. «Fra skyggerne af det vi ved» er et bredt anlagt forsøk på å bringe virkelighetsdebatten videre.

Mest kjent er Behrendt for «Dobbeltkontrakten» (2006), der han viser problemer som oppstår når en bok kan leses både som selvbiografi og roman. Han nevner nå David Lagercrantz’ «Jag är Zlatan Ibrahimovic» (2011) som et nytt eksempel: Lagercrantz innrømmet i ettertid at han konstruerte replikkene til Zlatan. Boka inngår dermed en dobbelt kontrakt med leseren, forskjøvet i tid: Ved utgivelsen trodde man den var en autentisk biografi, altså sakprosa, hvor det som skrives er sant. Etter innrømmelsen framstår boka som fiksjon, en slags roman med mer komplekse sannhets­pretensjoner: Lagercrantz dikter på grensen mellom løgn og sannhet, uten at man kan avgjøre nøyaktig hva som er hva.

Selv er jeg skeptisk til den utbredte bruken av ordet leserkontrakt for å skille sakprosa fra fiksjon. En rekke utgivelser utfordrer nettopp skillet. I litteraturteori, som kontinuerlig utvikler og presiserer begreper, er bruken av ordet helt i orden. Problemer oppstår når journalister bruker «leser­kontrakt» som om begrepet står for noe entydig, varig. Som Zlatan-eksemplet viser: Ethvert verk kan sette tolkningen på prøve, også etter at det er utgitt. Norsk debatt, særlig den om såkalt «virkelighetslitteratur», gir illusjoner om at man kan operere med gyldige, permanente sekkebetegnelser. Illusjonene blir effektivt punktert av Behrendt, i polemikk mot Eivind Tjønnelands bok «Knausgård- koden» og Ingunn Øklands artikler om «virkelighets­litteratur» i Aftenposten. Han leverer grundige argumenter for at Tjønneland mistolker forløpet i «Min kamp», og at Økland misforstår Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø».

Fakta

SAKPROSA

Poul Behrendt

Fra skyggerne af det vi ved.

Kunst som virkeligheds­produktion

Rosinante 2019, 480 sider

Tittelen på Behrendts bok bygger på en nøkkelpassasje i «Min kamp» som nettopp gjelder verket som prosess: «Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet.» I Knausgårds bøker foregår en virkelighets­produksjon av uhørt intensitet, hevder Behrendt. Vekslingen mellom jeget som hovedperson og som forteller gjør «Min kamp» nesten magisk, mener han, og viser hvordan Knausgårds bruk av syn, hørsel, pronomener og verbformer plasserer leseren både i og utenfor de situasjonene Karl Ove befinner seg i. Noen ganger befinner leseren seg samtidig med yngre utgaver av hovedpersonen, andre ganger er man nærmere det skrivende jeget. Behrendt viser effekten av at verket mangler plott: Man leser ikke for å lese videre, for spenningens skyld. Man leser for å være der man er, i det hverdagslige. Som selv­biografi, skrevet midt i livet, ser ikke verket først og fremst tilbake på et liv. For Knausgård dreier det seg om å kunne se framover, med en desperasjon Behrendts analyse virkningsfullt fanger inn, særlig i lesningen av det første møtet med Linda Boström. I siste liten flyttet Knausgård passasjen fra slutten av femte bok til midten av andre bok. Flyttingen skyldes ifølge Behrendts tolkning forfatterens ønske om å styrke og bevare for­holdet til Linda.

Boka består av åtte deler. Først setter han tonen i dialog med fransk teori etter Michel Foucaults og Roland Barthes’ bidrag til diskusjonen om «forfatterens død» på 1960- tallet. Debatten fører fram til begrepet autofiksjon – selvframstilling – brukt om litteratur fra 1980-tallet og framover. Behrendt mener forskningen i dag er noenlunde enig om minimums­kriterier: Autofiksjon kaller vi et verk utgitt som roman, med navneidentitet mellom forfatter, forteller og hovedperson. I tillegg finnes normalt elementer av handling som ikke tilhører forfatterens biografi. Slike elementer gjør auto­fiksjonen paradoksal, selvmotsigende. Man kan ikke avgjøre hva som refererer til forfatterens liv, og hva som er fri konstruksjon. I møte med «Min kamp» foreslår Behrendt autonarrasjon, selvfortelling, som en ytterligere presisering. Det er ikke helt innlysende hvorfor vi trenger enda et begrep, men selve analysen er den beste jeg har lest av Knausgårds verk til nå.

Behrendt leser i tillegg flere selvbiografiske romaner uten navn: danske Kristina Stoltz’ «Som om», franske Delphine de Vigans «D’après une histoire vraie» («Basert på en sann historie») og Linn Ullmanns «De urolige». De tre forfatterne unngår i motsetning til Knausgård å navngi sine hovedpersoner, samtidig som de med ulike virkemidler, som titler og bilder, markerer biografiske trekk.

Mot slutten bruker Behrendt disse lesningene til å sammenstille funnene i «Min kamp» og Knausgårds fire årstidsbøker med tolkninger av Linda Boström Knausgårds tekster, særlig «Velkommen til Amerika». Avslutningen virker for så vidt godt motivert ut fra Behrendts bok som helhet. Men den framstår altfor detaljert og spekulativ når det gjelder selve skilsmissen og framstillingen av den. Her benytter Behrendt seg av journalistiske metoder à la Aftenposten: Han leser for eksempel et festivalprogram for å sjekke opplysninger og diskutere forfatternes tanker og motiver. Det siste kunne Behrendt godt ha spart seg. Lesningen av tekstene er sterk nok i seg selv.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.
Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...