Lørdag 2. mars 2019
MESTERLIG: Bård Torgersens skriver treffsikkert om en selvdestruktiv ferd mot avgrunnen satt til Rykkinn i Oslo. FOTO: SIV DOLMEN
Samhold: Bård Torgersens «Lengter knuser slår» er for åttitallet det Lars Saabye Christensens «Beatles» var for sekstitallet.
Ikke smukke folks børn

Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt litt for mye tid hjemme hos hasjrøykende gamle frikere, stjålet øl på KI-senteret på Rykkinn og drukket opp byttet i små­skauene rundt, sett sine beste venner dø, og lengtet etter, men også foraktet villa-jentene som leker rebeller mens de venter på å arve familie­formuen, alt sammen med Ebba Grön og Black Flag som soundtrack – vel, så blir det ikke så mye virkeligere enn det blir i romanen «Lengter knuser slår».

Det realistiske elementet forsterkes av at virkelige (og traumatiske) hendelser fra Drabantby-Bærum opptrer i boka, som politidrapet på den 18 år gamle gutten Tonny Askevold i 1990. Muligens bidrar dette sammenfallet med mitt eget levde liv til at det er vanskelig å bedømme Bård Torgersens siste roman objektivt, men på den annen side: Sånn var det kanskje også for kritikerne som i sin tid hyllet Lars Saabye Christensens minner om Beatles og 1960-tallet?

«Lengter knuser slår» er i alle fall blitt en roman som er for meg det «Beatles» var for faren min. Selv om den er røffere i stilen – den er tross alt et «produkt av 70-åra», som det het i Gene Dalbys klassiske Hærverk-tekst, og foregår lenger ned på den sosiale rangstigen – så inneholder romanen også mye av den sårbarheten som i sin tid sendte Kim, Seb og de andre vestkant­gutta til Christensen inn i nordmenns hjerter. Når Daniel og Einar, bokas to hovedpersoner, trolig likevel ikke ender opp på samme sted, er det fordi de yter svært mye motstand mot å havne der: De dæljer løs både på omgivelsene og seg selv, og ønsker «å slå tilbake. Reise seg, ikke finne seg i å være den såkalt svake parten». Daniel og Einar er, for å sitere en annen gammel norsk pønk-klassiker, «ikke smukke folks børn».

Fakta

roman

Bård Torgersen

Lengter knuser slår

Forlaget Oktober 2019, 188 sider

Torgersen er mesterlig i sine beskrivelser av hva det er som kan trekke en mot vold, opptøyer og ødeleggelse, gleden ved å skrelle av alt, så det står makt mot makt. Selv om det hos ham handler om gatekamper og konfrontasjoner med fullt utrustet opprørspoliti, tror jeg boka kan hjelpe folk å forstå også mange av dagens unge voldsutøvere – selv om de slåss med kniv, og mot hverandre framfor «makta». Med like stor treffsikkerhet skriver han om den selv­destruktive ferden mot avgrunnen, der ruskultur gradvis glir over i selvmedisinering, og hvor det å deale dop går fra å være en selvstendighetserklæring til en dyp avhengighet av kyniske bakmenn, med paranoia og skruppelløse politifolk som medpassasjerer.

Romanen er skrevet som én eneste lang indre monolog, der erindringer om det aller mest intime og personlige er flettet sammen med mer analytiske betraktninger om hva slags tid og sted det var han vokste opp i, kulturelt og politisk: Det kan handle om Niggas With Attitude og den amerikanske rappens omfavnelse av grådigheten de var sinte på; eller om hvordan den danske fristaden Christiania ble «mye verre enn det var et alternativ til. Enda mer korrupt og voldelig». Fortelleren Einar tror på lite, men nihilismen og ironien han beskytter seg bak, skaper aldri distanse. Tvert imot gjør mistroen hans det mulig å komme nærmere noen veldig vonde og ubehagelige sannheter, som når han sammenlikner overgrepsdømte Igors forbrytelser med gjengse metoder blant 1980- og 90-tallets norske politi. På veien er det heldigvis også plass til mye galskap og moro, som når gatebarna (det fantes en del av dem i Oslo på denne tida) herper hotellet til det britiske bandet The Exploited: «Det var sånn han hadde sett for seg at resten av livet skulle være, en evig blanding av kamp og fest».

«Lengter knuser slår» er en roman som handler om å stå sammen mens alt rundt en faller fra hverandre, om kameratskap, rus og svik. Den vekker minner om hvor frie vi tror vi er, i noen intense og ganske tøffe år, før verden ubønnhørlig lukker seg igjen. «Der ute i drabantbyen, de hadde vært så vakre. Eide verden. Alt lå så stort og åpent foran dem.»

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.