Torsdag 7. februar 2019
SKJEBNEKAMP: De saksøktes advokater i Aleris-saken, Kjetil Edvardsen og Morten Mønnich (sittende). I forgrunnen Fagforbundets «Erin Brockovich», Trude Stavheim. FOTO: FRIDA HOLSTEN GULLESTAD
Skal vi ha et regulert arbeidsmarked med faste jobber, med trygghet for inntekt og vern mot utnyttelse? Det er oppe til doms i Oslo tingrett.
Dramaet i rettssal 383

Vi leser bøker og medieoppslag om uverdige arbeidsforhold i andre land som Storbritannia og USA. Nylig kom James Bloodworths bok «Innleid og underbetalt» om ansatte ved Amazon-lagre i Nord-England. De fleste hadde midlertidige nulltimers kontrakter, og fagbevegelse var et fremmedord. I USA er andelen fagorganiserte nå det laveste på over 100 år. Et brutalt, uorganisert arbeidsliv, der folk slites ned av umenneskelige vaktordninger, er likevel noe vi først og fremst har tenkt skjer i andre land – et annet sted.

I rettssal 383 i Oslo tinghus får vi innblikk i en helt annen side av det norske arbeidslivet. 24 omsorgsarbeidere har saksøkt Aleris, som nå har skiftet navn til Stendi, fordi de i praksis er nektet å være vanlige arbeidstakere. Fagforbundets leder Mette Nord sier at dette er en av de største og viktigste arbeidslivssakene i norsk rett på årevis. Den viser at uregulert arbeidsliv nå er på vei inn hjertet av velferdsstaten, der private konsern tjener millioner på oppdrag for det offentlige med sosial dumping som forretningsmodell.

Saken handler om hvorvidt arbeidsfolk skal ha rett til å være arbeidstakere som er beskyttet av arbeidsmiljøloven, eller om de i realiteten skal tvinges til å være selvstendig næringsdrivende. Aleris, med et overskudd i fjor på nesten 100 millioner kroner, mener at arbeidsgiverne selv skal ha frihet til å bestemme om de skal bruke løsarbeidere eller fast ansatte. I praksis har de ansatte ikke noe valg. De har måttet opprette enkeltmannsforetak, som betyr at de ikke har rett til sykelønn, feriepenger, overtidsbetaling og pensjonsopptjening. Selskapet slipper å betale arbeidsgiveravgift til staten.

I retten har saksøkerne fortalt om arbeidsøkter på opptil 72 timer uten hvile. I starten trodde de det var greit, men etter hvert seg trøttheten og utbrentheten inn. En av saksøkerne, som VG skrev om mandag, forteller at mens samboeren hans kjempet for livet til deres for tidlig fødte datter, viste sjefen ingen medfølelse og krevde at han måtte stille på jobb eller skaffe noen andre. En kvinnelig saksøker, som Klassekampen skrev om tirsdag, sa at hun jobbet flere døgn i strekk, med både psykiske og fysiske ulemper. «Du ser at det er mye som ikke er etter papirene, og du føler deg liten og tenker at du selv i Norge kan miste jobben på dagen». Hun opplevde også å bli straffet, ved å bli satt opp på nattevakter for beboere som ikke skulle ha kvinnelige personale. «Når man først har havnet i systemet og er avhengig av pengene, kommer man inn i en sirkel der man begynner å tro at det er helt normalt å være løsarbeider», forklarte hun.

En spesielt grotesk side ved arbeidsforholdene som er dokumentert i Aleris-saken, er at de ansatte blir kalt konsulenter. Det gis inntrykk av at du er en selvstendig rådgiver som tilbyr selskapet tjenester, nærmest som en advokat eller foreleser. Du er en fri fugl som synes enkeltmannsforetak er knallfint. I realiteten er du en lønnsslave. Konsulent-tittelen er en eneste stor løgnaktig forskjønning som har til hensikt å tildekke det reelle utbyttingsforholdet. Som konsulent mister man ethvert vern som myndigheter, fagforeninger og organiserte arbeidsgivere har etablert for å beskytte den enkelte arbeidstaker, som for eksempel regulert arbeidstid, retten til pensjon, betalt sykefravær, overtidstillegg, yrkesskadeforsikring og vern mot oppsigelse og annen urimelig behandling.

Fagforbundet gjør en heltemodig jobb i Aleris-søksmålet for å sette en stopper for fullstendige uakseptable forhold i norsk arbeidsliv. Forbundet har lagt all prestisje inn i saken og er villig til å bruke store summer for å understøtte søksmålet. Mange medarbeidere i forbundet jobber nærmest døgnet rundt. En av de mest sentrale er Trude Stavheim, som i forbundet bare går under navnet Erin Brockovich etter den utrettelige advokatsekretæren i filmen med samme navn. Hun har hatt kontakt med konsulentene i Aleris i en årrekke og forteller at det satt langt inne for de fleste av dem å gå til sak. Det som var mest truende, var en klausul de hadde om at de ville få 100.000 kroner i bot hvis de brøt kontrakten på noe vis.

Vinner saksøkerne fram i rettssal 383, og det er det bare å krysse fingrene for at de gjør, er det en stor seier for fagbevegelsen og det organiserte arbeidslivet. Det vil få stor betydning for tusenvis av arbeidsfolk som jobber for Aleris/Stendi og tilsvarende selskaper. Det vil vise at vi har en fagbevegelse som er i stand til å stoppe brutalisering og oppsplitting av arbeidslivet. Det skrives derfor Norges-historie i Oslo tinghus i disse dager. «May the Force be with you»!

bjorgulv.braanen@klassekampen.no