Under toårsmarkeringen for Women’s March i USA tidligere i år ble det arrangert konkurrerende demonstrasjoner i Philadelphia og New York. Splittelsen kom etter beskyldninger om at arrangørene ikke tok hensyn til minoritetskvinners og arbeiderkvinners interesser på den ene sida, noe som ble møtt med beskyldninger om antisemittiske holdninger på den andre. Spliden var en påminnelse om at det noen kaller «identitetspolitikk», ikke bare er en utfordring for Demokratene, venstresida eller fagbevegelsen, men også for kvinnebevegelsen selv – en problemstilling som dessverre ikke er ny. Da den første kvinnemarsjen ble avholdt i USA i 1913, ble for eksempel afro-amerikanske kvinner først nektet å delta. Da de ikke godtok dette, ble de henvist til en plass bakerst i toget. Noen nektet å adlyde, men signalet var ikke til å ta feil av. Siden har andre grupper, som homobevegelsen, opplevd å bli bortgjemt på den samme måten, fordi de kunne skremme bort de «respektable». Den samme sviktende logikken om enhet har flere ganger rammet feminister på venstresida, som har fått beskjed om å stille seg bakerst i køen fordi andre, viktigere kamper har forrang – som klassekampen.