Torsdag 7. februar 2019
Venstresidas dagsavis er 50 år.
Klassekampens historie er full av kamper, men de viktigste står foran oss

I en av de aller tidligste utgavene av Klassekampen har redaksjonen satt inn en annonse for svenske og danske «M-L-blader». ML var en kjent forkortelse på den tida og sto for marxisme-leninisme, den politiske retningen som også grunnleggerne av Klassekampen tilhørte. De første årene ble avisa utgitt av «en gruppe marxist-leninister» med tilknytning til Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon SUF, som samme høst ble SUF(m-l), før Klassekampen ble partiavis for AKP(m-l) da partiet ble stiftet i 1973.

Annonsen viser at det bare i Sverige var tre ml-publikasjoner i 1970: KFMLs avis Gnistan og bladene Clarté og Marxistisk forum. Seinere samme år etablerte utbryterorganisasjon KFML(r) avisa Proletären.

Det var altså ikke så unikt at partiene på venstre fløy etablerte egne publikasjoner på den tida. Bjørgulv Braanen sier det slik til Klassekampens egen hushistoriker Alf Skjeseth i boka «Sykle på vatnet. Historia om Klassekampen» fra 2011:

«Den største prestasjonen i Klassekampens historie var ikkje å starte ei maoistisk månadsavis rundt 1968. Det var det mange som klarte. Den verkelege bedrifta var å utvikle ein eigen journalistisk tradisjon, i staden for å drive vidare som ei reint politisk avis på ml-rørslas vilkår.»

Likevel hadde ikke avisa blitt til uten den samlede innsatsen fra en full­mobilisert norsk ml-bevegelse. I boka om Klassekampens historie er det noen ord som går igjen i tiår etter tiår: kronerulling, pengeinnsamling, kapitalinnsprøytning. Som det sto på lederplass i AKP(m-l)s internblad Tjen Folket i 1976: «Kjære kamerat. La oss hjelpe deg til å gi store og jevnlige beløp til dagsavisa … Husk rekkefølgen: først diskusjon om hva dagsavisa skal ha, så din egen økonomi.»

Det var en formidabel fellesinnsats som gjorde Klassekampen mulig, først som månedsavis for partiet, seinere som ukeavis og dagsavis – og etter hvert også som en god dagsavis.

Leserne har ikke stanset sine bidrag til avisprosjektet. Da avisa sluttet å være partiavis og gikk over til å være styrt av en formåls­paragraf i 1991, under vignetten «venstresidas dagsavis», ble foreningen Klassekampens venner stiftet. Gjennom den sikrer engasjerte støttespillere viktige økonomiske bidrag til avisa den dag i dag. Opp gjennom årene har jeg fortalt utenlandske avis- og forlagsfolk at Klassekampens dugnadstradisjoner fortsatt lever videre, med venneforening, julemesse og mobiliserbare støttespillere når det blåser som verst. De tror knapt det de hører, og de er ikke så reint lite misunnelige.

Jeg snakket med tidligere redaktør Sigurd Allern da han var innom for å bli intervjuet om sin redaktørtid forrige uke (intervjuet står lenger bak i dette nummeret). Han fortalte at etter hvert som han lærte mer om Presse-Norge, forsto han at ikke alt ved det særegne prosjektet Klassekampen er fullt så særegent som en del i avisa har trodd.

For eksempel var store deler av norsk presse parti­aviser på den tida Klassekampen ble startet opp, og Klassekampens gradvise løsrivelse skjedde ikke lenge etter at andre aviser hadde gjort det samme i løpet av 1980-tallet. Da Klasse­kampen profesjonaliserte journalistikken under Allern, hadde andre redaksjoner nettopp gjennomført liknende prosesser. Og på samme måte som Klassekampen har stått i konflikter om «linja» og iblant blitt kritisert for å svikte rørsla og utvise generelt dårlig politisk gangsyn, har også andre redaksjoner vært preget av de politiske stridighetene i sine b­evegelser.

