Lørdag 2. februar 2019
FRI: Datteren i «Hjartet er ingen logrande hund» ser en mulighet for et liv uten å være bundet fast. ILLUSTRASJON: «HUNDER FRA EUROPA» (1941) AV HASHIMOTO KANSETSU, WIKIMEDIA
Avrevne bånd
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.

ANMELDELSE

Siden vekkelsesbevegelsene festet grepet om norske troende mellom 1700- og 1800-tallet, har litteraturen strevd med å forstå denne særegne formen for kristendom, preget av idealet om personlig omvendelse – samt en problematisk lydighet til Gud, foreldre eller myndig­heter. Henrik Ibsens «Brand» er et tidlig eksempel. En av de beste nyere framstillingene av fromhetsidealet er «Lewis resa» av P.O. Enquist. Senere fulgte en mer personlig variant fra samme forfatter, «Liknelseboken», om fri­gjøring fra den mangslungne bevegelsens seksualmoral.

Eksistensielle utfordringer ved å vokse opp i det man gjerne kaller vestlandspietisme, preger Laura Djupviks bøker. Hun debuterte med romanen «Båten er så liten» i 2004. Ved siden av romaner for voksne har hun utgitt bøker for barn og ungdom. Forrige voksenroman, «Kvitt» (2013), handlet om eruptivt begjær. Syttenåringen Jill var lei av kjæresten og innledet forhold til en lærer, med mildt sagt uoversiktlige konsekvenser. Boka skildret på en overbevisende og til dels humoristisk måte hvordan protestantisk seksualmoral smuldrer opp, etter århundrer med lavkirkelig kristendom.

Også årets roman dreier seg om tap av tro, spørsmål om tilhørighet. Humoren finnes, men den er tilbakelagt, om jeg kan si det slik. Latteren tilhører en tidligere periode, hvor den navnløse kvinnelige fortelleren og hennes mor hadde et slags felles språk, preget av ironi og distanse til denne verdens «syndarar og tollarar». Selv om ordene antyder en tradisjonell pietisme, som vil markere avstand til resten av verden, var morens humor avansert, av en type som ligner mer på kompleksiteten i greske tragedier: «Ironien […] finst mest i alle ting. Dei gode som døyr tidleg, dei vonde som klarer seg.» Moren fortalte små historier mens hun arbeidet. Datteren hang rundt henne, eller satt på benken og dinglet med beina – en tidlig paradisisk, symbiotisk tilstand.

Fakta

roman

Laura Djupvik

Hjartet er ingen logrande hund

Samlaget 2019, 172 sider

Tonen i nåtid er mer elegisk, alvorlig. Fortelleren vender tilbake til øya der hun vokste opp, for å ta seg av den dødssyke moren: «Eg har blitt mor no, til mi eiga mor.» Morens språkløshet og spasmer beskrives konkret og detaljert, uten diagnose. Hun eksisterer kun som ekko av den hun en gang var. En talemaskin hjelper henne å komme til orde i korte setninger, gjengitt med store bokstaver.

Romanens stil er minimalistisk. Historiens nåtidsplan brytes av tilbakeblikk på ulike deler av fortellerens barndom og voksenliv, en form som preger mange norske romaner. Her er den godt gjennomført. Romanen er nennsomt fortalt. Historiene slår sprekker, noe annet siver inn. På en sjeldent virkningsfull måte holder fortelleren tilbake informasjon, ikke bare om moren, om faren, søsteren, venner – selv kjæresten antydes bare som et anonymisert «du» i teksten.

En dyp fortvilelse avtegner seg. Hvordan binde seg til noen i det hele tatt? Hvordan finne feste i et samfunn som har forandret seg radikalt? Faren arbeidet tidligere som organist og kordirigent på øya. En sidehistorie løper gjennom romanen, om Sigrid Årevoll, en kvinne faren ikke ville ha med i koret. Hun ødela klangen og rytmen, ved å legge seg bakpå (et mulig bilde på konservatismen hos familien Årevoll). Også her siver informasjon fra fortida inn i brokker, gjengitt i versaler fra morens talemaskin, med rester av distansert humor. I romanens nåtid er «FRU ÅREVOLL» død. Hun etterlater seg en datter, historien utvikler seg i korte glimt som en litterært effektfull parallell til fortelleren og hennes mor.

I pietismen ligger en grunnleggende struktur gjemt – som preger tenkemåter fremdeles, for eksempel i forestillingen om oppstandelsen. Er det jordiske, her og nå, ikke det egentlige livet? Er vi mennesker egentlig ment å leve i det himmelske, i det utopiske? Hva betyr i så fall dét for utformingen av samfunnet, av politikken? Helt inn i fotnotene i Dag Solstads roman «16.07.41» finner man slike diskusjoner, mellom de voksne, mens den unge Solstad ligger under bordet og leker at han er en liten hund.

Noen kan ha angst for at man ikke er klar for døden, for selve overgangen. Faren i Djupviks roman formulerer en slik redsel på vegne av kona. Datteren går langt i å avvise tankegangen. Her ligger muligheten for hennes frigjøring: Hun kan vende seg mot dette livet, mot en varme og livsvilje som strømmer fra henne selv, ikke fra et lydighetsfellesskap.

Et sted i oppveksten oppsøkte hun biblioteket og begynte å lese litteratur, for eksempel greske tragedier. I en av dem finner hun en replikk av Elektra, opphavet til romanens tittel: Ei som en logrende hund er mitt hjerte. Slik jeg leser den nynorske versjonen, oppretter den en forbindelse mellom morens ironi, hennes små, uutgrunnelige fortellinger, og muligheten datteren ser for et annet liv, uten å være bundet til å leve med en hunds lydighet. Koplingen er kompakt formulert, nærmest genial. Den sprer et nett av mulige betydninger utover i en roman man ikke lett blir ferdig med.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.