Lørdag 6. april 2019
AUTOFIKSJON: Poul Behrendt var i Oslo for å diskutere Knausgårds «Min kamp» allerede i 2012. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
Være der man er
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.

ANMELDELSE

I Skandinavia har særlig danske litteratur­forskere aktivt fortolket tekster i grenselandet mellom selvbiografi og fiksjon. En av de fremste er Poul Behrendt, som etter Karl Ove Knausgårds «Min kamp» foreslo et nytt begrep, autonarrasjon, selvfortelling. «Fra skyggerne af det vi ved» er et bredt anlagt forsøk på å bringe virkelighetsdebatten videre.

Mest kjent er Behrendt for «Dobbeltkontrakten» (2006), der han viser problemer som oppstår når en bok kan leses både som selvbiografi og roman. Han nevner nå David Lagercrantz’ «Jag är Zlatan Ibrahimovic» (2011) som et nytt eksempel: Lagercrantz innrømmet i ettertid at han konstruerte replikkene til Zlatan. Boka inngår dermed en dobbelt kontrakt med leseren, forskjøvet i tid: Ved utgivelsen trodde man den var en autentisk biografi, altså sakprosa, hvor det som skrives er sant. Etter innrømmelsen framstår boka som fiksjon, en slags roman med mer komplekse sannhets­pretensjoner: Lagercrantz dikter på grensen mellom løgn og sannhet, uten at man kan avgjøre nøyaktig hva som er hva.

Selv er jeg skeptisk til den utbredte bruken av ordet leserkontrakt for å skille sakprosa fra fiksjon. En rekke utgivelser utfordrer nettopp skillet. I litteraturteori, som kontinuerlig utvikler og presiserer begreper, er bruken av ordet helt i orden. Problemer oppstår når journalister bruker «leser­kontrakt» som om begrepet står for noe entydig, varig. Som Zlatan-eksemplet viser: Ethvert verk kan sette tolkningen på prøve, også etter at det er utgitt. Norsk debatt, særlig den om såkalt «virkelighetslitteratur», gir illusjoner om at man kan operere med gyldige, permanente sekkebetegnelser. Illusjonene blir effektivt punktert av Behrendt, i polemikk mot Eivind Tjønnelands bok «Knausgård- koden» og Ingunn Øklands artikler om «virkelighets­litteratur» i Aftenposten. Han leverer grundige argumenter for at Tjønneland mistolker forløpet i «Min kamp», og at Økland misforstår Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø».

Fakta

SAKPROSA

Poul Behrendt

Fra skyggerne af det vi ved.

Kunst som virkeligheds­produktion

Rosinante 2019, 480 sider

Tittelen på Behrendts bok bygger på en nøkkelpassasje i «Min kamp» som nettopp gjelder verket som prosess: «Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet.» I Knausgårds bøker foregår en virkelighets­produksjon av uhørt intensitet, hevder Behrendt. Vekslingen mellom jeget som hovedperson og som forteller gjør «Min kamp» nesten magisk, mener han, og viser hvordan Knausgårds bruk av syn, hørsel, pronomener og verbformer plasserer leseren både i og utenfor de situasjonene Karl Ove befinner seg i. Noen ganger befinner leseren seg samtidig med yngre utgaver av hovedpersonen, andre ganger er man nærmere det skrivende jeget. Behrendt viser effekten av at verket mangler plott: Man leser ikke for å lese videre, for spenningens skyld. Man leser for å være der man er, i det hverdagslige. Som selv­biografi, skrevet midt i livet, ser ikke verket først og fremst tilbake på et liv. For Knausgård dreier det seg om å kunne se framover, med en desperasjon Behrendts analyse virkningsfullt fanger inn, særlig i lesningen av det første møtet med Linda Boström. I siste liten flyttet Knausgård passasjen fra slutten av femte bok til midten av andre bok. Flyttingen skyldes ifølge Behrendts tolkning forfatterens ønske om å styrke og bevare for­holdet til Linda.

Boka består av åtte deler. Først setter han tonen i dialog med fransk teori etter Michel Foucaults og Roland Barthes’ bidrag til diskusjonen om «forfatterens død» på 1960- tallet. Debatten fører fram til begrepet autofiksjon – selvframstilling – brukt om litteratur fra 1980-tallet og framover. Behrendt mener forskningen i dag er noenlunde enig om minimums­kriterier: Autofiksjon kaller vi et verk utgitt som roman, med navneidentitet mellom forfatter, forteller og hovedperson. I tillegg finnes normalt elementer av handling som ikke tilhører forfatterens biografi. Slike elementer gjør auto­fiksjonen paradoksal, selvmotsigende. Man kan ikke avgjøre hva som refererer til forfatterens liv, og hva som er fri konstruksjon. I møte med «Min kamp» foreslår Behrendt autonarrasjon, selvfortelling, som en ytterligere presisering. Det er ikke helt innlysende hvorfor vi trenger enda et begrep, men selve analysen er den beste jeg har lest av Knausgårds verk til nå.

Behrendt leser i tillegg flere selvbiografiske romaner uten navn: danske Kristina Stoltz’ «Som om», franske Delphine de Vigans «D’après une histoire vraie» («Basert på en sann historie») og Linn Ullmanns «De urolige». De tre forfatterne unngår i motsetning til Knausgård å navngi sine hovedpersoner, samtidig som de med ulike virkemidler, som titler og bilder, markerer biografiske trekk.

Mot slutten bruker Behrendt disse lesningene til å sammenstille funnene i «Min kamp» og Knausgårds fire årstidsbøker med tolkninger av Linda Boström Knausgårds tekster, særlig «Velkommen til Amerika». Avslutningen virker for så vidt godt motivert ut fra Behrendts bok som helhet. Men den framstår altfor detaljert og spekulativ når det gjelder selve skilsmissen og framstillingen av den. Her benytter Behrendt seg av journalistiske metoder à la Aftenposten: Han leser for eksempel et festivalprogram for å sjekke opplysninger og diskutere forfatternes tanker og motiver. Det siste kunne Behrendt godt ha spart seg. Lesningen av tekstene er sterk nok i seg selv.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.