Lørdag 30. mars 2019
EMPIRI: I 1963, da dette bildet ble tatt, var Stein Rokkan forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. FOTO: NTB SCANPIX
Stemmer teller
Rotløs: Arild Stubhaugs biografi skildrer Stein Rokkan som en forsker av internasjonalt format – og en intellektuell bohem.

ANMELDELSE

Da «De nasjonale strateger» utkom i 1998, var Stein Rokkan (1921–1979) ikke blant dem Rune Slagstad framhevet, til tross for at Rokkan må regnes som en betydelig institusjonsbygger. Skyldes nedtoningen at Rokkan var noe så unorsk som en internasjonal strateg?

Arild Stubhaugs grundige biografi, med undertittelen «Fra periferi til sentrum», plasserer Rokkan der han hører hjemme, sentralt i internasjonal statsvitenskap, med tilbud om professorater ved noen av de viktigste lærestedene i Frankrike, England og USA. Med modeller for sammenligning av partisystemenes framvekst i ulike stater, bidro Rokkan til å forme faget.

På få år gikk Stein Rokkan fra å være et nordnorsk flogvit til å oppnå internasjonal berømmelse, uten å ha publisert mer enn noen få, spredte artikler. Innflytelsen skyldtes at han var et arbeidsjern og en nettverksbygger uten like, med sentrale posisjoner i Unesco og en rekke andre organisasjoner innen sosiologi, statsvitenskap og forskningsadministrasjon.

Stubhaug viser hvordan inspirasjonen fra Arne Næss og den nye sakligheten på 1940-tallet gjorde at interessen raskt dreide fra historiske til empiriske undersøkelser. Rokkan bosatte seg med kona Elizabeth Gwenllian Clough Harris i Bergen, etter hvert med to barn. Fra 1957 var han forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt. Fra 1966 var han professor ved Institutt for sammenlignende politikk ved universitetet i samme by.

Fakta

Biografi

Arild Stubhaug

Stein Rokkan. Fra periferi til sentrum

Vigmostad & Bjørke 2019, 574 sider

Stein Rokkan kombinerte komplekse modeller med enkle motsetningspar som «sentrum–periferi», eller «stemmer teller, ressurser avgjør». Han var opptatt av å forstå forholdet mellom hva velgere påvirker gjennom valg (stemmer), og hva som avgjøres i det mangfoldige organisatoriske arbeidet, dragkampen mellom politiske partier og deres omgivelser, i periodene mellom valgene (ressurser). Kraften i analysene kom av evnen til å kombinere fortellingen om nasjonalstaters framvekst med empiriske studier av velgeres atferd, ved utstrakt bruk av statistikk og tabeller, særlig i samarbeid med demokrati-forskeren Seymour Martin Lipset. Stubhaug skildrer utviklingen i Rokkans tenkning helt fram til en legendarisk debatt med Jens Arup Seip på Røros i 1974, der Rokkan fikk brynt modelltenkningen mot forrige århundres mest skarpskodde norske historiker.

Rokkan publiserte på engelsk og var lite aktiv i norsk debatt, han stemte ikke engang ved norske valg. Derfor ble han mindre kjent enn folk han samarbeidet med, som valgforskeren Henry Valen. Rokkan var derimot betydelig som noe man kunne kalle forskningsentreprenør og datapioner. Han bidro for eksempel til oppbygging av datatjenester for samfunnsvitenskapene, det som i dag heter Norsk senter for forskningsdata (NSD, etablert i 1971).

Stubhaug forteller historien om en ung, sjenert lesehest i Narvik og i Lofoten. Stein Rokkan begynte å studere filologi ved Universitetet i Oslo høsten 1939. Faren, Georg Rokkan, meldte seg inn i Nasjonal Samling og samarbeidet med tyskerne. Man kan undre seg over hvor raskt den unge studentens økonomi bedret seg. Stubhaug lar det være opp til leseren å fylle ut detaljene. Faren sørget i hvert fall for oppholdssted i Lofoten da universitet ble stengt i 1943. Bortsett fra en dedikasjon i 1967 er det få spor av at Rokkan noen gang nevner faren.

Stubhaugs dokumentasjon er omfattende. I tillegg til nærmere hundre sider noter, fyller bibliografien over Rokkans publikasjoner 16 sider. Listen over organisasjoner og institusjoner Rokkan bidro til, fyller i tillegg tre sider. Til tider truer Stubhaugs detaljerte gjengivelse bokas oversikt og framdrift. Rokkans svimlende reisevirksomhet er skildret på så nært hold at man savner kontekst. Boka mangler kvaliteter som nylig gjorde for eksempel biografien om Arne Paasche Aasen god: Forfatteren Arild Bye tegnet der effektive samtidsbilder og plasserte dikteren innenfor arbeiderbevegelsens ulike stadier. Stubhaug gir til sammenligning relativt liten innsikt i prosessene bak Rokkans organisasjons- og forskningsaktivitet. Vi får vite at penger kommer fra amerikanske og vesttyske fond – særlig knyttet til bilindustrien: Ford og Volkswagen – men jeg skulle gjerne sett en større del av det politiske bildet belyst, for eksempel hvorfor amerikansk teori dominerte ved norske læresteder, slik Rune Slagstad viser i «De nasjonale strateger».

Rokkan-biografiens utstyr, papirkvalitet og presentasjon er ikke i toppsjiktet, noe man kan spore helt inn i bilde­tekstene: Altfor mange av personer omkring Rokkan er navnløse. Det gjelder også sekretærer, au pairer – med andre ord kvinner som bidro til at Rokkan kunne leve det han kalte et rotløst liv som intellektuell bohem.

Spørsmålet boka reiser, er om ikke den frenetiske flytrafikken mellom kontinenter bidro til å knekke Rokkans helse. Hjerteinfarktene kom gjerne i forbindelse med flyturer. Han fikk mange flere oppdrag enn han rakk å fullføre før han døde, 58 år gammel. Slik Stubhaug framstiller Rokkan, blir han eksemplet på samfunnsvitenskapenes begrensning i epoken: Politikk betraktes nesten utelukkende som et spill mellom mennesker, uten tilstrekkelig blikk for klodens eller kroppens begrensninger.

I minst mulig grad ville Stein la seg påvirke av kroppens signaler. Slik hadde han alltid hatt det. Fremfor alt ville han arbeide. Kroppen fikk greie seg selv, synes å ha vært et mantra.

Ressurser avgjør.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 31. mars 2019 kl. 11.58
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 8. juni 2019
Fandenivoldsk: Å lese fribyforfatterne på norsk gir glimt av alt det man ikke ser.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.