Torsdag 7. februar 2019
Venstresidas dagsavis er 50 år.
Klassekampens historie er full av kamper, men de viktigste står foran oss

I en av de aller tidligste utgavene av Klassekampen har redaksjonen satt inn en annonse for svenske og danske «M-L-blader». ML var en kjent forkortelse på den tida og sto for marxisme-leninisme, den politiske retningen som også grunnleggerne av Klassekampen tilhørte. De første årene ble avisa utgitt av «en gruppe marxist-leninister» med tilknytning til Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon SUF, som samme høst ble SUF(m-l), før Klassekampen ble partiavis for AKP(m-l) da partiet ble stiftet i 1973.

Annonsen viser at det bare i Sverige var tre ml-publikasjoner i 1970: KFMLs avis Gnistan og bladene Clarté og Marxistisk forum. Seinere samme år etablerte utbryterorganisasjon KFML(r) avisa Proletären.

Det var altså ikke så unikt at partiene på venstre fløy etablerte egne publikasjoner på den tida. Bjørgulv Braanen sier det slik til Klassekampens egen hushistoriker Alf Skjeseth i boka «Sykle på vatnet. Historia om Klassekampen» fra 2011:

«Den største prestasjonen i Klassekampens historie var ikkje å starte ei maoistisk månadsavis rundt 1968. Det var det mange som klarte. Den verkelege bedrifta var å utvikle ein eigen journalistisk tradisjon, i staden for å drive vidare som ei reint politisk avis på ml-rørslas vilkår.»

Likevel hadde ikke avisa blitt til uten den samlede innsatsen fra en full­mobilisert norsk ml-bevegelse. I boka om Klassekampens historie er det noen ord som går igjen i tiår etter tiår: kronerulling, pengeinnsamling, kapitalinnsprøytning. Som det sto på lederplass i AKP(m-l)s internblad Tjen Folket i 1976: «Kjære kamerat. La oss hjelpe deg til å gi store og jevnlige beløp til dagsavisa … Husk rekkefølgen: først diskusjon om hva dagsavisa skal ha, så din egen økonomi.»

Det var en formidabel fellesinnsats som gjorde Klassekampen mulig, først som månedsavis for partiet, seinere som ukeavis og dagsavis – og etter hvert også som en god dagsavis.

Leserne har ikke stanset sine bidrag til avisprosjektet. Da avisa sluttet å være partiavis og gikk over til å være styrt av en formåls­paragraf i 1991, under vignetten «venstresidas dagsavis», ble foreningen Klassekampens venner stiftet. Gjennom den sikrer engasjerte støttespillere viktige økonomiske bidrag til avisa den dag i dag. Opp gjennom årene har jeg fortalt utenlandske avis- og forlagsfolk at Klassekampens dugnadstradisjoner fortsatt lever videre, med venneforening, julemesse og mobiliserbare støttespillere når det blåser som verst. De tror knapt det de hører, og de er ikke så reint lite misunnelige.

Jeg snakket med tidligere redaktør Sigurd Allern da han var innom for å bli intervjuet om sin redaktørtid forrige uke (intervjuet står lenger bak i dette nummeret). Han fortalte at etter hvert som han lærte mer om Presse-Norge, forsto han at ikke alt ved det særegne prosjektet Klassekampen er fullt så særegent som en del i avisa har trodd.

For eksempel var store deler av norsk presse parti­aviser på den tida Klassekampen ble startet opp, og Klassekampens gradvise løsrivelse skjedde ikke lenge etter at andre aviser hadde gjort det samme i løpet av 1980-tallet. Da Klasse­kampen profesjonaliserte journalistikken under Allern, hadde andre redaksjoner nettopp gjennomført liknende prosesser. Og på samme måte som Klassekampen har stått i konflikter om «linja» og iblant blitt kritisert for å svikte rørsla og utvise generelt dårlig politisk gangsyn, har også andre redaksjoner vært preget av de politiske stridighetene i sine b­evegelser.

