Lørdag 9. mars 2019
JA: Jan Erik Volds forarbeid er delvis lagret i gamle corn­flakespakker. FOTO: FRA BOKA
Den glade modernist
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.

Anmeldelse

Jan Erik Volds diktsamling «Mor Godhjertas glade versjon. Ja.» utkom i desember 1968 og vakte straks begeistring. I Norge ble boka et gjennombrudd for det man har kalt den glade modernisme: Den delen av modernismen som, med Volds egne ord, ikke sprang ut av Charles Baudelaires mørkere retning, men som i forlengelse av Walt Whitman var mer verdensvendt og optimistisk. Man kan også kalle det en ekspansiv, hverdagslig og virkelighetsnær form for poesi, som i frie vers omfavner det alminnelige livet i dets mange avskygninger.

Hos Vold avfødte det dikt om blant annet trikkeskinner, furukongler og loff, om sprekker i vindusruter og svarttrost i de tidlige morgentimene. Dikt som har fått klassiker­status og framstår som ikoniske uttrykk for den glade poeten med blikk for den nære verdens små undere. Men som man aner allerede i tittelen, er det å fokusere på det positive et bevisst valg: om å sette parentes rundt smerten og skrive den optimistiske versjonen.

Med utgivelsen av boka «Historien om Mor God­hjerta» lar Kaja Schjerven Mollerin Volds diktsamling tre fram på ny. Et halvt århundre etter at den for første gang så dagens lys, og med et vakkert omslag som både rammer inn Volds verk og plasserer det på kritikerens arbeidsbord. Parat som hun er til å utforske det fra sin egen posisjon og ved å ta i bruk kunnskapen fra studiet av et stort kildemateriale. Mollerin har lest Volds brev og vært i Gyldendals arkiv, og ikke minst har hun gransket de gamle cornflakespakkene og andre provisoriske foranstaltninger som inneholder Volds personlige arkiv. Hun har også hatt samtaler med forfatteren og med folk som sto ham nær i årene rundt verkets tilblivelse. Samtidig skriver hun «Historien om Mor Godhjerta» med verket i sentrum, og med tydelig markering av eget ståsted og egne preferanser.

Fakta

sakprosa

Kaja Schjerven Mollerin

Historien om Mor Godhjerta

Gyldendal 2019, 226 sider

Ja, nettopp historien om verket frambringer mye ny kunnskap, og særlig givende er det å få tilgang til dikterens arbeidsprosess og følge med i utkastene til og endringene i bokas dikt, struktur og tittel. Blant annet får vi høre om Volds ulike tittelforslag og får vite at Mor Godhjerta, foruten å være en betegnelse for en omsorgsfull og sympatisk person, også er en lokalhistorisk skikkelse fra slutten av 1800-tallet og navnet på en gate i Oslo, Mor Go’hjertas vei. At Vold bestemmer seg for å bruke dette navnet i tittelen, gir særlig god mening fordi boka er så positivt forankret i sin by. Det er også opplysende når Mollerin tar tak i de mange personene og situasjonsbeskrivelsene som inngår i diktsamlinga, og lar dem tre fram for oss, om ikke i kjøtt og blod, så som fyldige skikkelser. Det gjelder både møtene med kvinnene fra Volds USA-opphold i 1962–63, og de mange forfatterkollegaene og vennene hans både innad i og utenfor miljøet rundt tidsskriftet Profil. På den måten gjenskaper og levendegjør Mollerin den verdenen «Mor Godhjerta» vokste ut av.

Mollerin tilkjennegir tidlig sin erkjennelsesinteresse: «For meg var det uansett i den mer personlige sfæren det brant», og selv om Volds verk er dedikert til mora, er det spesielt forholdet til og tapet av faren sommeren 1967 som står sentralt i Mollerins utlegning. Hun hefter seg ved den mørke klangbunnen som ligger bak det optimistisk grønne, og gir diktene ‘Det alle vet’, og ‘Etter møtet med Georg Johannesens Tu Fu-dikt – Et essay’ en avgjørende plass. For Mollerin utgjør disse diktene «den emosjonelle og intellektuelle kjernen i boka». Hun poengterer at ‘Det alle vet’ ikke har fått noe særlig oppmerksomhet, og framhever diktets utgangspunkt i farens død, i tillegg til at hun avdekker virkeligheten som ligger til grunn for flere av tekstens passasjer. Vi får også høre om hvilken betydning vannet har hos Vold, og om hvordan materialet knyttet til diktets tilblivelse siden har blitt spredt utover flere av de andre diktene i samlingen. Dette er avklarende og interessant – og det er morsomt å se den spektakulært plasserte steinen som omtales i diktet, og som avbildes på et av flere fotografier i boka.

Det er i slike sammenhenger man ser styrken i Mollerins bok, nemlig at hun utvider forståelsesgrunnlaget for diktsamlingen ved å invitere oss inn i forfatterens verden og gi et innblikk i den kunstneriske arbeidsprosessen. Noen ganger får framstillingen hennes dog et litt anekdotisk preg, og man kan spørre seg om den lesningen som stemmer mest overens med forfatterens egen virkelighet, nødvendigvis er den som gir mest utbytte. Riktignok er «Mor Godhjerta» et verk som nærmest inviterer til biografisk identifikasjon, men det er ikke sikkert at det er på den måten man yter diktene størst rettferdighet som de diktene de også insisterer på å være. Her kunne det ha vært givende å sette cornflakespakkene litt til side og i større grad vende seg mot de estetiske kvalitetene, og de europeiske og amerikanske inspirasjonskildene Vold hentet næring fra.

Likevel er det all grunn til å glede seg over at Mollerin har hentet opp historien om dette sentrale verket i norsk og nordisk modernisme, og at hun har lyktes i å skrive en bok med brei appell, som ikke bare formidler verkets umiddelbare letthet, men også dets mørke. Og akkurat som Mollerin har sine yndlingsdikt, har denne anmelderen det også. Et av dem er ‘Poetenes vandring’, der Jan Erik mot slutten står på et bølgeblikktak med en venn en vårnatt og reflekterer over køen som fører oss alle fra livet og mot døden. I stedet for å forbli fastlåst i dyster metaforikk, frigjør poeten seg fra tragedien ved å peke på den konkrete muligheten for å tre ut av køen og gå ut i det fri. Her kommer han til konklusjonen: «å jo / forestillingen er pengene verdt. (Og snart, / snart så begynner / ja, svarttrosten».

Der forlater vi «Mor Godhjerta» for denne gang – uten å lukke parentesen, og takknemlig for at både livet og gode bøker holder seg.

bokmagasinet@klassekampen.no

Mollerin er kritiker i Klassekampen og boka blir derfor anmeldt av en ekstern kritiker. Louise Mønster er litteraturforsker ved Aalborg universitet i Danmark.

Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.