Mandag 4. februar 2019
OVERRASKET: Forfatter Tore Renberg ber sine kollegaer vise kildene sine. – Jeg ser ikke at å vise hånden svekker tekstene, jeg vil si at det er tvert om, sier Renberg. FOTO: SIV DOLMEN
Tore Renberg etterlyser prakisendring blant norske forlag og forfattere. Han mener det finnes en renhetskultur.
Kritisk til sitatkulturen
Forfatter Tore Renberg mener plagiat­sakene avdekker et kulturproblem. – Ingen redaktør har noen gang spurt meg om kildebruk, sier han.

bok

– Det er mulig tida er inne for å gjøre noen prakisendringer når det gjelder siteringer. Det ville vært det beste for både leserne og mine forfatterkollegaer, sier forfatter Tore Renberg i etterkant av den siste plagiatsaken i norsk bokbransje.

Saken hvor Gyldendal har trukket tre poesibøker på grunn av flere ukrediterte lån fra andre samtidspoeter har aktualisert debatten om referanser og kildelister i litteraturen: Bør skjønnslitterære forfattere oppgi sine kilder?

De siste ti årene har vi sett flere saker hvor sentrale norske forfattere har fått kildebruken sin ettergått. I 2009 ble Kjartan Fløgstad kritisert for å bruke forskningsmateriale fra historiker Tore Pryser i romanen «Grense Jakobselv».

Vigdis Hjorth ble i 2012 anklaget av professor i lesevitskap Bjørn Kvalsvik Nicolaysen for å plagiere den tyske forfatteren W.G. Sebald i boka «Tredje person entall». Seinere ble Hjorths bok «Arv og Miljø» trykket med en kort litteraturliste.

I 2016 hadde Morgenbladet en lengre sak om likhetstrekkene mellom tekstpassasjer i Ketil Bjørnstads boka «Verden som var min. Syttitallet» og Wikipedia, artikler i internasjonale nettaviser og boka «Roma» av sakprosaforfatter Simen Ekern.

Fakta

Plagiering og sitering:

• Ny plagiatsak har aktualisert debatten om siteringsplikt og referanselister i skjønnlitterære verk.

• I forrige uke ble det kjent at Gyldendal har trukket tilbake tre poesibøker på grunn av ukrediterte lån fra andre norske samtidspoeter.

• Debatten om norske forfatteres kildebruk blir jevnlig diskutert.

• Kjartan Fløgstad, Vigdis Hjort og Ketil Bjørnstad har måttet forsvare manglende kildelister.

Overrasket Renberg

For Renberg er det opplagt at dersom han siterer direkte, eller er bevisst at noe han skriver er hentet fra en annen kilde, må det framgå i teksten eller i et noteapparat i slutten av boka. Han er derfor overrasket over det siste tiårets plagiatsaker.

– Det handler om redelighet, både overfor kildene og mine lesere. Det å vise hånden sin som forfatter handler også om å gjøre leseren klar over hvilke skriftkultur vi bygger videre på, sier han.

Å sitere blir for Renberg en del av dannelsesidealet.

– Det er derfor overraskende at noen av mine gode kollegaer tenker tanken at de vil skjule hånden sin. Jeg ser ikke at å vise hånden sin svekker tekstene våre, jeg vil heller si at det er tvert om. Det er jo også i leserens interesse å se hva som er forfatterens stemme og hva som er direkte sitert materiale, og leserens perspektiv fortjener også oppmerksomhet.

– Blant annet Vigdis Hjorth har hevdet at referanser i teksten vil ødelegge flyten i den. Hva tenker du om det?

– Jeg tror hun tar feil. Som leser vil jeg si at det heller styrker teksten. Og: Dersom du virkelig mener det ødelegger den skjønnlitterære verdien av teksten, kan du flytte referansen til kolofonen eller noter bak i boka.

– En renhetskultur

Renberg har ved flere tilfeller opplevd at forlag han har vært tilknyttet, ikke ønsker å trykke noter og referanselister i bøkene hans. Han mener plagiatsakene derfor kan være tegn på et større kulturproblem i norsk bokbransje.

– Jeg lurer på om dette er en kultur som er i ferd med å bli avdekket og avkledd. Der finnes en renhetskultur i det norske litteraturfeltet hvor det skjønnlitterære feltet beskytter teksten og hvor forfatteren ikke må stå til ansvar for verden rundt, sier han.

– Ingen redaktør eller forlag har noen gang stilt meg spørsmålet: «Har du sitert noen kilder?» Vår skjønnlitterære kultur er en kultur som fritar forfatteren den etterretteligheten andre skrivende er underlagt. Denne kulturen er det på tide å se på, legger han til.

Dette er annerledes i anglo-amerikanske forlag, hevder Renberg.

– Spesielt i USA er det mye mer vanlig å se at både forlag og forfattere viser fram hvem som har stått dem bi i skriveprosessen – vise fram at man ikke står alene.

Forlagenes ansvar

I debatten i etterkant av plagiatsaken mener Renberg forlagene må se at de også har et ansvar.

