Lørdag 16. februar 2019
KATTEMENNESKE: Kristen Roupenian skapte internasjonal debatt med en novelle. FOTO: ELISA ROUPENIAN TOHA
Metoo: Kristen Roupenian skildrer det mørke, grumsete og språkløse mellom mennesker.
Se hva du har gjort

I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk viralt. ‘Cat Person’, av den unge, ukjente forfatteren Kristen Roupenian, ble publisert i The New Yorker idet hele kulturmiddelklassen så seg i speilet og lurte på om det overhodet gikk an å forholde seg til det annet kjønn. Selv om jeg var over gjennomsnittet opptatt av metoo, husker jeg at ‘Cat Person’-debatten irriterte meg. Ikke på grunn av novellen, som jeg syntes var velskrevet og provoserende på en deilig, kløende måte. Den handler om den unge studenten Margot som innleder et klumsete, meldingsbasert forhold til den eldre Robert, for så å ligge med ham uten egentlig å ville det. Novellen, som er skrevet fra Margots perspektiv, utforsker hennes forsøk på å forstå og analysere Robert, det famlende spillet mellom dem – og ikke minst valgene Margot tar om å fortsette, til tross for sitt voksende ubehag.

Det som irriterte meg var analysene som fulgte, der mange viste seg å være mest opptatt av å felle moralske dommer. Robert, mente mange, avslørte seg som en typisk, upålitelig mann som hater kvinner. Margots manglende evne til å si nei viste hvordan det er å være ung kvinne i dag. Jeg er ikke nødvendigvis uenig (forfatteren har også selv delvis bekreftet disse lesningene), men for meg ødela debatten det gåtefulle og uavklarte som lå i novellen. Det slår meg på nytt når jeg leser Roupenians debutsamling, som gnistrer mørkt av gåter, uforklarlige fenomener og uuttalte impulser.

Fakta

NOVELLER

Kristen Roupenian

Du vet at du vil

Oversatt av Hilde Lyng

Gyldendal 2019, 262 sider

Fra første novelle, ‘Slem gutt’, dras man inn i et univers der ingen er helt uskyldig. Fortellerstemmen tilhører et par, et dunkelt «vi» som tar imot en venn som har slått opp med kjæresten. Under dekket av omsorg utvikler det seg en lek preget av dominans og underkastelse. Lyst og vemmelse ligger tett på hverandre: «Han var som noe sleipt i hånda på oss, og jo hardere vi klemte, dess mer av det boblet opp mellom fingrene.» Følelsen teksten vekker i meg, er av å være fire-fem år og trampe hardt på en bille i hagen. Gleden, så angeren ved synet av den knuste kroppen som noe seigt rant ut av. Spørsmålet som ikke lot seg besvare: Hvorfor gjorde jeg det der?

Ja, hvorfor gjør vi det der? I Roupenians noveller tråkker mennesker over egne og andres grenser, noen ganger bevisst, andre ganger drevet av et språkløst sug. Hovedpersonene varierer fra småjenter i et bursdagsselskap til ekle, stakkarslige Ted i ‘En hyggelig fyr’ – som med fordel kan leses opp mot ‘Kattemenneske’. Ted kunne ha vært en av mennene som kaller seg incel på nettet – en subkultur av menn som ikke «får» sex, og som hater kvinner for at de har fått dem til å hate seg selv.

«Unge Ted likte historier der folk var ‘slemme’ mot jenter», heter det her. Aha! roper leseren, klar for å felle dommen. Men Ted drømte ikke om å være den slemme. Han var den som befridde jentene, «løsnet tauene og masserte håndleddene […] strøk dem over håret mens de gråt inn mot brystet hans». Hm, mumler leseren. Det er jo bedre ... men hvorfor føles det på en måte verre? Roupenian avslører både verdens Ted-er og leseren som i tankene har sveipet til venstre, sånn man gjør når man avviser noen på Tinder.

Det urovekkende spørsmålet man står igjen med, er hvordan vi skal komme oss ut av dette. Det ligger en liten tilfredsstillelse i å få bekreftet at Ted er ganske slem, likevel. Men hvor går man derfra? Hvordan fikse en kultur som er skadelig og, særlig for kvinner, farlig – samtidig som vi ikke kommer utenom lysten, tiltrekningen, fra­støtelsen?

Det jeg liker best med disse novellene er at de er både smarte (og morsomme!), men ikke minst fysiske. De kryper under huden, trekker i kroppen. I gyseren ‘Look at your game, girl’ møter tolv år gamle Jessica en mystisk, eldre fyr som gir henne en kassett av Charles Manson og vil møte henne ved midnatt. Hele novellen drives av suggesjon, en uartikulert, men dyp viten om noe mørkt og farlig som finnes der ute, blandet med lyst – en kombinasjon som har vært effektiv siden de gamle eventyrenes tid. Samlinga inneholder også et faktisk eventyr, som ikke treffer like bra. Noen noveller blir også for fikse, som ‘Biter’, en altfor lettvint satire over metoo som formelig ypper til debatt. Men samlinga som helhet viser en uredd forfatter med teft for å skildre det ordløse mellom mennesker. Det er mye her som kan diskuteres og problematiseres – men nå som det leses fort og ofte i verste mening, og alt skal klemmes flatt og bli enten–eller, har jeg lyst til å bare henge litt rundt her, på dypet, i det mørke og grumsete, der man ikke helt vet hvorfor, men vet at man vil.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.