Det er likevel ikke til å underslå: Konflikter har det vært, og konflikter er det fortsatt. Klassekampen er en inkluderende radikal avis, men det kan oppleves som for åpent og for utflytende for noen. I 2005 trykket vi en tekst av daværende AKP-leder Jorun Gulbrandsen hvor hun kalte Klassekampen «SVs Se og Hør». I en konflikt på 1980-tallet anklaget tidligere vaktsjef i Klassekampen, Roald Helgheim, partiledelsen i AKP for å operere med «den gode fienden» i analysen av stridsspørsmål om avisa: en fiende så upolitisk og småborgerlig at en redningsaksjon virket både presserede og påkrevd. Han kalte karikaturen «venstresidas VG».

Det er lett å smile av slike karika­turer. Vanskeligere er det å faktisk holde på en konsekvent radikal linje i tider der politisk journalistikk sidestilles med propaganda eller ses på som en anakronisme fra en forgangen tid. Klassekampen springer ut av den sosialistiske bevegelsen, og det er i denne t­radisjonen avisa hører hjemme, også i dag. Vi inngår i en radikal, d­emokratisk og folkelig norsk tradisjon, med hjerte for samhold og fellesskap og skepsis mot markedets logikker. Vi har også engasjement for de store eksistensielle spørsmålene.

Men en levende avis må rive og slite i analysene, finslipe og opp­datere, for å med skjerpet blikk bli relevant for samfunnet, bevegelsene og menneskene i dag. En avis som bare skriver det leseren uansett vet og mener, vil dø.

Da jeg begynte i avisa i 2005, var den i ferd med å hente seg opp igjen etter en av de potensielt mest fatale konfliktene i avisas historie: striden mellom aviseierne i AKP og det som etter hvert ble så godt som hele redaksjonen, og som førte til at avisa nesten gikk under i 1997. I 2005 hadde Bjørgulv Braanen tatt over som redaktør etter Jon Michelet, nye eiere fra fagbevegelse og forlag var på vei inn, og avisa prioriterte igjen mye av det samme stoffet den hadde gjort før AKP kastet Paul Bjerke som redaktør: nyhetsjournalistikk, kombinert med politiske kommen­tarer, brei debattseksjon og kulturstoff. Først i 2007 gikk vi forbi opplagstallene fra Sigurd Allerns glansdager. Etterpå har pilene bare pekt én vei: oppover.

Det er flere grunner til at Klassekampen har vokst. For det første har vi satset på papir i en tid der mange andre har brukt det de har av penger og folk på løpende nettutgaver. I et slikt landskap har Klassekampen fått noen komparative fortrinn, som det heter: Papiravisa vår framstår bedre sammenliknet med andres lavere prioriterte papiraviser. Journalistene har også kunnet jobbe med én sak fram mot deadline framfor løpende oppdateringer av nettutgaven.

For det andre har en del av k­onkurrentene til å bli det samlende organet for en brei venstreside blitt forbigått i årenes løp. Frihetens beste dager er forbi, Sosialistisk Folke­partis Orientering har gått inn, SVs gamle organ Ny Tid har krympet, og Le Monde diplomatique er i dag et innstikk i herværende avis hver måned (også i dag!).

Likevel er det knapt noen som for få tiår siden trodde at Klassekampen i 2019 skulle ha gått forbi Dagsavisen og Vårt Land i opplag og blitt en av Norges viktigste meningsbærende aviser. Men her står vi altså, på skuldrene til folk som har skrapt sammen penger til rotasjonspresse, som til luselønninger eller på dugnad har trykt, distribuert og solgt Klassekampen, som den dag i dag strikker selbuvotter til vervepremier og sylter og sjauer til vår årlige julemesse – og som leser avisa, år ut og år inn. Klassekampen leses i dag av mer enn 116.000 mennesker. Det er det som skiller avisa fra de andre ml-publikasjonene Klassekampen var i familie med da den startet opp.

Et større og breiere avisprosjekt innebærer flere motstridende synspunkter og interesser. Det store spørsmålet i dag er derfor ikke hva som er Klassekampens historie, men hva som er avisas framtid. Hvem er vi, hva er vi opptatt av, og hvor skal vi?

