Lørdag 19. januar 2019
LYRISK: Sara Stridsbergs prosa er fengslende. FOTO: JESSICA GOW, NTB SCANPIX
Ute av verden
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.

ANMELDELSE

Kristina, eller Inni, er død. Hun ble voldtatt, drept, partert og lagt i kofferter. Men bare hun selv vet hvordan det gikk til. Sara Stridsbergs femte roman, som utkom i Sverige i fjor høst, fortelles fra et slags registrerende og reflekterende etterliv. Inni forteller om sitt liv, og med en standhaftig naturlighet også om det som skjer videre – med hennes eget lik, med hennes foreldre og barn. Med byen, Stockholm, som er blitt kaldere, og alle går rundt «som om de har store speil foran seg». Fast form har hun selv ikke lenger, men hun gjenvinner sin menneskelighet som observatør fra den andre sida.

Stridsbergs tidligere bøker har gjerne vært basert på konkrete historiske skjebner, som «Drømmefakultetet» (2006), om feministen og forfatteren Valerie Solanas, og «Beckomberga» (2014), om mental­sykehuset med samme navn. I «Kjærlighetens Antarktis» er plottet helt fiktivt, men det handler om en virkelighet så hard som noen.

Vi får se menneskelig fornedrelse i hvitøyet i en slik grad at romanen nesten kan sies å omhandle selve jordas og menneskehetens undergang: Beskrivelser som minner om oversvømmelser, forekommer i flere partier. Personene drives av pessimisme og vanmakt, men det finnes fliker av håp her også.

Fakta

ROMAN

Sara Stridsberg

Kjærlighetens Antarktis

Oversatt av Monica Aarsprong

Aschehoug 2019, 302 sider

Inni forteller renskårent, men samtidig noe unnvikende om sine alkoholiserte foreldre, lillebrorens drukning og hennes egen vei til harde stoffer og prostitusjon. Etter hvert gifter hun seg, og føder to barn hun ikke kan ta seg av selv. Alt skjer som av en nødvendighet, samfunnet fanger ikke opp sånne som Inni, bare hvis man har flaks.

De likeartede skjebnene skildres i parallelle tråder, i et språk som ikke skyr det svulmende: regnfunklende naturbilder, hjerter som dunker utenfor kroppen, omfavnelser innenfra. Det som renner gjennom kroppene, er sjelden livgivende væsker. Fråtsingen i elendighet, og den fysiske nærheten til åndelig famling, tangerer en av de store gudmødrene i svensk modernisme: Birgitta Trotzig.

Dramatikken formidles i lyriske halvsirkler istedenfor i spenningskurver. Vi dras tidlig inn i klimakset, drapet, skildret med en melankoli som gjør at det føles som om det samme, alt sammen, skjer igjen og igjen.

Dette virker inn på lesningen: Allerede før halvveis bestemmer jeg meg for at dette er en kjempegod roman. Jeg fengsles av Stridsbergs prosa; den er statisk, men et godt sted å være. Og med den hudløse Inni-karakteren har hun funnet et perfekt utkikks­punkt – etter livet, bortenfor livet. Ute av verden.

Inni opplever kjærlighet, både romantisk og familiær, men mister den, igjen og igjen. I likhet med rus og død handler kjærlighet om å forsvinne, og troen på den mister hun egentlig aldri. Dem hun elsker, har bare forduftet, kjølnet, og befinner seg fortvilende langt borte, som et Antarktis. Hennes liv preges av en sterk dødsbevissthet, og hun lengter tidlig etter å slippe unna livet. Ikke som en aktiv handling, men som en nedsynking, passiv forsvinning. Den eneste smerten som skildres, kommer når hun føder (og da vil hun bare ha mer av den), mens døden som tilstand tematiseres inntil det humoristiske: «Jeg var allerede død, det hadde jeg vært lenge, som et begravelsesfølge vandret vi gjennom Stockholm, jeg og vennene mine. […] Man blir litt bedre til å lytte når man er død, for man hører alt da, når man har tid til å lytte igjennom alle samtalene, man hører alle nyanser i det som en gang ble sagt, og ingenting unngår en, noe som også er forferdelig, siden alt er for sent for lenge siden.»

Den bestialske drapshandlingen framstilles nærmest som noe hun frivillig går med på. Skjønt ikke fullt ut, og det er via denne selvhatende resignasjonen Stridsberg utleverer horekundenes perverse fantasier som et midtpunkt i den kontinuerlige volden som kan sies å være hovedtemaet i «Kjærlighetens Antarktis».

Med kjølig blikk følger Inna sin drapsmann også etter døden: Han blir aldri juridisk dømt, men forvitrer gradvis i sin trygge middelklassetilværelse. Valerie Solanas’ spøkelse er absolutt synlig, og i denne avstikkeren når Stridsberg toppen av sitt sivilisasjonskritiske alvor.

På den andre sida er Stridsberg denne gangen ørlite for melodramatisk, særlig når trådene skal samles på slutten, der vi sågar sneier innom en hyllest til den svenske sommeren. Valle og Solveig, de to barna som knapt kjente hverandre, møtes til slutt i virkeligheten, under Innis posthume blikk. Og datteren ender opp som universitetslærer i astronomi, hvor hun via en slags søsterlig spiritisme får «undervise» sin avdøde mor om universets skapelse og (den fysiske) evigheten. Dette er det som gir Inna hennes endelige håp: Tilværelsen, skapelsen går ikke under. Det oppleves inderlig, men samtidig preget av en «vitenskapeliggjort» forsoning og harmoni som blir litt søtlig å svelge. Store deler av «Kjærlighetens Antarktis» er allikevel rystende lesning, fra en av Skandinavias virkelig originale moderne fortellere, i et språk som framstår både mer raffinert og tilgjengelig enn tidligere.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.