Lørdag 16. mars 2019
IDENTITET: I årets «Women’s March» i januar, marsjerte flere tusen i gatene for å støtte kvinners rettigheter. FOTO: ROBYN BECK, AFP/SCANPIX
Samling til venstre
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.

ANMELDELSE

Under toårsmarkeringen for Women’s March i USA tidligere i år ble det arrangert konkurrerende demonstrasjoner i Philadelphia og New York. Splittelsen kom etter beskyldninger om at arrangørene ikke tok hensyn til minoritetskvinners og arbeiderkvinners interesser på den ene sida, noe som ble møtt med beskyldninger om antisemittiske holdninger på den andre. Spliden var en påminnelse om at det noen kaller «identitetspolitikk», ikke bare er en utfordring for Demokratene, venstresida eller fagbevegelsen, men også for kvinnebevegelsen selv – en problemstilling som dessverre ikke er ny. Da den første kvinnemarsjen ble avholdt i USA i 1913, ble for eksempel afro-amerikanske kvinner først nektet å delta. Da de ikke godtok dette, ble de henvist til en plass bakerst i toget. Noen nektet å adlyde, men signalet var ikke til å ta feil av. Siden har andre grupper, som homobevegelsen, opplevd å bli bortgjemt på den samme måten, fordi de kunne skremme bort de «respektable». Den samme sviktende logikken om enhet har flere ganger rammet feminister på venstresida, som har fått beskjed om å stille seg bakerst i køen fordi andre, viktigere kamper har forrang – som klassekampen.

Er slike kamper for anerkjennelse «identitetspolitikk», og står de i veien for enhet og samhold? Eller kan man tvert imot snu på det, og si at de påpeker helt reelle problemer som må løses før vi kan få et reelt samhold? Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama har med «Identitet» skrevet en bok om identitet og kamp for anerkjennelse som ikke først og fremst handler om venstresidas eller arbeiderbevegelsens veivalg, men om demokratiets overlevelsesevne. For Fukuyama er det helt avgjørende at moderne og mangfoldige samfunn klarer å skape samlende, nasjonale identiteter som bygger bru mellom ulike mennesker, og at dette må skje på basis av en politikk som veier opp for og kompenserer det potensielle tapet mange innbyggere opplever i møte med frihandel, innvandring og kulturell og økonomisk globalisering.

Fakta

sakprosa

Francis Fukuyama

Identitet. Hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Dreyers forlag 2019 204 sider

Som leser mistenker man at Fukuyama selv har beveget seg i disse spørsmålene. Selv om han noen steder omtaler «identitetspolitikk» nærmest som en stein i skoa, har hendelser de siste årene gjort at han anerkjenner og støtter opp om den helt nødvendige kampen bevegelser som Black Lives Matter og #metoo representerer, på langt tydeligere vis enn hva mange på venstresida gjør. Samtidig er han veldig tydelig i sin kritikk, som kort fortalt går ut på at spørsmål om identitet og kultur er blitt billige substitutter for en mer radikal kritikk av økonomiske strukturer, og delvis har fortrengt den økonomiske interessekampen venstresidas partier og bevegelser en gang representerte. Han peker på at det er «lettere å endre på pensum, til å omfatte tekster fra kvinner og minoritetsforfattere, enn det er å forandre på inntektene eller den sosiale situasjonen til de relevante gruppene». Fukuyama er også kritisk til at fokuset på minoriteter har skygget for problemene til «den hvite amerikanske arbeiderklassen», der opioidkrisen og barnefattigdommen på landsbygda i USA i alle fall inntil nylig gikk fullstendig under radaren til de liberale i storbyene.

Men Fukuyama går lenger enn som så. Han mener at deler av venstresida utgjør en trussel mot ytringsfriheten og «den rasjonelle diskursen», fordi «hensynet til identitetsgruppenes levde erfaringer verdsetter den emosjonelle opplevelsen av det indre selvet høyere enn den rasjonelle undersøkelsen», noe som forsterkes og oppmuntres av «den kortformdiskursen som sosiale medier fører med seg».

Statsviteren Ivan Krastev har påpekt hvordan «minoritetenes identitetspolitikk» fra 1968-generasjonen i dag er blitt supplert av «majoritetens identitetspolitikk», som for alvor ble mobilisert i kjølvannet av 11. september-angrepene mot USA i 2001. Fukuyama peker her på en dobbel fare: For det første at et ensidig fokus på identitetspolitiske kamper bryter opp «den liberale koalisjonen» (det i europeisk sammenheng forvirrende og delvis misvisende navnet amerikanerne gir «den breie venstresida»), for det andre at dette stimulerer fremveksten av identitetspolitikk på høyresida. Han peker på hvordan konservative medier med stort hell plukker opp ytterliggående eksempler på såkalt «politisk korrekthet» innenfor «en relativt liten krets av forfattere, kunstnere, studenter og intellektuelle på venstresida» – som da biologen E.O. Wilson fikk en bøtte vann over seg etter å ha sagt at noen kjønnsforskjeller har biologiske årsaker – og klarer å framstille ytterlighetene som om det var representativt for hele venstresida. Mange av dem som stemte på Trump, hevder han, likte ikke at han gjorde narr av uføre journalister eller at han åpenlyst skrøt av seksuell trakassering, men de likte «at han ikke lot seg skremme av presset om å være politisk korrekt».

Fukuyama har skrevet en bok det er vanskelig å komme utenom for alle som interesserer seg for den stadig mer eksistensielle trusselen demokratiet som styringsform står overfor – og for alle de av oss som ønsker en sosial bevegelse der likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp kan gå hånd i hånd. Hans lesning av Hegel og kampen for anerkjennelse som historiens drivkraft er dessuten et nødvendig supplement til mer materialistisk orienterte analyser, som står i fare for å overse det helt grunnleggende i enhver klassekamp: Kampen for grunnleggende menneskelig verdighet.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.