Månedens poet

Å skli på en lysstråle

MÅNEDENS POET

MARIANNE TEIGEN

Hver måned kårer Diktkammeret en månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet.

– Diktet ditt faller innunder det vi kan kalle prosalyrikk, altså løpende tekst uten linjeskift eller rim. Hva liker du ved å skrive i den formen?

– Å søke nye uttrykksformer faller naturlig. Jeg har prøvd det meste fra rim til rimfrie vers, dikt med én linje og prosadikt. I prosadiktet liker jeg det raske og fortettede språket. Jeg liker at jeg kan ta enkelthendelser ut av kontekst og vektlegge dem, bruke humor ved å snu ting opp ned i surrealistisk stil. Jeg ønsker å tilegne meg et hverdagsspråk som er tilgjengelig og komplekst.

– Juryen løfter fram det surrealistiske i diktet. Dikt-jeget venter på en telefon fra Nav og spiser kake med naboen, før de plutselig blir trukket mot et hull i veggen. Hva fikk deg til å skrive diktet?

– Det er ingen hemmelighet at skribenter skubbes videre av andre skribenter. Albert Einstein skubbet seg inn i tankene mine fordi han som ung stilte seg spørsmålet: «Hva skjer hvis jeg sklir på en lysstråle?» Et spørsmål som ledet ham fram til relativitetsteorien. En poet kunne ha stilt seg det samme spørsmålet. Men poeten trenger ikke å svare på hvordan et hull i veggen plutselig oppstår, eller hvorfor naboen kommer inn med kake! Hvordan blir hullet i veggen til en himmel? Og da er «himmel» ikke nødvendigvis knyttet til Bibelens fortolkning. Prosadiktet åpner prosaisk: «Jeg venter på en telefon fra Nav.» Slike setninger oppstår ofte tilfeldig. Det ble viktig å finne en kontrast til det prosaiske. Teksten krevde kompleksitet og hullet i veggen dukket opp. Teksten trengte en liten drage å sveve med. Ordet «kake» skapte harmoni mellom de to figurene i teksten. Teksten ble deretter liggende. Etter noen måneder datt ordet «himmel» ned i meg. Dermed var hullet i veggen identifisert og teksten fikk «sveve». Teksten ble ferdig.

Juryens kommentar

«Poesi er det hurtigaste språket me har; du kan kasta deg frå det eine til det andre i stor fart», har poeten Øyvind Rimbereid uttalt. Og det er fint for juryen å kunne trekkja fram eit dikt som utnyttar den smittande energien i surrealistisk humor; denne lattermilde språkidretten som kan driva nokre dikt frå det eine til det andre i lett svev og får det til å svinga av frå vegen det er på, og attende igjen, i raskt tempo. Poesien opnar jo for heilt andre typar logikk enn sakprosa og daglegtale, ein logikk som kan vera alvorleg nok, men som òg har ting felles med ordspel og timinga i sketsjar.

Månadens dikt kan minne om ting Arild Nyquist fekk til å skje i tekstane sine. Men denne stilen er ikkje nokon garanti for at me har med eit lettbeint verk utan alvor og djupe refleksjonar å gjera. Dette diktet er ramma inn av ventinga på ein telefon frå Nav. Det draumeaktige kan her seie oss noko om kva slags behov som umedvite oppstår hjå folk når dei er overlatne til å venta på Nav si vurdering: Behovet for tryggleik, gode naboar, blå himmel, svev, smil og fluktkake.

– Hvordan er det å skrive på Diktkammeret?

– Det motiverer meg å være på Diktkammeret, det er viktig å kunne vise (u)ferdige tekster. Og Helge Torvunds og hjelpernes arbeid på Diktkammeret er en stillegående motor i et støyende digitalt samfunn. Klassekampen overtakelse med publisering har høynet nivået og gjort oss mer sett. Diktkammeret er nødvendig!

– Hva leser du helst selv?

– Roland Barthes om forståelsen av den komplekse kjærligheten. Stig Sæterbakken for sitt mot til å gå inn i det ondes problem. Tarjei Vesaas som brukte undersetninger som hovedsetninger. Karin Boye for hennes tapre forfatterskap. Vigdis Hjorths og Marguerite Duras for deres stilistiske evner. Patti Smith som rocker og poet. John Fantes skildringer av underklassen. Arild Teigens lokalhistorier, blant annet «Falne døler». Yannis Ritsos og Paul Eluard, ikke minst!

Månedens dikt

Lenger ned, høyere opp

Jeg venter på en telefon fra Nav, da jeg oppdager hullet i veggen. «Hei, hei», vinker naboen fra hullet og kommer inn til meg med sjokoladekake. Jeg blir svært overrasket og meddeler at jeg ikke kan forvente ros for alt det merkelige jeg har gjort. «Men kaka er stødig, helt stødig», forsikrer naboen. Jeg nikker og vi tar for oss av kaka mens jeg venter på at telefonen skal ringe. Etterhvert blir vi oppmerksomme på at hullet i veggen er blitt blått – det ligner en himmel du ber om å bli værende. Det får oss til å undres over tilværelsen, og vi smiler og nikker anerkjennende til hverandre. Etterhvert merker vi at hullet i veggen trekker oss til seg, varme vinder strømmer mot oss. Vi løftes opp og kjenner oss uforstyrra og svevende i likevekt, som ved et lykkens slumpetreff føler vi oss avstemte og trygge. Det er inn­lysende at de varme vindene vil endre alt vi drømmer om, ja, selve hendelsenes gang. Når Nav omsider ringer utgjør det bare en trevl av det som kommer til å hende

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.