Lørdag 9. mars 2019
JA: Jan Erik Volds forarbeid er delvis lagret i gamle corn­flakespakker. FOTO: FRA BOKA
Den glade modernist
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.

Anmeldelse

Jan Erik Volds diktsamling «Mor Godhjertas glade versjon. Ja.» utkom i desember 1968 og vakte straks begeistring. I Norge ble boka et gjennombrudd for det man har kalt den glade modernisme: Den delen av modernismen som, med Volds egne ord, ikke sprang ut av Charles Baudelaires mørkere retning, men som i forlengelse av Walt Whitman var mer verdensvendt og optimistisk. Man kan også kalle det en ekspansiv, hverdagslig og virkelighetsnær form for poesi, som i frie vers omfavner det alminnelige livet i dets mange avskygninger.

Hos Vold avfødte det dikt om blant annet trikkeskinner, furukongler og loff, om sprekker i vindusruter og svarttrost i de tidlige morgentimene. Dikt som har fått klassiker­status og framstår som ikoniske uttrykk for den glade poeten med blikk for den nære verdens små undere. Men som man aner allerede i tittelen, er det å fokusere på det positive et bevisst valg: om å sette parentes rundt smerten og skrive den optimistiske versjonen.

Med utgivelsen av boka «Historien om Mor God­hjerta» lar Kaja Schjerven Mollerin Volds diktsamling tre fram på ny. Et halvt århundre etter at den for første gang så dagens lys, og med et vakkert omslag som både rammer inn Volds verk og plasserer det på kritikerens arbeidsbord. Parat som hun er til å utforske det fra sin egen posisjon og ved å ta i bruk kunnskapen fra studiet av et stort kildemateriale. Mollerin har lest Volds brev og vært i Gyldendals arkiv, og ikke minst har hun gransket de gamle cornflakespakkene og andre provisoriske foranstaltninger som inneholder Volds personlige arkiv. Hun har også hatt samtaler med forfatteren og med folk som sto ham nær i årene rundt verkets tilblivelse. Samtidig skriver hun «Historien om Mor Godhjerta» med verket i sentrum, og med tydelig markering av eget ståsted og egne preferanser.

Fakta

sakprosa

Kaja Schjerven Mollerin

Historien om Mor Godhjerta

Gyldendal 2019, 226 sider

Ja, nettopp historien om verket frambringer mye ny kunnskap, og særlig givende er det å få tilgang til dikterens arbeidsprosess og følge med i utkastene til og endringene i bokas dikt, struktur og tittel. Blant annet får vi høre om Volds ulike tittelforslag og får vite at Mor Godhjerta, foruten å være en betegnelse for en omsorgsfull og sympatisk person, også er en lokalhistorisk skikkelse fra slutten av 1800-tallet og navnet på en gate i Oslo, Mor Go’hjertas vei. At Vold bestemmer seg for å bruke dette navnet i tittelen, gir særlig god mening fordi boka er så positivt forankret i sin by. Det er også opplysende når Mollerin tar tak i de mange personene og situasjonsbeskrivelsene som inngår i diktsamlinga, og lar dem tre fram for oss, om ikke i kjøtt og blod, så som fyldige skikkelser. Det gjelder både møtene med kvinnene fra Volds USA-opphold i 1962–63, og de mange forfatterkollegaene og vennene hans både innad i og utenfor miljøet rundt tidsskriftet Profil. På den måten gjenskaper og levendegjør Mollerin den verdenen «Mor Godhjerta» vokste ut av.

Mollerin tilkjennegir tidlig sin erkjennelsesinteresse: «For meg var det uansett i den mer personlige sfæren det brant», og selv om Volds verk er dedikert til mora, er det spesielt forholdet til og tapet av faren sommeren 1967 som står sentralt i Mollerins utlegning. Hun hefter seg ved den mørke klangbunnen som ligger bak det optimistisk grønne, og gir diktene ‘Det alle vet’, og ‘Etter møtet med Georg Johannesens Tu Fu-dikt – Et essay’ en avgjørende plass. For Mollerin utgjør disse diktene «den emosjonelle og intellektuelle kjernen i boka». Hun poengterer at ‘Det alle vet’ ikke har fått noe særlig oppmerksomhet, og framhever diktets utgangspunkt i farens død, i tillegg til at hun avdekker virkeligheten som ligger til grunn for flere av tekstens passasjer. Vi får også høre om hvilken betydning vannet har hos Vold, og om hvordan materialet knyttet til diktets tilblivelse siden har blitt spredt utover flere av de andre diktene i samlingen. Dette er avklarende og interessant – og det er morsomt å se den spektakulært plasserte steinen som omtales i diktet, og som avbildes på et av flere fotografier i boka.

Det er i slike sammenhenger man ser styrken i Mollerins bok, nemlig at hun utvider forståelsesgrunnlaget for diktsamlingen ved å invitere oss inn i forfatterens verden og gi et innblikk i den kunstneriske arbeidsprosessen. Noen ganger får framstillingen hennes dog et litt anekdotisk preg, og man kan spørre seg om den lesningen som stemmer mest overens med forfatterens egen virkelighet, nødvendigvis er den som gir mest utbytte. Riktignok er «Mor Godhjerta» et verk som nærmest inviterer til biografisk identifikasjon, men det er ikke sikkert at det er på den måten man yter diktene størst rettferdighet som de diktene de også insisterer på å være. Her kunne det ha vært givende å sette cornflakespakkene litt til side og i større grad vende seg mot de estetiske kvalitetene, og de europeiske og amerikanske inspirasjonskildene Vold hentet næring fra.

Likevel er det all grunn til å glede seg over at Mollerin har hentet opp historien om dette sentrale verket i norsk og nordisk modernisme, og at hun har lyktes i å skrive en bok med brei appell, som ikke bare formidler verkets umiddelbare letthet, men også dets mørke. Og akkurat som Mollerin har sine yndlingsdikt, har denne anmelderen det også. Et av dem er ‘Poetenes vandring’, der Jan Erik mot slutten står på et bølgeblikktak med en venn en vårnatt og reflekterer over køen som fører oss alle fra livet og mot døden. I stedet for å forbli fastlåst i dyster metaforikk, frigjør poeten seg fra tragedien ved å peke på den konkrete muligheten for å tre ut av køen og gå ut i det fri. Her kommer han til konklusjonen: «å jo / forestillingen er pengene verdt. (Og snart, / snart så begynner / ja, svarttrosten».

Der forlater vi «Mor Godhjerta» for denne gang – uten å lukke parentesen, og takknemlig for at både livet og gode bøker holder seg.

bokmagasinet@klassekampen.no

Mollerin er kritiker i Klassekampen og boka blir derfor anmeldt av en ekstern kritiker. Louise Mønster er litteraturforsker ved Aalborg universitet i Danmark.

Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.