– Forlagene sier at relasjonen mellom forlag og forfatter er basert på en gjensidig tillit. Den tilbakemeldingen forstår jeg ikke. Ja, jeg vil ha tillit gjennom det uendelige, møysommelige arbeidet skrivingen er, men jeg vil også ha et forlag som spør meg om jeg har hentet noen sitater fra et annet verk.

– Men hva når inspirasjonen er mer subtil og kanskje pakket inn som små gaver til beleste lesere?

– Såkalt intertekstualitet er noe annet. Forfattere er alle underlagt vår egen hjernes krumspring, men i de plagiatanklagene vi har hatt i Norge, kan jeg ikke se at det har vært tilfelle.

– Kan ikke kravet til kilder forstyrre en skriveprosess?

– Det kan godt tenkes, men det er et hinder du må ta som forfatter. Stilt ved siden av det enorme omdømmefallet man risikerer, virker det som en lett oppgave.

– Unødvendig krav

John Erik Riley, redaksjonssjef i Cappelen Damm, mener ikke referanselister bør bli et krav i skjønnlitterære verk.

– Litteraturen har fra første stund vært preget av lån og siteringer om hverandre. Litteratur har alltid blitt bygget på annen litteratur. Et krav om kilder bak i ethvert skjønnlitterært verk er unødvendig og nærmer seg berøringsangst, siser han.

Riley trekker fram blant annet hvordan T.S. Eliot utstyrte «The Waste Land» med en litteraturliste, men ikke i «Four Quartets». Han nevner også hvordan Herman Melvilles første roman skal ha vært utstrakt plagiat av andre verk.

I forlaget Riley representerer, er dette en diskusjon som tas både i redaksjonen og mellom redaktør og forfatter.

– Det vanligste er at forfatteren er den første til å løfte fram problemstillingen. Redaktøren bør også ha et blikk for problemstillingen, understreker han.

Denne våren har Cappelen Damm to debutbøker, av Sofus Greni og Martin Svedman, som begge er utstyrt med korte lister over siterte verk.

– Dette er generelt ikke et stort problem, men fra tid til annen har vi valgt å trykke litteraturlister eller avsnitt som beskriver hvordan teksten er komponert, da ofte etter ønske fra forfatterne selv. Det handler mest om synlighet og redelighet overfor leseren.

– Når er referanser viktig og ikke viktig?

– I skjønnlitteraturen vil det variere fra gang til gang. Det er klart at dersom en diktsamling er presentert som et kollasjverk, er leserkontrakten etablert fra første stund. Da vil en referanseliste over hva som er sant og usant antakelig være unødvendig. Andre ganger virker det tilrådelig å peke på opphavet til avsnitt og formuleringer, slik den svenske forfatteren Andrzej Tichy gjør i romanen «Kairos», sier Riley.

torbjørnn@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. februar 2019 kl. 10.14
Mandag 26. august 2019
Nasjonalmuseet ventet i to år med å ­offentliggjøre kunstavtalen med Fredriksen-søstrene. – Svært uheldig, mener jussprofessor Jan Fridthjof Bernt.
Lørdag 24. august 2019
Nasjonalmuseets forhandlinger med Fredriksen-familien ble innledet allerede i 2016. To personer med nære forbindelser til John «Storeulv» Fredriksen var sentrale i prosessen: Svein Aaser og Helene Jebsen Anker.
Fredag 23. august 2019
18 av de 20 siste nominerte til Arks barnebokpris har vært kvinner. – En pris for halvparten av leserne, mener forfatter Arne Svingen.
Torsdag 22. august 2019
Kulturrådet har lagt ned innkjøpsordningen for tidsskrifter. Det kan føre til færre tidsskrifter i norske biblioteker, mener Norsk bibliotek­forening.
Onsdag 21. august 2019
Kulturrådet krever at de som søker om tidsskriftstøtte, skal honorere sine bidragsytere etter vedtatte minstesatser. – Urealistisk, mener Tidsskrift­foreningen.
Tirsdag 20. august 2019
Astrup Fearnleys sponsor anklages for folkerettsbrudd, mens Nasjonal­museet tar imot støtte fra skatte­paradis. Kunstnere mener debatten om «giftige donasjoner» må reises også her hjemme.
Mandag 19. august 2019
Medvirking og mediebruk er viktig i den kommende kulturmeldingen for barn og unge.
Lørdag 17. august 2019
Det internasjonale kunstfeltet er i ferd med å kutte sine bånd til rike filantroper. Det nye begrepet er «giftige donasjoner».
Fredag 16. august 2019
Det danske medie­konsernet Aller tok ut 100 millioner kroner i utbytte og konsern­bidrag fra Dagbladet i fjor. – Det virker ikke som avisa har behov for presse­støtte, sier medieviter.
Torsdag 15. august 2019
Lørdag åpner egyptiske Mohamed El Masrys utstilling i Oslo. Men kunstneren selv nektes visum fordi UDI frykter at han vil søke asyl. – Et angrep på min kunstneriske frihet, sier han.