Lørdag 19. januar 2019
LYRISK: Sara Stridsbergs prosa er fengslende. FOTO: JESSICA GOW, NTB SCANPIX
Ute av verden
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.

ANMELDELSE

Kristina, eller Inni, er død. Hun ble voldtatt, drept, partert og lagt i kofferter. Men bare hun selv vet hvordan det gikk til. Sara Stridsbergs femte roman, som utkom i Sverige i fjor høst, fortelles fra et slags registrerende og reflekterende etterliv. Inni forteller om sitt liv, og med en standhaftig naturlighet også om det som skjer videre – med hennes eget lik, med hennes foreldre og barn. Med byen, Stockholm, som er blitt kaldere, og alle går rundt «som om de har store speil foran seg». Fast form har hun selv ikke lenger, men hun gjenvinner sin menneskelighet som observatør fra den andre sida.

Stridsbergs tidligere bøker har gjerne vært basert på konkrete historiske skjebner, som «Drømmefakultetet» (2006), om feministen og forfatteren Valerie Solanas, og «Beckomberga» (2014), om mental­sykehuset med samme navn. I «Kjærlighetens Antarktis» er plottet helt fiktivt, men det handler om en virkelighet så hard som noen.

Vi får se menneskelig fornedrelse i hvitøyet i en slik grad at romanen nesten kan sies å omhandle selve jordas og menneskehetens undergang: Beskrivelser som minner om oversvømmelser, forekommer i flere partier. Personene drives av pessimisme og vanmakt, men det finnes fliker av håp her også.

Fakta

ROMAN

Sara Stridsberg

Kjærlighetens Antarktis

Oversatt av Monica Aarsprong

Aschehoug 2019, 302 sider

Inni forteller renskårent, men samtidig noe unnvikende om sine alkoholiserte foreldre, lillebrorens drukning og hennes egen vei til harde stoffer og prostitusjon. Etter hvert gifter hun seg, og føder to barn hun ikke kan ta seg av selv. Alt skjer som av en nødvendighet, samfunnet fanger ikke opp sånne som Inni, bare hvis man har flaks.

De likeartede skjebnene skildres i parallelle tråder, i et språk som ikke skyr det svulmende: regnfunklende naturbilder, hjerter som dunker utenfor kroppen, omfavnelser innenfra. Det som renner gjennom kroppene, er sjelden livgivende væsker. Fråtsingen i elendighet, og den fysiske nærheten til åndelig famling, tangerer en av de store gudmødrene i svensk modernisme: Birgitta Trotzig.

Dramatikken formidles i lyriske halvsirkler istedenfor i spenningskurver. Vi dras tidlig inn i klimakset, drapet, skildret med en melankoli som gjør at det føles som om det samme, alt sammen, skjer igjen og igjen.

Dette virker inn på lesningen: Allerede før halvveis bestemmer jeg meg for at dette er en kjempegod roman. Jeg fengsles av Stridsbergs prosa; den er statisk, men et godt sted å være. Og med den hudløse Inni-karakteren har hun funnet et perfekt utkikks­punkt – etter livet, bortenfor livet. Ute av verden.

Inni opplever kjærlighet, både romantisk og familiær, men mister den, igjen og igjen. I likhet med rus og død handler kjærlighet om å forsvinne, og troen på den mister hun egentlig aldri. Dem hun elsker, har bare forduftet, kjølnet, og befinner seg fortvilende langt borte, som et Antarktis. Hennes liv preges av en sterk dødsbevissthet, og hun lengter tidlig etter å slippe unna livet. Ikke som en aktiv handling, men som en nedsynking, passiv forsvinning. Den eneste smerten som skildres, kommer når hun føder (og da vil hun bare ha mer av den), mens døden som tilstand tematiseres inntil det humoristiske: «Jeg var allerede død, det hadde jeg vært lenge, som et begravelsesfølge vandret vi gjennom Stockholm, jeg og vennene mine. […] Man blir litt bedre til å lytte når man er død, for man hører alt da, når man har tid til å lytte igjennom alle samtalene, man hører alle nyanser i det som en gang ble sagt, og ingenting unngår en, noe som også er forferdelig, siden alt er for sent for lenge siden.»

Den bestialske drapshandlingen framstilles nærmest som noe hun frivillig går med på. Skjønt ikke fullt ut, og det er via denne selvhatende resignasjonen Stridsberg utleverer horekundenes perverse fantasier som et midtpunkt i den kontinuerlige volden som kan sies å være hovedtemaet i «Kjærlighetens Antarktis».

Med kjølig blikk følger Inna sin drapsmann også etter døden: Han blir aldri juridisk dømt, men forvitrer gradvis i sin trygge middelklassetilværelse. Valerie Solanas’ spøkelse er absolutt synlig, og i denne avstikkeren når Stridsberg toppen av sitt sivilisasjonskritiske alvor.

På den andre sida er Stridsberg denne gangen ørlite for melodramatisk, særlig når trådene skal samles på slutten, der vi sågar sneier innom en hyllest til den svenske sommeren. Valle og Solveig, de to barna som knapt kjente hverandre, møtes til slutt i virkeligheten, under Innis posthume blikk. Og datteren ender opp som universitetslærer i astronomi, hvor hun via en slags søsterlig spiritisme får «undervise» sin avdøde mor om universets skapelse og (den fysiske) evigheten. Dette er det som gir Inna hennes endelige håp: Tilværelsen, skapelsen går ikke under. Det oppleves inderlig, men samtidig preget av en «vitenskapeliggjort» forsoning og harmoni som blir litt søtlig å svelge. Store deler av «Kjærlighetens Antarktis» er allikevel rystende lesning, fra en av Skandinavias virkelig originale moderne fortellere, i et språk som framstår både mer raffinert og tilgjengelig enn tidligere.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.