Lørdag 23. mars 2019
RINGVIRKNINGER: Maria Sand går i sin andre roman dypere inn i tematikken fra debuten. FOTO: PAAL AUDESTAD
En evig begynnelse
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.

ANMELDELSE

Fortellinger om en familie avslører som regel møns­tre, enten det er sirkulære gjen­takelser eller pendelbevegelser nedover i slektsledda. I Maria Sands «Malurtveien 10» dannes det et mønster av et arr, et felles arr som åpner opp historia: «Som en sytråd gjennom luften.»

Dette er et familieportrett fortalt av den nest yngste generasjonen i rekka: oldebarnet, barnebarnet, ene­barnet og tobarnsmora Mi. Hun ser tilbake på sin egen oppvekst, parallelt med livet til formødrene sine, og på hva som har forma dem. Boka er like fullt et samlivsportrett av Mi og Leo, der samspillet mellom to som lever sammen, som er foreldre til to barn sammen, er i ferd med å miste krafta. Sammen glir de to portrettene over i hverandre, legger seg lagvis, det ene litt skrått oppå det andre, slik vi alle utgjør biter av flere bilder samtidig.

I starten av romanen forteller den voksne Mi at hun har gjemt unna nødproviant og kriseutstyr i huset. Sånn i tilfelle. I tilfelle hva, veit hun ikke helt. Men nå er det hun som er voksen og har egne barn, og må tenke klart. Dommedagstematikken forsterkes av familiens røtter i katolisismen, og bønnen «Hill deg, Maria» som Mi messende repeterer når hun trenger å nullstille seg: «Be for oss syndere, nå og i vår dødstime.»

Fakta

roman

Maria Sand

Malurtveien 10

Forlaget Oktober 2019, 268 sider

Maria Sand går i denne romanen dypere inn i tematikken fra den første boka, «Hold pusten så lenge du kan» (2015), der hovedpersonen, på ulike måter gjennom livet, forholder seg til at venninna døde i en ulykke da de var barn. I årets roman formidler Sand intenst og overbevisende hvordan ringvirkninger av slike tragedier kan sno seg gjennom generasjoner. Virkninger som slår innover i form av skyld, skam og angst. Det starter med læreren Agnes, oldemora til Mi, som drøyde med å slippe inn elevene akkurat den dagen en hest slo seg vrang og løp ned en gutt i skolegården. Siden har forbannelsen spredt seg som et repeterende mønster av engstelse fra mor til datter i Malurtveien.

For det er først og fremst kvinnene det dreier seg om her: Agnes og Mi, med mora og mormora imellom. Det er dem alt det usagte lever videre gjennom. For hva gjør det med et barn å se de voksne være frosset fast i det som aldri ble? Å se det visne i øynene til dem som skal gi trygghet og omsorg?

Mi har lært seg å alltid følge med, ikke se fremmende i øynene, alltid være forberedt. At engstelsen er en selvoppfyllende profeti, er et konstant mulig frampek som ligger og ulmer.

Slikt er vel utforska i litteraturen: en midtlivskriseprega person som graver i slekta for å forske på seg sjøl og sine egne forhold. Det som gjør «Malurtveien 10» særegen, er i første omgang måten boka er bygd opp på. Teksten er som en tydelig forankra monolog – en enkelt stemme som taler på en muntlig og nesten romlig måte. Jeget går inn i fortida og viser oss det hun finner:

Jeg ser Agnes som spiser appelsinen, hviler hodet mot tavlen, jeg hører barna leke der ute mens hun tenker på Andreas. At det sikkert ville hjulpet om de snart klarte å få et barn.

Mi går inn i historien med et forståelsesfullt, men også dissekerende blikk som når helt inn i tankene og følelsene til dem hun setter øynene i.

Stadig innledes kapitlene med variasjoner av: «Dette er også en begynnelse». Virkningene blir lest opp mot alle potensielle årsaker, og de virker og virker og virker.

Som barn snek Mi seg rundt i kulissene til de høyrøsta voksne som levde livet sitt i lyset, hun har hørt på og vært deltaker i deres historier. Men nå forteller hun sin egen (som valget av navnet understreker), vekselvis med projiseringen over på de eldre kvinnene.

Men der Mi har kontroll på fortida, møter hun motstand i sitt eget nå. Tidvis dukker stemmen til kjæresten Leo opp, som kursiverte korreksjoner som skyter inn og avbryter monologen. Stemmen hans kommer utenfra, den passer ikke inn i bildet. Samtidig blir den uunngåelig en del av det.

Vekslingen i tid og sted får billedlig fram hvordan arrene i en familie vokser og krymper nærmest organisk, på tross av, eller kanskje på grunn av, forsøkene på å beskytte hverandre. Språket er lett og utforskende, samtidig som at Sand ikke er redd for å ta i det vonde. Framstillingen av Mis egen forståelse av rollen hun spiller i den lille familien, river i leseren: «De kommer til å klare seg kjempefint uten meg.»

Her og der hviler språket dog litt for lenge i utkantene til at vi får bli med helt inn til kjernen av personenes innerste. Selv om bruken av abstrakte og famlende skildringer speiler jegets undersøkende prosjekt, kan innsiktene noen steder føles uforløste. For eksempel når det stadig er «noe som» gjør eller er et eller annet: «noe som spredte seg ut i armene …», «[n]oe som hadde med forståelse å gjøre …», «noe som velter ut …». Der jeget inntar barnets bevissthet, går det begrensa og naive ordforrådet godt overens med den som formidler. Men der den voksne Mi snakker, på vegne av seg sjøl eller formødrene, hadde det vært en styrke om språket strakk seg lenger inn i materien. Siden teksten er sterkt prega av det teatralske, kan kanskje akkurat det funke bedre hvis – eller, jeg drister meg til å si når – den blir satt opp på en scene og får flere elementer å spille på.

Jevnt over trives jeg godt i Sands prosa, og hun er best der hun byr på konkrete skildringer som slår hardt. Som denne, der mor og datter ligger i senga: «Jeg får nesten ikke puste mellom huden hennes og min.» Eller denne, der Mi lykkes i å skape et håndfast bilde på uroa:

… fortsatt tenker jeg at evigheten finnes i den gyngingen, fram og tilbake i en båt helt til du glipper, at kanskje evigheten bevarer deg der, idet du faller.

Dette en formbevisst og vellykka utforsking av hva det vil si å kjenne hverandres mørke, og hva det koster å slippe andre inn.

karoline.henanger@klassekampen.no

Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.