Lørdag 2. mars 2019
MESTERLIG: Bård Torgersens skriver treffsikkert om en selvdestruktiv ferd mot avgrunnen satt til Rykkinn i Oslo. FOTO: SIV DOLMEN
Samhold: Bård Torgersens «Lengter knuser slår» er for åttitallet det Lars Saabye Christensens «Beatles» var for sekstitallet.
Ikke smukke folks børn

Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt litt for mye tid hjemme hos hasjrøykende gamle frikere, stjålet øl på KI-senteret på Rykkinn og drukket opp byttet i små­skauene rundt, sett sine beste venner dø, og lengtet etter, men også foraktet villa-jentene som leker rebeller mens de venter på å arve familie­formuen, alt sammen med Ebba Grön og Black Flag som soundtrack – vel, så blir det ikke så mye virkeligere enn det blir i romanen «Lengter knuser slår».

Det realistiske elementet forsterkes av at virkelige (og traumatiske) hendelser fra Drabantby-Bærum opptrer i boka, som politidrapet på den 18 år gamle gutten Tonny Askevold i 1990. Muligens bidrar dette sammenfallet med mitt eget levde liv til at det er vanskelig å bedømme Bård Torgersens siste roman objektivt, men på den annen side: Sånn var det kanskje også for kritikerne som i sin tid hyllet Lars Saabye Christensens minner om Beatles og 1960-tallet?

«Lengter knuser slår» er i alle fall blitt en roman som er for meg det «Beatles» var for faren min. Selv om den er røffere i stilen – den er tross alt et «produkt av 70-åra», som det het i Gene Dalbys klassiske Hærverk-tekst, og foregår lenger ned på den sosiale rangstigen – så inneholder romanen også mye av den sårbarheten som i sin tid sendte Kim, Seb og de andre vestkant­gutta til Christensen inn i nordmenns hjerter. Når Daniel og Einar, bokas to hovedpersoner, trolig likevel ikke ender opp på samme sted, er det fordi de yter svært mye motstand mot å havne der: De dæljer løs både på omgivelsene og seg selv, og ønsker «å slå tilbake. Reise seg, ikke finne seg i å være den såkalt svake parten». Daniel og Einar er, for å sitere en annen gammel norsk pønk-klassiker, «ikke smukke folks børn».

Fakta

roman

Bård Torgersen

Lengter knuser slår

Forlaget Oktober 2019, 188 sider

Torgersen er mesterlig i sine beskrivelser av hva det er som kan trekke en mot vold, opptøyer og ødeleggelse, gleden ved å skrelle av alt, så det står makt mot makt. Selv om det hos ham handler om gatekamper og konfrontasjoner med fullt utrustet opprørspoliti, tror jeg boka kan hjelpe folk å forstå også mange av dagens unge voldsutøvere – selv om de slåss med kniv, og mot hverandre framfor «makta». Med like stor treffsikkerhet skriver han om den selv­destruktive ferden mot avgrunnen, der ruskultur gradvis glir over i selvmedisinering, og hvor det å deale dop går fra å være en selvstendighetserklæring til en dyp avhengighet av kyniske bakmenn, med paranoia og skruppelløse politifolk som medpassasjerer.

Romanen er skrevet som én eneste lang indre monolog, der erindringer om det aller mest intime og personlige er flettet sammen med mer analytiske betraktninger om hva slags tid og sted det var han vokste opp i, kulturelt og politisk: Det kan handle om Niggas With Attitude og den amerikanske rappens omfavnelse av grådigheten de var sinte på; eller om hvordan den danske fristaden Christiania ble «mye verre enn det var et alternativ til. Enda mer korrupt og voldelig». Fortelleren Einar tror på lite, men nihilismen og ironien han beskytter seg bak, skaper aldri distanse. Tvert imot gjør mistroen hans det mulig å komme nærmere noen veldig vonde og ubehagelige sannheter, som når han sammenlikner overgrepsdømte Igors forbrytelser med gjengse metoder blant 1980- og 90-tallets norske politi. På veien er det heldigvis også plass til mye galskap og moro, som når gatebarna (det fantes en del av dem i Oslo på denne tida) herper hotellet til det britiske bandet The Exploited: «Det var sånn han hadde sett for seg at resten av livet skulle være, en evig blanding av kamp og fest».

«Lengter knuser slår» er en roman som handler om å stå sammen mens alt rundt en faller fra hverandre, om kameratskap, rus og svik. Den vekker minner om hvor frie vi tror vi er, i noen intense og ganske tøffe år, før verden ubønnhørlig lukker seg igjen. «Der ute i drabantbyen, de hadde vært så vakre. Eide verden. Alt lå så stort og åpent foran dem.»

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.
Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...
Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.
Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.