Lørdag 9. februar 2019
ÆRVERDIG: Høyesteretts hus ble tegnet av arkitekt Hans Jakob Sparre i 1898. Her fotografert en gang mellom 1899 og 1930. FOTO: NASJONALBIBLIOTEKETS BILDESAMLING
Oppgjør: Historien om Høyesterett i krigsårene er nyansert, men taper det store bildet av syne.
Quislings redskap

18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom likevel til å stå som deres viktigste bidrag til kampen mot de nazistiske okkupantene. «En fungerende øverste domstol ville være det ytterste bevis på at det nye regimet ikke bare sto for håndhevelse av lov og rett, men at det representerte en kontinuitet, en videreføring av det gamle. Et slikt bevis ville være et skarpt ideologisk redskap, fordi det ville være et tegn på at alt i det nye tålte offentlighetens lys, at det var rett og fornuftig det som foregikk.»

Slik beskriver Erling Sandmo betydningen av Høyesteretts handling i sitt bind om domstolens historie, «Siste ord. Høyesterett i norsk historie 1905–65». Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte at dommerne med dette ga «hele den begynnende motstandskampen et grunnlag i pakt med norsk rettsbevissthet, og den satte et eksempel til etterfølgelse».

Siden er det blitt vanlig å oppfatte dommerne som trådte inn i deres sted, som representanter for et markant brudd. Historikere som Sandmo har derfor valgt å omtale de fire årene som fulgte, der dommerne var utnevnt av Nasjonal Samlings justisminister Sverre Riisnæs, som «den kommissariske høyesterett», uten bruk av stor forbokstav.

Fakta

Sakprosa

Hans Petter Graver

Okkupasjonstidens Høyesterett

Pax 2019, 276 sider

Professor i privatrett Hans Petter Graver har nå skrevet en bok som tar et oppgjør med dette synet. Hos ham heter det ikke lenger «kommissarisk høyesterett», men «okkupasjonstidens Høyesterett». Ved å se på antall saker som ble ført for retten før og etter krigen, rettsavgjørelsene og ikke minst på de mest sentrale aktørenes motiver og handlinger, mener Graver å kunne påvise langt mer kontinuitet enn brudd. Det ble dessuten ikke en politisk domstol, hevder han, fordi den i det store og hele fulgte den stien som var gått opp de forutgående 125 årene.

Ved å dukke ned i detaljene slik Graver har gjort, kommer det interessante nyanser til syne – nyanser man kanskje ikke var særlig interesserte i å se de første tiårene etter krigen. Det er bra, for historiefaget skal ikke male i svart og hvitt, og det skal i alle fall ikke holde seg med tabuer.

Men kanskje er det også en risiko for at man ikke lenger klarer å se det store bildet klart og tydelig for seg: Hvilket «skarpt ideologisk redskap» domstolen var, i kraft av å fortsette sitt virke. Selv om Graver ikke er blind for dette, forsvinner det likevel i den overordnede analysen. Dette skyldes at Graver etter mitt syn gjør litt for mye ut av skillet mellom «ordinær domstol» og «politisk redskap». Slik blir det også «nesten umulig» for ham å forstå at dommerne fikk så strenge dommer som de gjorde i landssvikoppgjøret etter krigen (de fikk fra fem år til livsvarig fengsel). Og kanskje er det dette som gjør at han kaller landssviksakene for politiske prosesser, et begrep som i alle fall hos denne leseren vekker assosiasjoner til det vi ser utspille seg i Erdogans Tyrkia i vår egen tid, eller Moskvaprosessene under Stalin. Selv om det ikke er tilsiktet, er det like fullt en uheldig bieffekt. Kanskje kunne bildet blitt mer nyansert uten at vi av den grunn gjeninnfører stor H i årene 1941–1945?

Graver blir mer relevant når han forsøker å lese samtiden i lys av Høyesteretts og okkupasjonens historie, enn når han forsøker å etablere en ny fortelling om fortiden. Tidlig i boka gjør han det klart at han mener krigsårene «har mye å fortelle om vår rettsordens styrker og svakheter når den blir utsatt for press», et tema jeg skulle ønske han hadde gravd dypere i. Eksemplene han nevner fra vår egen tid, der domstolene i blant annet Polen og Ungarn står overfor vanskelige valg med hensyn til hvordan de skal forholde seg til autoritære, politisk valgte ledere, skulle jeg også gjerne lest mer om.

Konklusjonen hans er imidlertid forbilledlig klar: «Uavhengige dommere er intet effektivt vern mot diktatur og undertrykkelse hvis ikke dommere vil og tør bruke denne uavhengigheten til å verne om grunnleggende verdier. Det å dyrke fram denne viljen og motet er enda viktigere enn å verne om domstolenes formelle uavhengighet. I enkelte situasjoner er dette avhengig av at dommere ser ut over det snevert juridiske og tar inn over seg hvordan deres standpunkter og avgjørelser virker i samfunnet rundt dem.» Amen.

Gravers dypdykk i okkupasjonstidens rettsprosesser, dommene og ikke minst i de individuelle dommernes motiver, skjebner og selvrettferdiggjøring, gir oss et nyttig og godt bidrag til å forstå krigsårene bedre. Men selv om Graver utfyller det bildet vi hadde fra før, overbeviser han i alle fall ikke meg om at den kommissariske høyesterett ikke var en illegitim institusjon, og et nyttig – om enn kanskje litt sløvere enn før antatt – politisk redskap for Quisling og okkupasjonsmakten.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.
Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...
Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.