Mandag 18. mars 2019
Foran dagbruddet: Da Karin Noack (grå jakke) bestemte seg for å kjempe for klima og mot kulldriften i regionen, ble hun familiens sorte får, og ekteskapet revnet. Også vennen Yvonne Dubian ble mobbet.
• Tyskland skal avvikle kullindustrien • Store lokale konflikter i emning
Endetida for tysk kull
Ved bekken: Karin Noack viser en bekk som er blitt kraftig forurenset som følge av kulldriften i området.
Foran graffiti: Bare i Lausitz-regionen øst i Tyskland er 136 landsbyer blitt tvangsflyttet og jevnet med jorda på grunn av stadig utvidende brunkulldrift. Mannen til Karin Noack vokste opp her, i Haidemühl, som har stått tom i tolv år.
KUTT: Tyskland går inn i den største omstillingen siden krigen. I mer enn hundre år har det svarte kullet bygget landet og splittet familier.

kull

Fra en åskam i Proschim i Brandenburg øst i Tyskland skuer Karin Noack utover det som snart vil være et tilbakelagt stykke industrihistorie. Som et åpent sår i landskapet brer et dagbrudd seg utover så langt øyet kan se.

Det lukter stramt av tørr jord og svovel.

Vinden slår så kraftig at Noack må stå breibeint for å holde balansen, mens det blonde håret kastes til alle kanter.

– Svigerfaren min driver den maskinen der borte, sier hun og peker bort mot midten av det som mest av alt ligner et månelandskap.

Der står en schaufelradbagger, en gigantisk gravemaskin med skovlhjul, rundt 220 meter lang og minst 90 meter høy.

Meter for meter spiser den seg nedover mot jordas indre på jakt etter spredte lag av brunkull. Den rer opp alle nyanser av brunt, rødt og svart i terrasseformasjoner.

Heldigvis blåser det riktig vei i dag. Andre dager virvles store mengder støv og skitt opp og kastes innover landsbyene i nærheten.

– Noen dager kan det være helt svart. Sønnen min har fått astma på grunn av alt støvet. Når det blåser, blir klærne på snora skitne, og om vinduene er åpne, blir det støvete etter et par timer, sier Noack.

Helt siden hun fikk barn og fikk øynene opp for kullets ødeleggelser, har hun stått i en krig her i Lausitz, en av Tysklands tre gjenværende kullregioner. Hun er omringet av tilhengere av det brune gullet på alle kanter, mest av alt i sin egen familie.

Fakta

Energiewende:

• En tysk kommisjon leverte i januar sin rapport om Energiewende (tysk for energiomstilling). Kommisjonen utarbeidet et kompromiss om avvikling av kull. Det siste kullkraftverket skal stenge i 2038.

• I dag utgjør brunkull og steinkull en tredjedel av Tysklands energiproduksjon.

• Kommisjonen har vurdert hvordan kullavviklingen vil påvirke klimagassutslippene, prisen på strøm og energi, forsyningssikkerhet og økonomisk utvikling i kull­regionene.

• I en serie artikler forteller Klassekampen om kullavviklingen og dens konsekvenser.

Kullkompromisset

Nå er det satt en sluttdato: I 2038 skal Welzow-Süd her i Lausitz og alle de seks andre dagbruddene i Tyskland være historie. Samtlige kullkraftverk skal være stengt.

Det er kompromisset de landet på, den bredt sammensatte kommisjonen som etter et halvt år med intense diskusjoner lanserte sin rapport i slutten av januar. Lykkes Tyskland med sin energiomstilling, kan det bli en modell for fossilavhengige land over hele verden, også Norge.

Det blir ikke lett. Kullet har særdeles dype røtter i Tyskland. Det spilte en nøkkelrolle i gjenoppbyggingen etter krigen, og tilgangen til stabil og billig energi har vært avgjørende for å opprettholde en sterk tysk industrisektor.

Derfor har det også vært en av de heteste potetene i tysk politikk siden klimatrusselen for alvor kom på dagsordenen.

Inntil 2038 vil brunkull fortsatt være den svarte flekken på Tysklands ellers ganske gode klimasamvittighet, som landet som har gått i front i satsing på vind- og solenergi og energieffektivisering.

Det myke brunkullet, også kalt lignitt, er nemlig blant de skitneste energikildene: Av energien som produseres blir bare 35 prosent til strøm, og CO2-utslippene er mer enn dobbelt så store som fra fossil gass. I tillegg strømmer det ut store mengder svoveldioksid og nitrogenoksider samt tungmetaller som kvikksølv og kadmium fra utvinningen.

– Da jeg var liten, var det skog og hei her. Dette synet gjør meg bare trist, sier Noack før hun vender det forblåste dagbruddet ryggen og lunter tilbake til bilen.

Hun kjører bort til Haidemühl, en av flere landsbyer i området som er blitt tvangsfraflyttet av gruveselskapet LEAG. Da Noacks mann vokste opp her, var det et yrende liv med skole, kulturhus, glassverk, bakeri, husdyr og noen hundre innbyggere.

I dag ligger landsbyen brakk, og den eneste lyden er stemmen fra et sprakende høyttaleranlegg ved dagbruddet noen steinkast unna. Husene her er plyndret for takstein og vinduer, veggene nedsprayet av graffiti og søppel dumpet i hauger.

Stedet venter fortsatt på å bli jevnet med jorda, for å berede grunnen for enda et dagbrudd, men planene er blitt utsatt. Nå blir de trolig aldri noe av. I alle fall om Tyskland skal nå sitt eget ambisiøse mål om 55 prosent kutt i klimagassutslipp innen 2030.

