Lørdag 16. februar 2019
KATTEMENNESKE: Kristen Roupenian skapte internasjonal debatt med en novelle. FOTO: ELISA ROUPENIAN TOHA
Metoo: Kristen Roupenian skildrer det mørke, grumsete og språkløse mellom mennesker.
Se hva du har gjort

I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk viralt. ‘Cat Person’, av den unge, ukjente forfatteren Kristen Roupenian, ble publisert i The New Yorker idet hele kulturmiddelklassen så seg i speilet og lurte på om det overhodet gikk an å forholde seg til det annet kjønn. Selv om jeg var over gjennomsnittet opptatt av metoo, husker jeg at ‘Cat Person’-debatten irriterte meg. Ikke på grunn av novellen, som jeg syntes var velskrevet og provoserende på en deilig, kløende måte. Den handler om den unge studenten Margot som innleder et klumsete, meldingsbasert forhold til den eldre Robert, for så å ligge med ham uten egentlig å ville det. Novellen, som er skrevet fra Margots perspektiv, utforsker hennes forsøk på å forstå og analysere Robert, det famlende spillet mellom dem – og ikke minst valgene Margot tar om å fortsette, til tross for sitt voksende ubehag.

Det som irriterte meg var analysene som fulgte, der mange viste seg å være mest opptatt av å felle moralske dommer. Robert, mente mange, avslørte seg som en typisk, upålitelig mann som hater kvinner. Margots manglende evne til å si nei viste hvordan det er å være ung kvinne i dag. Jeg er ikke nødvendigvis uenig (forfatteren har også selv delvis bekreftet disse lesningene), men for meg ødela debatten det gåtefulle og uavklarte som lå i novellen. Det slår meg på nytt når jeg leser Roupenians debutsamling, som gnistrer mørkt av gåter, uforklarlige fenomener og uuttalte impulser.

Fakta

NOVELLER

Kristen Roupenian

Du vet at du vil

Oversatt av Hilde Lyng

Gyldendal 2019, 262 sider

Fra første novelle, ‘Slem gutt’, dras man inn i et univers der ingen er helt uskyldig. Fortellerstemmen tilhører et par, et dunkelt «vi» som tar imot en venn som har slått opp med kjæresten. Under dekket av omsorg utvikler det seg en lek preget av dominans og underkastelse. Lyst og vemmelse ligger tett på hverandre: «Han var som noe sleipt i hånda på oss, og jo hardere vi klemte, dess mer av det boblet opp mellom fingrene.» Følelsen teksten vekker i meg, er av å være fire-fem år og trampe hardt på en bille i hagen. Gleden, så angeren ved synet av den knuste kroppen som noe seigt rant ut av. Spørsmålet som ikke lot seg besvare: Hvorfor gjorde jeg det der?

Ja, hvorfor gjør vi det der? I Roupenians noveller tråkker mennesker over egne og andres grenser, noen ganger bevisst, andre ganger drevet av et språkløst sug. Hovedpersonene varierer fra småjenter i et bursdagsselskap til ekle, stakkarslige Ted i ‘En hyggelig fyr’ – som med fordel kan leses opp mot ‘Kattemenneske’. Ted kunne ha vært en av mennene som kaller seg incel på nettet – en subkultur av menn som ikke «får» sex, og som hater kvinner for at de har fått dem til å hate seg selv.

«Unge Ted likte historier der folk var ‘slemme’ mot jenter», heter det her. Aha! roper leseren, klar for å felle dommen. Men Ted drømte ikke om å være den slemme. Han var den som befridde jentene, «løsnet tauene og masserte håndleddene […] strøk dem over håret mens de gråt inn mot brystet hans». Hm, mumler leseren. Det er jo bedre ... men hvorfor føles det på en måte verre? Roupenian avslører både verdens Ted-er og leseren som i tankene har sveipet til venstre, sånn man gjør når man avviser noen på Tinder.

Det urovekkende spørsmålet man står igjen med, er hvordan vi skal komme oss ut av dette. Det ligger en liten tilfredsstillelse i å få bekreftet at Ted er ganske slem, likevel. Men hvor går man derfra? Hvordan fikse en kultur som er skadelig og, særlig for kvinner, farlig – samtidig som vi ikke kommer utenom lysten, tiltrekningen, fra­støtelsen?

Det jeg liker best med disse novellene er at de er både smarte (og morsomme!), men ikke minst fysiske. De kryper under huden, trekker i kroppen. I gyseren ‘Look at your game, girl’ møter tolv år gamle Jessica en mystisk, eldre fyr som gir henne en kassett av Charles Manson og vil møte henne ved midnatt. Hele novellen drives av suggesjon, en uartikulert, men dyp viten om noe mørkt og farlig som finnes der ute, blandet med lyst – en kombinasjon som har vært effektiv siden de gamle eventyrenes tid. Samlinga inneholder også et faktisk eventyr, som ikke treffer like bra. Noen noveller blir også for fikse, som ‘Biter’, en altfor lettvint satire over metoo som formelig ypper til debatt. Men samlinga som helhet viser en uredd forfatter med teft for å skildre det ordløse mellom mennesker. Det er mye her som kan diskuteres og problematiseres – men nå som det leses fort og ofte i verste mening, og alt skal klemmes flatt og bli enten–eller, har jeg lyst til å bare henge litt rundt her, på dypet, i det mørke og grumsete, der man ikke helt vet hvorfor, men vet at man vil.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...
Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.
Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.