Det er likevel ikke til å underslå: Konflikter har det vært, og konflikter er det fortsatt. Klassekampen er en inkluderende radikal avis, men det kan oppleves som for åpent og for utflytende for noen. I 2005 trykket vi en tekst av daværende AKP-leder Jorun Gulbrandsen hvor hun kalte Klassekampen «SVs Se og Hør». I en konflikt på 1980-tallet anklaget tidligere vaktsjef i Klassekampen, Roald Helgheim, partiledelsen i AKP for å operere med «den gode fienden» i analysen av stridsspørsmål om avisa: en fiende så upolitisk og småborgerlig at en redningsaksjon virket både presserede og påkrevd. Han kalte karikaturen «venstresidas VG».

Det er lett å smile av slike karika­turer. Vanskeligere er det å faktisk holde på en konsekvent radikal linje i tider der politisk journalistikk sidestilles med propaganda eller ses på som en anakronisme fra en forgangen tid. Klassekampen springer ut av den sosialistiske bevegelsen, og det er i denne t­radisjonen avisa hører hjemme, også i dag. Vi inngår i en radikal, d­emokratisk og folkelig norsk tradisjon, med hjerte for samhold og fellesskap og skepsis mot markedets logikker. Vi har også engasjement for de store eksistensielle spørsmålene.

Men en levende avis må rive og slite i analysene, finslipe og opp­datere, for å med skjerpet blikk bli relevant for samfunnet, bevegelsene og menneskene i dag. En avis som bare skriver det leseren uansett vet og mener, vil dø.

Da jeg begynte i avisa i 2005, var den i ferd med å hente seg opp igjen etter en av de potensielt mest fatale konfliktene i avisas historie: striden mellom aviseierne i AKP og det som etter hvert ble så godt som hele redaksjonen, og som førte til at avisa nesten gikk under i 1997. I 2005 hadde Bjørgulv Braanen tatt over som redaktør etter Jon Michelet, nye eiere fra fagbevegelse og forlag var på vei inn, og avisa prioriterte igjen mye av det samme stoffet den hadde gjort før AKP kastet Paul Bjerke som redaktør: nyhetsjournalistikk, kombinert med politiske kommen­tarer, brei debattseksjon og kulturstoff. Først i 2007 gikk vi forbi opplagstallene fra Sigurd Allerns glansdager. Etterpå har pilene bare pekt én vei: oppover.

Det er flere grunner til at Klassekampen har vokst. For det første har vi satset på papir i en tid der mange andre har brukt det de har av penger og folk på løpende nettutgaver. I et slikt landskap har Klassekampen fått noen komparative fortrinn, som det heter: Papiravisa vår framstår bedre sammenliknet med andres lavere prioriterte papiraviser. Journalistene har også kunnet jobbe med én sak fram mot deadline framfor løpende oppdateringer av nettutgaven.

For det andre har en del av k­onkurrentene til å bli det samlende organet for en brei venstreside blitt forbigått i årenes løp. Frihetens beste dager er forbi, Sosialistisk Folke­partis Orientering har gått inn, SVs gamle organ Ny Tid har krympet, og Le Monde diplomatique er i dag et innstikk i herværende avis hver måned (også i dag!).

Likevel er det knapt noen som for få tiår siden trodde at Klassekampen i 2019 skulle ha gått forbi Dagsavisen og Vårt Land i opplag og blitt en av Norges viktigste meningsbærende aviser. Men her står vi altså, på skuldrene til folk som har skrapt sammen penger til rotasjonspresse, som til luselønninger eller på dugnad har trykt, distribuert og solgt Klassekampen, som den dag i dag strikker selbuvotter til vervepremier og sylter og sjauer til vår årlige julemesse – og som leser avisa, år ut og år inn. Klassekampen leses i dag av mer enn 116.000 mennesker. Det er det som skiller avisa fra de andre ml-publikasjonene Klassekampen var i familie med da den startet opp.

Et større og breiere avisprosjekt innebærer flere motstridende synspunkter og interesser. Det store spørsmålet i dag er derfor ikke hva som er Klassekampens historie, men hva som er avisas framtid. Hvem er vi, hva er vi opptatt av, og hvor skal vi?

I Norge i dag har vi en mørkeblå flertallsregjering, som nær sagt daglig snakker om at velferdsstaten ikke er bærekraftig. I Oslo tingrett står for tida striden om hvorvidt selskaper skal kunne organisere seg vekk fra arbeidsmiljølov og stillingsvern. Organisasjonsgraden går ned, og for dem som tjener minst i Norge, står lønningene omtrent på stedet hvil, samtidig som de rikeste stikker av med stadig mer av verdi­skapningen. Abortloven strammes inn, og barseltilbudet bygges ned. Rasisme og regelrette trusler har blitt så dagligdags at selv Nettavisen stenger sine kommentarfelt.