Ikke tidsnok

Noack er utålmodig. Innen avviklingen vil kulldriften ha rukket å gjøre ubotelig skade, mener hun.

Å bli verdens største brunkullprodusent har kostet landet enorme naturområder, i alt 1800 kvadratkilometer. 313 landsbyer, flere kirker og kilometer med autobahner er blitt spist opp av dagbrudd.

– Ser du den rustfargen? spør Noack, mens hun staker med en pinne ned i bunnen på en bekk i et skogholt like ved.

Her høres ingen fugler eller insekter, trærne er grå og spinkle, plantene visne.

– Det er jernoksider. Grunnvann som pumpes opp for å holde dagbruddet tørt, slippes ut her, og vannet blir forurenset. Det dreper alle organismene, sier hun.

Typisk tysk

Kull utgjør i dag en tredel av Tysklands energiproduksjon. Det skal nå kuttes med 2–3 gigawatt i året. Fra dagens 42 gigawatt skal det ned til 17 gigawatt innen 2030.

Det er enorme tall, som tvinger Tyskland til å satse like storstilt på vind, sol, hydrogen, geotermisk energi, bølgekraft og andre fornybare energikilder.

Tyskland blir også et raskt voksende marked for norsk gass, som må sterkere inn som en type reserveenergi når sola ikke skinner og vinden ikke blåser.

– Politisk sett er dette antakeligvis det beste vi kunne forventet. Det er typisk tysk: Brei deltakelse fra alle sider av spekteret, helt fra kullindustrien til Greenpeace, og et kompromiss som alle synes er ok, men ikke helt det de hadde håpet på. Det står seg, sier Patrick Graichen, direktør for Agora Energiwende, en Berlin-basert tenketank for energi- og klimaspørsmål.

Debatten om fossilframtida har grepet om seg, også her i Norge.

Skal det settes en politisk bestemt sluttdato, eller tar det slutt først når reservene er tømt?

Hvor lang tid det tar fra spede diskusjoner til faktisk avvikling, kan man få hint om ved å se på kjernekraften, mener Graichen. Den var gjenstand for stor debatt på 1990-tallet. På 2000-tallet var det konsensus om å avvikle, og med det økte presset etter Fukushima-ulykken i 2011 ble det bestemt at det siste kjernekraftverket skal stenge i 2022. Den samme tidsrammen kan vi forvente med kull.

– Men i et klimaperspektiv er dette altfor lite. Det må bety større kutt innen bruk av olje og gass og at utslipp fra transport må kuttes mye raskere enn først planlagt, sier Graichen.

Familiens sorte får

Noacks far jobbet i kullet, og både eksmannen og resten av familien var pro kull. Det var gode penger å tjene i et ellers fattig Øst-Tyskland. Over middagsbordet hjemme var kull og klima krangeltema nummer én og etter hvert en verkebyll i de fleste sammenhenger.

– Jeg er familiens sorte får. Når jeg eller andre miljøengasjerte havnet i avisa, sa familien min at jeg var gal. Det var en påkjenning for ekteskapet og en viktig del av hvorfor vi ble skilt. Plutselig en dag bestemte jeg meg for ikke å ha kontakt med dem mer, sier hun.

Etter at Noack skilte seg, flyttet hun til Welzow like ved. Der har hun opplevd at stein er blitt kastet på huset, og at det har ringt på døra midt på natta. Når hun vandrer rundt i nærområdet, får hun ofte slengt stygge ord etter seg.

Trekosere! roper de etter henne og venninna Yvonne. Noack velger å la barna gå på en skole langt vekk for at de skal slippe å bli mobbet på grunn av hennes veivalg.

Nå som faren omsider begynner å innse at kullet har en sluttdato, har han begynt å se seg om etter ny jobb, og kontakten er så smått begynt å gjenopptas.

– Vi har en slags våpenhvile. Vi snakker ikke om kull.

emmat@klassekampen.no

Mandag 26. august 2019
HÅND I HÅND: En håndfull styrtrike amerikanere har brukt hundrevis av millioner dollar på å sikre en ny vår for den ekstreme høyresida.
Lørdag 24. august 2019
POLITISK: Amazonas-branner er ikke en naturkatastrofe. Krisa drives av storkapitalens pengejakt og Jair Bolsonaros høyreradikale prosjekt.
Fredag 23. august 2019
STEILE: Iran står ikke bak angrepene på tankskip i Persiabukta, men kan likevel stanse dem. Det sier Irans utenriksminister Javas Zarif.
Torsdag 22. august 2019
KLIMAKAMP: Norge vil ikke bruke frihandelsforhandlinger til å stagge president Jair Bolsonaros angrep på Amazonas.
Onsdag 21. august 2019
PROBLEMER: Militæroperasjonen i Persiabukta, sabotasjeaksjoner og USAs sanksjoner. Dette er temaene som Erna Solberg trolig vil snakke med Iran om.
Tirsdag 20. august 2019
PROTESTER: Frykten for Hongkongs politiske framtid har ikke sluppet taket.
Mandag 19. august 2019
ANGREP: Den islamske staten (IS) sier at de sto bak angrepet i Kabul lørdag. Afghanistankomiteen ser terroren som et forsøk på å svekke fredsforhandlingene.
Lørdag 17. august 2019
TRØBBEL: Varslene om en ny global økonomisk nedgangstid vokser i styrke. Hvem kan sko seg på en ny krise?
Fredag 16. august 2019
STOR DRØM: Økonomer i Matteo Salvinis fremadstormende Lega-parti vil føre Italia ut av euroen.
Torsdag 15. august 2019
SVARER: Kilder i Forsvaret mener Russland tidligere har svart på amerikanske øvelser i nord, men finner ingen enkel forklaring på den russiske militærøvelsen som pågår nå.