Lørdag 2. februar 2019
FRI: Datteren i «Hjartet er ingen logrande hund» ser en mulighet for et liv uten å være bundet fast. ILLUSTRASJON: «HUNDER FRA EUROPA» (1941) AV HASHIMOTO KANSETSU, WIKIMEDIA
Avrevne bånd
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.

ANMELDELSE

Siden vekkelsesbevegelsene festet grepet om norske troende mellom 1700- og 1800-tallet, har litteraturen strevd med å forstå denne særegne formen for kristendom, preget av idealet om personlig omvendelse – samt en problematisk lydighet til Gud, foreldre eller myndig­heter. Henrik Ibsens «Brand» er et tidlig eksempel. En av de beste nyere framstillingene av fromhetsidealet er «Lewis resa» av P.O. Enquist. Senere fulgte en mer personlig variant fra samme forfatter, «Liknelseboken», om fri­gjøring fra den mangslungne bevegelsens seksualmoral.

Eksistensielle utfordringer ved å vokse opp i det man gjerne kaller vestlandspietisme, preger Laura Djupviks bøker. Hun debuterte med romanen «Båten er så liten» i 2004. Ved siden av romaner for voksne har hun utgitt bøker for barn og ungdom. Forrige voksenroman, «Kvitt» (2013), handlet om eruptivt begjær. Syttenåringen Jill var lei av kjæresten og innledet forhold til en lærer, med mildt sagt uoversiktlige konsekvenser. Boka skildret på en overbevisende og til dels humoristisk måte hvordan protestantisk seksualmoral smuldrer opp, etter århundrer med lavkirkelig kristendom.

Også årets roman dreier seg om tap av tro, spørsmål om tilhørighet. Humoren finnes, men den er tilbakelagt, om jeg kan si det slik. Latteren tilhører en tidligere periode, hvor den navnløse kvinnelige fortelleren og hennes mor hadde et slags felles språk, preget av ironi og distanse til denne verdens «syndarar og tollarar». Selv om ordene antyder en tradisjonell pietisme, som vil markere avstand til resten av verden, var morens humor avansert, av en type som ligner mer på kompleksiteten i greske tragedier: «Ironien […] finst mest i alle ting. Dei gode som døyr tidleg, dei vonde som klarer seg.» Moren fortalte små historier mens hun arbeidet. Datteren hang rundt henne, eller satt på benken og dinglet med beina – en tidlig paradisisk, symbiotisk tilstand.

Fakta

roman

Laura Djupvik

Hjartet er ingen logrande hund

Samlaget 2019, 172 sider

Tonen i nåtid er mer elegisk, alvorlig. Fortelleren vender tilbake til øya der hun vokste opp, for å ta seg av den dødssyke moren: «Eg har blitt mor no, til mi eiga mor.» Morens språkløshet og spasmer beskrives konkret og detaljert, uten diagnose. Hun eksisterer kun som ekko av den hun en gang var. En talemaskin hjelper henne å komme til orde i korte setninger, gjengitt med store bokstaver.

Romanens stil er minimalistisk. Historiens nåtidsplan brytes av tilbakeblikk på ulike deler av fortellerens barndom og voksenliv, en form som preger mange norske romaner. Her er den godt gjennomført. Romanen er nennsomt fortalt. Historiene slår sprekker, noe annet siver inn. På en sjeldent virkningsfull måte holder fortelleren tilbake informasjon, ikke bare om moren, om faren, søsteren, venner – selv kjæresten antydes bare som et anonymisert «du» i teksten.

En dyp fortvilelse avtegner seg. Hvordan binde seg til noen i det hele tatt? Hvordan finne feste i et samfunn som har forandret seg radikalt? Faren arbeidet tidligere som organist og kordirigent på øya. En sidehistorie løper gjennom romanen, om Sigrid Årevoll, en kvinne faren ikke ville ha med i koret. Hun ødela klangen og rytmen, ved å legge seg bakpå (et mulig bilde på konservatismen hos familien Årevoll). Også her siver informasjon fra fortida inn i brokker, gjengitt i versaler fra morens talemaskin, med rester av distansert humor. I romanens nåtid er «FRU ÅREVOLL» død. Hun etterlater seg en datter, historien utvikler seg i korte glimt som en litterært effektfull parallell til fortelleren og hennes mor.

I pietismen ligger en grunnleggende struktur gjemt – som preger tenkemåter fremdeles, for eksempel i forestillingen om oppstandelsen. Er det jordiske, her og nå, ikke det egentlige livet? Er vi mennesker egentlig ment å leve i det himmelske, i det utopiske? Hva betyr i så fall dét for utformingen av samfunnet, av politikken? Helt inn i fotnotene i Dag Solstads roman «16.07.41» finner man slike diskusjoner, mellom de voksne, mens den unge Solstad ligger under bordet og leker at han er en liten hund.

Noen kan ha angst for at man ikke er klar for døden, for selve overgangen. Faren i Djupviks roman formulerer en slik redsel på vegne av kona. Datteren går langt i å avvise tankegangen. Her ligger muligheten for hennes frigjøring: Hun kan vende seg mot dette livet, mot en varme og livsvilje som strømmer fra henne selv, ikke fra et lydighetsfellesskap.

Et sted i oppveksten oppsøkte hun biblioteket og begynte å lese litteratur, for eksempel greske tragedier. I en av dem finner hun en replikk av Elektra, opphavet til romanens tittel: Ei som en logrende hund er mitt hjerte. Slik jeg leser den nynorske versjonen, oppretter den en forbindelse mellom morens ironi, hennes små, uutgrunnelige fortellinger, og muligheten datteren ser for et annet liv, uten å være bundet til å leve med en hunds lydighet. Koplingen er kompakt formulert, nærmest genial. Den sprer et nett av mulige betydninger utover i en roman man ikke lett blir ferdig med.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.
Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.
Lørdag 29. desember 2018
Pushwagner: Et biografisk verk like omfattende som kunstnerens eget liv og virke viser fram Terje Brofos’ livskamp mot seg selv.
Lørdag 22. desember 2018
Bevegelsens dikter: Arild Bye viser hvordan Arne Paasche Aasen traff folket, i arbeideroppstand og i tryggheten ved radioapparatet.
Lørdag 15. desember 2018
Livsvilje: I blandingen av liv og verk trer Anne Karin Elstad fram i Hilde Hagerups biografi.