I Europa og USA vokser høyre­populismen på folks misnøye med tradisjonelle storpartier, økte forskjeller og utarming av distriktene. Stormaktene skroter nedrustningsavtaler og synes generelt mer opptatt av å svartmale hverandre enn å finne realistiske løsninger på konflikter. Politikerne framstår handlingslammet i møte med klimaendringene. Klodens rikeste og mektigste flys rundt i privatjeter for å samtale dannet om at vanlige folk må for­bruke mindre og betale høyere klima­avgifter.

For å bruke et uttrykk fra tida da avisa ble til: Den politiske situasjonen krever engasjement, kunnskap, evne til å se alternativer og vilje til handling. Klassekampens historie er full av kamper. Men de viktigste står foran oss.

mari.skurdal@klassekampen.no

Tirsdag 18. juni 2019
• I Store norske leksikon er ordet vy beskrevet slik: «Oversikt over noe omfattende og uoversiktlig. Denne betydningen brukes oftest i flertallsformen vyer. Man kan for eksempel ha store vyer om framtida, det betyr at man har store ønsker...
Mandag 17. juni 2019
• Først ble det påpekt at han var lite synlig i valgkampen. Så uteble han fra Socialdemokratiets valgfest. Da han dukket opp til regjeringsforhandlinger forrige lørdag, framsto Henrik Sass Larsen «riv-rav-ruskende gal», ifølge Ekstra Bladets...
Lørdag 15. juni 2019
• Vi lever i Twitter-stormenes tid, hvor moralsk reinhet fort blir et kompromissløst krav fra krigere på sosiale medier. Slike tider gir dårlig grobunn for satiren, sjangeren som skal avdekke samfunnets eller menneskets skrøpeligheter. Nå...
Fredag 14. juni 2019
• Statens sivilrettsforvaltning har avslått tidligere Vimpelcom-sjef Jo Lunders krav på erstatning etter at korrupsjonssiktelsen mot ham ble henlagt. Lunders krav var på mer enn en halv milliard kroner, basert på et regnestykke hvor tapte...
Torsdag 13. juni 2019
• To store tomter i Oslo klargjøres nå for salg. Det dreier seg om Ullevål sykehus, som staten vil selge for å finansiere det nye storsjukehuset på Gaustad, og NRK-tomta på Marienlyst. Rikskringkastingen ønsker seg et nybygg i stedet for...
Onsdag 12. juni 2019
• Lønnsfesten for toppledere i statens selskaper fortsatte i fjor, viser regjeringens eierskapsmelding som næringsminister Torbjørn Røe Isaksen la fram i går. Ifølge meldingen har 15 av toppsjefene i de statlige eide selskapene fått mer enn...
Tirsdag 11. juni 2019
• Arbeiderpartiet er i ferd med å havne i en skikkelig skvis. Partiet blir taklet hardt av velgere fra to kanter – distriktene og storbyene – og ser så langt ikke ut til å ha et klart svar på verken hva problemet skyldes, eller hvordan det...
Lørdag 8. juni 2019
• Næringslivsledere og toppolitikere fra begge sider av Atlanterhavet møttes forrige helg i Montreux, ved den østlige bredden av Genèvesjøen i Sveits, til den årlige Bilderberg-konferansen. Blant dem som var oppført på deltakerlista, var...
Fredag 7. juni 2019
• Etter å ha ledet Samferdselsdepartementet i seks år truer Frp nå med å gå ut av regjeringen på grunn av samferdselspolitikken. Partiet har alltid ønsket å kutte bompengene og øke veiutbyggingen. Da de gikk inn i regjering i 2013, valgte de...
Torsdag 6. juni 2019
• Bompenger mobiliserer velgere, men ikke bare til de nye bompengepartiene. I går ble Miljøpartiet De Grønne målt til 9,2 prosent på NRK og Aftenpostens kommunebarometer fra Norstat. Dermed har partiet passert Fremskrittspartiet og blitt...