I Norge i dag har vi en mørkeblå flertallsregjering, som nær sagt daglig snakker om at velferdsstaten ikke er bærekraftig. I Oslo tingrett står for tida striden om hvorvidt selskaper skal kunne organisere seg vekk fra arbeidsmiljølov og stillingsvern. Organisasjonsgraden går ned, og for dem som tjener minst i Norge, står lønningene omtrent på stedet hvil, samtidig som de rikeste stikker av med stadig mer av verdi­skapningen. Abortloven strammes inn, og barseltilbudet bygges ned. Rasisme og regelrette trusler har blitt så dagligdags at selv Nettavisen stenger sine kommentarfelt.

I Europa og USA vokser høyre­populismen på folks misnøye med tradisjonelle storpartier, økte forskjeller og utarming av distriktene. Stormaktene skroter nedrustningsavtaler og synes generelt mer opptatt av å svartmale hverandre enn å finne realistiske løsninger på konflikter. Politikerne framstår handlingslammet i møte med klimaendringene. Klodens rikeste og mektigste flys rundt i privatjeter for å samtale dannet om at vanlige folk må for­bruke mindre og betale høyere klima­avgifter.

For å bruke et uttrykk fra tida da avisa ble til: Den politiske situasjonen krever engasjement, kunnskap, evne til å se alternativer og vilje til handling. Klassekampens historie er full av kamper. Men de viktigste står foran oss.

mari.skurdal@klassekampen.no

Tirsdag 19. februar 2019
• Fellesnemnda som planlegger nye Vestland fylke, vedtok nylig lønnsbetingelser for politikerne i det kommende storfylket. Det endelige vedtaket lå et stykke under innstillingen fra arbeidsutvalget, som ville gi de folkevalgte et solid...
Mandag 18. februar 2019
• Den store sikkerhetskonferansen i München gikk av stabelen denne helga med ledere fra hele verden til stede. Den viste at det er økende motsetninger, ikke bare mellom Washington og Moskva og Beijing, men også mellom USA og Europas...
Lørdag 16. februar 2019
• Den siste uka har Klassekampen skrevet om norsk utenrikspolitikk og alliansestrategi. Norske myndigheter snakker nemlig stadig mer åpent om problemer med Nato. Det er spesielt valget av Donald Trump til president i USA som skaper uro. I en...
Fredag 15. februar 2019
• Det folk i verden frykter aller mest, er klimaendringer, viser en ny studie fra det amerikanske forskningssenteret Pew Research Center. Hele 67 prosent av befolkningen i 23 utvalgte land fra alle verdensdeler oppgir i undersøkelser at de...
Torsdag 14. februar 2019
• «Et av de tydeligste politiske skillene, i nær sagt alle vestlige land, handler nå om hvor lenge man har gått på skole», skrev LO-rådgiver og Klassekampen-spaltist Jonas Bals i en kronikk på NRK Ytring i helga. Han skrev om en årelang...
Onsdag 13. februar 2019
• Alt synes å handle om sentrum og periferi i norsk politikk for øyeblikket. Sp har lenge profilert seg på kampen mot sentralisering og ligger jevnt høyt på alle målinger. KrF er også et parti med røtter i Distrikts-Norge og vant gjennom med...
Tirsdag 12. februar 2019
• Stadig flere norske førstegangskjøpere av bolig får hjelp av foreldrene. DNB oppgir at om lag 70 prosent av alle boligkjøpere i aldersgruppa 18–33 år i 2018 enten har foreldre som medlåntaker og/eller har pant i foreldrenes bolig, skriver...
Mandag 11. februar 2019
• Det heter seg at Norges utenrikspolitiske linje står fast. Det har den gjort i 70 år, og det har den offisielt også gjort etter at Donald Trump inntok Det hvite hus for to år siden. I løpet av disse to årene har bekymringen for økte...
Lørdag 9. februar 2019
• Denne uka fikk Folketinget i Danmark en grundig, historisk rapport om landets militære engasjement i Kosovo, Irak og Afghanistan. Målet var å kartlegge de politiske beslutningene som har ført til dansk krigsdeltakelse, så politikerne kan...
Fredag 8. februar 2019
• Det blåser opp til storm rundt det kinesiske mobil- og teknologiselskapet Huawei. USA har tiltalt selskapet, to datterselskaper og finansdirektøren for flere lovbrudd, blant annet brudd på sanksjonene mot Irak og tyveri av...